Flyskrekk

«Inntil flyet er på bakken, anser jeg det for å være sånn omtrent 50 prosent sjanse for at vi skal overleve»

Renate elsker å reise. Hvis man ser bort fra selve reisen.

FLYSKREKK: Renate har flyskrekk. Ferien har ikke begynt før flyet er på bakken.
FLYSKREKK: Renate har flyskrekk. Ferien har ikke begynt før flyet er på bakken. Foto: FOTO: Privat
Sist oppdatert

Renate Andersen

  • 34
  • Bor i Arendal
  • Har samboer og to gutter på 7 og 3 år
  • Kombinerer jobb som frilansjournalist med å være barne- og ungdomsarbeider på ungdomsskole
  • Blogger på muligensirrelevant.blogg.no
  • Er en nerd som elsker store puslespill og tjukke bøker
  • Spiller trommer i det kule rockebandet Adundas som for tiden har permisjon på grunn av senebetennelser og brukne håndledd

KOMMENTAR:

Reiseliv prioriteres høyt her i huset. Finnes det noe bedre å bruke penger på enn å samle spennende opplevelser og fine ferieminner sammen? Vi koser oss med å planlegge – bestemme reisemål, bestille flybilletter og finne det perfekte hotellet. Jeg svever i lykkeboblen helt til avreisedagen. Men da venter en brutal snartur ned på jorda igjen.

Jeg elsker å reise. Hvis man ser bort ifra selve reisen.

Fire timers kjøretur

Forrige gang vi var på familietur, gikk det ikke noe passende fly fra Kristiansand, så vi startet dagen med en firetimers kjøretur til Gardermoen. Det første spørsmålet om hvor lenge det var til vi var fremme, kom etter ti minutters kjøring. Guttene våre på tre og sju år rakk å stille dette spørsmålet omtrent tjue ganger til (hver) før de endelig sovnet.

Minstemann sov helt til vi kom til parkeringa ved flyplassen, og humøret var ikke helt på topp sånn med en gang. Jeg fortalte gledesstrålende at vi var fremme, og minsten svarte: «Når skal vi hjem igjen?»

Etter litt krangling med automaten som skulle scanne passene våre, (hvordan skal jeg gjette at man skal legge passet ned og holde det stille, når skjermen viser at man skal sveipe det sidelengs forbi?) gikk vi på leting etter et sted å levere bagasjen.

For de utvalgte

Da vi endelig fant en ledig skranke som tilhørte riktig flyselskap, fikk vi beskjed om at den kun var for de som reiste på plus og business. Det gjorde ikke vi. Jeg spurte om vi kunne få lov å levere bagasjen til henne ettersom det ikke var noen andre der.

Nei, det kunne vi ikke, for dersom det kom noen andre som faktisk hadde plus eller businessbillett mens hun holdt på å hjelpe oss, så ville de som faktisk hadde plus eller businessbillett måtte vente, og det var ikke greit. Hun himlet med øynene da jeg gikk. Jeg himlet også med øynene da jeg gikk.

Noen meter lenger borte forbarmet en dame fra samme flyselskap seg over oss, og vi ble kvitt bagasjen.

Låst dør

Køen til passkontrollen var omtrent like lang som køen til Tusenfryd midt i fellesferien, og når dette var overstått, kom vi til en låst dør ved gaten. Det sto da «go to gate» på skjermen! Der ble vi stående i en halvtime i en stadig økende folkemengde. En halvtime er lenge når man står som sild i tønne med to barn som allerede er drittleie av å reise. «Er vi snart fremme?» ble byttet ut med «Jeg vil ikke på tur!»

Alle menneskene som kom til, fant det nødvendig å trenge seg forbi oss for å sjekke at døren virkelig var låst. Det kunne jo hende at vi bare stod der fordi vi var for dumme til å åpne en dør.

Etter mer venting inne på gaten skulle vi kjøre buss ut til flyet, og der stappet de inn akkurat så mange mennesker som det går an å få inn i en buss. Men bussen kjørte ikke.

Da dørene lukket seg, ble vi bare sittende, og de mindre heldige – stående, mens tiden sneglet seg av sted. Det nærmet seg tiden da flyet skulle lette.   

En mann ved navn Halvor

Etter et kvarter med nærkontakt med fremmede som langt overskred min intimgrense, kom et par flyplassansatte og spurte etter en som het Halvor. De gikk opp og ned midtgangen i bussen og inspiserte oss nøye, som om det gikk an å se på folk om de bar navnet Halvor. Da det etter hvert ble klart at Halvor ikke var tilstede, kjørte bussen oss endelig ut til flyet, noen minutter etter at vi skulle tatt av.

Under flyet lå det to kofferter. Når ikke Halvor vil være med flyet, så får ikke koffertene hans heller lov. Jeg støtter den avgjørelsen.

Da vi hadde funnet plassene våre, ønsket kapteinen oss velkommen med å informere om at det var forventet turbulens de første 20 minuttene av flyturen. Der forsvant siste rest av humøret mitt.  

Jeg er livredd for å fly. Ikke redd nok til å la være, men redd nok til at enhver flytur har innslag av hvite knoker, tårer og/eller hyperventilering.

Turbulens

Denne turen ble intet unntak. Som vi ble lovet, etter kort tid i lufta lyste «fest setebeltet»-lampa opp, og ristingen var i gang. «Det er bare litt turbulens», sa jeg til guttene og tok opp boka jeg hadde i veska. Jeg smilte oppmuntrende til dem før jeg lente meg stivt tilbake i setet og leste den samme boksiden om og om igjen, uten å få med meg et ord.

Inntil flyet er på bakken, har bremset ned og vi kjører inn mot terminalen på reisemålet, anser jeg det for å være sånn omtrent 50 prosent sjanse for at vi skal overleve.

Først i dette øyeblikket begynner turen for min del. Euforisk lettelse skyller gjennom kroppen – vi overlevde reisen, og turen kan begynne.

Og da − da elsker jeg å reise.  

Denne saken ble første gang publisert 06/04 2017, og sist oppdatert 29/04 2017.

Les også