bekymring for barna

«Håper han får oppleve å bli skikkelig forelska, men at han slipper å få hjertet sitt knust»

Noen ganger kan du ikke gjøre så mye mer enn å håpe på det beste.

BEKYMRINGER. Vibeke har tusen bekymringer for barna. - Til det kommer til et tidspunkt der jeg tenker tilbake, og håper at de synes jeg har vært en ok mamma. FOTO: Privat

BEKYMRINGER. Vibeke har tusen bekymringer for barna. - Til det kommer til et tidspunkt der jeg tenker tilbake, og håper at de synes jeg har vært en ok mamma. FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

KOMMENTAR:

Vibeke Dahn

36 år

Bor i Malvik utenfor Trondheim med mann og to barn

Jobber som Visual Merchandiser

Liker turer i skog og mark, rødvin, og søvn

Skriver på hobbybasis, blant annet på vikkeblogg.blogg.no (en Ikkeblogg)

Finalist i skrivekonkurransen med tema «HÅP»

Jeg håper ungene sovner snart, har jeg tenkt utallige ganger de siste årene. Håper de ikke våkner så altfor tidlig i morgen, og håper de ikke er morgengretne og vrange. I så fall håper jeg at jeg greier å telle til ti, for en gangs skyld. Noe av det første du lærer når du får unger, er at du vil aldri oppnå full kontroll. Selv om jeg er Mamma, og har overordnet ansvar og suveren bestemmelsesrett, er det ikke til å komme unna at barna mine er to frie individer som handler og tenker selv. Derfor er det en like stor dose håp som kontroll inne i bildet, når disse skal oppdras. Det er ikke uten grunn, at barna våre ofte kalles «Unge håpefulle», for her kan du aldri vite sikkert hva som kommer til å hende.

Håp i forandring

Da jeg gikk gravid for første gang (andre gang også, selvfølgelig, noe annet hadde vært rart) håpet jeg av hele mitt hjerte at barnet jeg bar var friskt og sterkt. Og med min førstefødte hadde jeg et lite håp om at det skulle bli en gutt. Selv om det liksom ikke er noe man skal si høyt. Det eneste man skal si høyt er «SÅ LENGE UNGEN ER FRISK, SÅ!» Så det var det jeg gjorde, samtidig som jeg holdt fingrene krysset bak ryggen min.

Etter 40 uker fødte jeg en frisk, sterk og fin gutt, og jeg kunne puste lettet ut. I cirka en halvtime, før tankene mine begynte å kverne: Håper han tar puppen. Håper jeg har nok melk. Håper jeg får sove snart. Det fikk jeg selvfølgelig ikke. Jeg kan være glad jeg ikke visste at nettopp den setningen skulle bli mantraet mitt det neste året.

Da vår lille familie var vel installert hjemme, ventet nye utfordringer. Noen av dem av det litt mer uventede slaget: Håper været snart blir varmere, så vi kan komme oss ut av den trange leiligheten for en stakket stund. Dette var nemlig midt på vinteren, og kuldegradene var så intense at det ikke engang var forsvarlig med en trilletur. Bortsett fra det gikk det meste greit.

Utenfor en mors kontroll

Jeg hadde forhåpninger om at babyen skulle sove over lengre perioder, men det var absolutt ikke planen hans. De ømme brystvortene ble sårere og sårere, og ble ikke mirakuløst bedre over natten. Jeg ga fort opp håpet om å kunne starte dagen med å ta en dusj. Sånne småting var nå utenfor min kontroll.

Etter et år hjemme med vekselvis mor og far, skulle poden innlosjeres i barnehagen. Jeg håpet med hele meg at han skulle trives, og at han ikke ville gråte for mye når jeg måtte forlate ham der. Faktisk gråt han ikke i det hele tatt, han var som vanlig fornøyd og blid.

For å være ærlig hadde jeg nok håpet at han i alle fall skulle vise litt følelser da jeg dro. Et aldri så lite hulk eller vræl, bare så mammahjertet fikk føle at det fortsatt var viktigst. Rare mammahjertet.

Slippe kontroll

Etter som barnehageårene gikk, fortsatte jeg å håpe; at han fikk gode venner, at han ikke skulle føle seg utenfor, at han skulle ha et godt forhold til de som jobbet der, og så videre og videre. Å skulle slippe den lille ungen ut i verden og bort fra min beskyttende sfære var både fint og skummelt. Her var det ingenting annet å gjøre enn å holde pusten, og vente å se.

Så var det skolestart. Håper han får det fint der. At han finner seg til rette i klassen. At han får gode lærere, at han blir sett. At han får spennende utfordringer, og at han takler dem. At han fortsatt får være seg selv. Håper han tar vare på vennskapene han allerede har, og at han får mange nye. At han er selvstendig. At han fortsatt får leke. Jeg håper han vil fortsette å prate med meg, og forteller hvis det er noe som er vanskelig. Alt dette og mere til raste gjennom hodet mitt, da han skulle ta det neste steget på veien sin.

Fremtidshåp

Plutselig var det så MYE å forholde seg til, både for mor og barn. Hans verden ble med ett så mye større og uoversiktlig, og det var masse jeg ikke skulle få ta del i. Og slik vil det bare fortsette i årene som kommer. Overgangen til ungdomsskolen, hvordan vil det gå? Håper jo at han vil høre på mammaen sin, og komme hjem til avtalt klokkeslett. Håper han får fylle dagene sine med aktiviteter han synes er gøy. Håper inderlig han ikke begynner å eksperimentere med alkohol, eller (grøss) sterkere saker. Håper han får oppleve å bli skikkelig forelska, men at han slipper å få hjertet sitt knust.

Og så håper jeg at han finner seg noen fag han synes er oppriktig interessante, som han kanskje har lyst til å fortsette med. Jeg ønsker at han etter hvert får jobbe med noe han brenner for, selv om det kanskje er litt vel mye å forlange.

Jeg håper han kommer til å møte noen han har lyst til å dele livet med. At han får midler nok til å klare seg selv i denne verden som jeg har satt ham inn i. Og at verden vil forholde seg noenlunde rolig og stabil, og trygg å leve i.

Håpe og vente

Alle disse tingene håper jeg også på for lillesøster. Da hun bodde i magen min, dukket mange av de samme tankene opp, som jeg hadde i første runde. I tillegg håpet jeg at hun og storebror skulle komme godt overens. Der gikk det faktisk over all forventning: Bestevenner, kaller de seg (og mammahjertet svulmer til dobbel størrelse).

Nå som hun går i barnehagen, har jeg de samme håp og ønsker for henne som jeg hadde for storebror.

Og jeg vil fortsette å håpe, ønske, og bite negler gjennom hele oppveksten deres. Gjennom hele livet deres. Til det kommer til et tidspunkt der jeg tenker tilbake, og håper at de synes jeg har vært en ok mamma.

Og at de har skjønt at jeg bare ønsket det beste for dem - alltid. Resten er opp til dem.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning