«Håper han får oppleve å bli skikkelig forelska, men at han slipper å få hjertet sitt knust»

KOMMENTAR:

Jeg håper ungene sovner snart, har jeg tenkt utallige ganger de siste årene. Håper de ikke våkner så altfor tidlig i morgen, og håper de ikke er morgengretne og vrange. I så fall håper jeg at jeg greier å telle til ti, for en gangs skyld. Noe av det første du lærer når du får unger, er at du vil aldri oppnå full kontroll. Selv om jeg er Mamma, og har overordnet ansvar og suveren bestemmelsesrett, er det ikke til å komme unna at barna mine er to frie individer som handler og tenker selv. Derfor er det en like stor dose håp som kontroll inne i bildet, når disse skal oppdras. Det er ikke uten grunn, at barna våre ofte kalles «Unge håpefulle», for her kan du aldri vite sikkert hva som kommer til å hende.

Håp i forandring

Da jeg gikk gravid for første gang (andre gang også, selvfølgelig, noe annet hadde vært rart) håpet jeg av hele mitt hjerte at barnet jeg bar var friskt og sterkt. Og med min førstefødte hadde jeg et lite håp om at det skulle bli en gutt. Selv om det liksom ikke er noe man skal si høyt. Det eneste man skal si høyt er «SÅ LENGE UNGEN ER FRISK, SÅ!» Så det var det jeg gjorde, samtidig som jeg holdt fingrene krysset bak ryggen min.

Etter 40 uker fødte jeg en frisk, sterk og fin gutt, og jeg kunne puste lettet ut. I cirka en halvtime, før tankene mine begynte å kverne: Håper han tar puppen. Håper jeg har nok melk. Håper jeg får sove snart. Det fikk jeg selvfølgelig ikke. Jeg kan være glad jeg ikke visste at nettopp den setningen skulle bli mantraet mitt det neste året.

Da vår lille familie var vel installert hjemme, ventet nye utfordringer. Noen av dem av det litt mer uventede slaget: Håper været snart blir varmere, så vi kan komme oss ut av den trange leiligheten for en stakket stund. Dette var nemlig midt på vinteren, og kuldegradene var så intense at det ikke engang var forsvarlig med en trilletur. Bortsett fra det gikk det meste greit.

Utenfor en mors kontroll

Jeg hadde forhåpninger om at babyen skulle sove over lengre perioder, men det var absolutt ikke planen hans. De ømme brystvortene ble sårere og sårere, og ble ikke mirakuløst bedre over natten. Jeg ga fort opp håpet om å kunne starte dagen med å ta en dusj. Sånne småting var nå utenfor min kontroll.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Etter et år hjemme med vekselvis mor og far, skulle poden innlosjeres i barnehagen. Jeg håpet med hele meg at han skulle trives, og at han ikke ville gråte for mye når jeg måtte forlate ham der. Faktisk gråt han ikke i det hele tatt, han var som vanlig fornøyd og blid.

For å være ærlig hadde jeg nok håpet at han i alle fall skulle vise litt følelser da jeg dro. Et aldri så lite hulk eller vræl, bare så mammahjertet fikk føle at det fortsatt var viktigst. Rare mammahjertet.

Slippe kontroll

Etter som barnehageårene gikk, fortsatte jeg å håpe; at han fikk gode venner, at han ikke skulle føle seg utenfor, at han skulle ha et godt forhold til de som jobbet der, og så videre og videre. Å skulle slippe den lille ungen ut i verden og bort fra min beskyttende sfære var både fint og skummelt. Her var det ingenting annet å gjøre enn å holde pusten, og vente å se.

«Graviditet er ingen sykdom.» Neivel?

Vibeke følte seg i alle fall ikke frisk.

Så var det skolestart. Håper han får det fint der. At han finner seg til rette i klassen. At han får gode lærere, at han blir sett. At han får spennende utfordringer, og at han takler dem. At han fortsatt får være seg selv. Håper han tar vare på vennskapene han allerede har, og at han får mange nye. At han er selvstendig. At han fortsatt får leke. Jeg håper han vil fortsette å prate med meg, og forteller hvis det er noe som er vanskelig. Alt dette og mere til raste gjennom hodet mitt, da han skulle ta det neste steget på veien sin.

Fremtidshåp

Plutselig var det så MYE å forholde seg til, både for mor og barn. Hans verden ble med ett så mye større og uoversiktlig, og det var masse jeg ikke skulle få ta del i. Og slik vil det bare fortsette i årene som kommer. Overgangen til ungdomsskolen, hvordan vil det gå? Håper jo at han vil høre på mammaen sin, og komme hjem til avtalt klokkeslett. Håper han får fylle dagene sine med aktiviteter han synes er gøy. Håper inderlig han ikke begynner å eksperimentere med alkohol, eller (grøss) sterkere saker. Håper han får oppleve å bli skikkelig forelska, men at han slipper å få hjertet sitt knust.

«Tenk om det var den siste dagen hans, og jeg hadde sagt nei til å bli med ut og leke»

Renate hadde konstant angst for at noe skulle skje med barnet.

Og så håper jeg at han finner seg noen fag han synes er oppriktig interessante, som han kanskje har lyst til å fortsette med. Jeg ønsker at han etter hvert får jobbe med noe han brenner for, selv om det kanskje er litt vel mye å forlange.

Jeg håper han kommer til å møte noen han har lyst til å dele livet med. At han får midler nok til å klare seg selv i denne verden som jeg har satt ham inn i. Og at verden vil forholde seg noenlunde rolig og stabil, og trygg å leve i.