Lisa Skaar Næss

  • Blogger på lisaskaar.wordpress.com
  • Om bloggen: Livet som tekstforfatter og tanketenker. En blogg om å skrive, skrible og skape tekst. Med innslag av gjørmete joggesko, poesi, bøker, spill og annet med en god historie å fortelle.
  • Nominert til Sunn fornuft-prisen i kategoreien Beste Innlegg

Skjermbilde fra Lisas søk på Google. © FOTO: Skjermbilde Google

Dette innlegget vant Sunn fornuft-pris for "Årets Beste Innlegg" i 2016.

Innlegget ble først publisert på lisaskaar.wordpress.com under tittelen «Kjære Gud». Du kan lese det opprinnelige innlegget her.

KOMMENTAR:

Publisert 8. juli 2016.

Kropp. Bare ordlyden får hjertet mitt til å hoppe en ekstra gang. Da jeg googlet ordet «kropp» kom «Fin Kropp» (se bildet) som et eget emnefelt i bildekategorier … Selvfølgelig med en haug tilhørende bilder.

Tenk at Google systematisk har kategorisert hva som er fint. Algoritmebasert skjønnhet kan vel ikke lyve? Som en metodisk sjømann sveiver søkemotorkongen inn bildene som skrei på ei snor.

Og jeg og tusenvis av menn og kvinner står igjen på det mørke dypet som ensomme uer – helt uvitende om at rett ved siden av oss i bekmørket står en annen fisk og tenker akkurat det samme: «Kroppen min ser ikke sånn ut …»

Og det er her det blir vanskelig

Kropp er nemlig noe vi alle har et forhold til, men det som skremmer meg mest er kroppens rolle i samfunnet. Fordi de aller fleste ser ikke «kropp» for sine egne briller. I alle fall gjør ikke jeg det. I speilet på badet hjemme er det på med samfunnsbrillene og frem med lupa. Som et ekko fra fortiden – hvis jeg lytter ekstra godt etter – kommer tvilen.

Tvilen som startet allerede på slutten av barneskolen hvor jeg følte at jeg ikke passet inn. Jeg var for lang i armene, i beina og i ryggen – så jeg gjorde meg mindre. Krumma meg sammen som en reke i full fart. Ubevisst selvsagt, men bildene i albumet hjemme lyver ikke. Jeg ser det.

Tvilen slo ekstra rot om hjertet mitt da ei jente på SFO sa at jeg hadde «store elefantører», så da begynte jeg å gå med håret ned.

Aldri hestehale. Aldri musefletter. Aldri oppsatt.

Jeg ble heller aldri sommerbrun, som de andre ungene. Men det var kanskje fordi jeg ikke turte å gå med topp eller t-skjorte. Langermede gensere hele året, og alle lurte på hvorfor jeg ikke ville kle av meg …

«Kjære gud, kunne du ikke gjort sånn at jeg hadde lyse hår på armen, så hadde jeg blitt veldig glad? Tusen takk.»

Med vennlig hilsen, Lisa 10 år.

Inni hodet mitt var jeg nemlig Norges svar på Chewbacca (fra Star Wars), med mine lange, svarte og ekle hår på armene … Gud hvor jeg skammet meg. Jeg kan til og med huske at jeg ba til gud på barnerommet mitt (selv om verken familien min eller jeg er religiøse).

Tenk på det. Allerede så tidlig, allerede så dypt satt det innprentet i den vesle barnekroppen hva som var ansett som vakkert og ikke. Og jeg, jeg måtte jo være motbydelig!

Jeg var en to meter høy elefant med svart pels …

Tilslutt orket jeg ikke tanken på hårene mer. At noen skulle se hvor ekkel jeg var, gjennomskue meg, så jeg gikk på et parfymeri og kjøpte meg blekemiddel til armhårene. Opprinnelig var det blekemiddel til å farge «barten» til voksne damer, men den hadde jeg ikke oppdaget enda. Det sved, jeg ble rød på huden, og jeg skammet meg. Ingen måtte få vite noe (!!!), og dette er faktisk første gang jeg snakker skriver om dette til noen.

Heldigvis hadde jeg ei god venninne som hadde de samme tankene som meg. Hun hadde også mørkt hår, og sammen satt vi og bleket armhårene våre mens vi sendte inn anonyme meldinger til Klara Klok om det var farlig å barbere armene, og om det ville gjøre hårene styggere.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg ønsker sympati eller bekreftelse på at jeg er vakker akkurat som jeg er, for det vet jeg – 15 år senere har jeg faktisk lært meg å godta kroppen min.

Gud så glad jeg er for at jeg er høy! Høye kvinner er supersexy (shoutout til alle som er for høy for Tall-seksjonen på Top Shop ♥). Ørene har jeg pyntet med store, fine øredobber, så det plager meg knapt mer.

Den vonde følelsen dypt inne i magen kan jeg dog fortsatt få av armene mine, men det er kun hvis jeg har en dårlig-selvtillit-dag. Og da er det bare å ta tak i sin egen skulder og filleriste litt. For seriøst, hvis noen ikke skulle like meg på grunn av det, så kan de ta rennafart og dra langt inn i *nordnorske gloser*.

STEM PÅ DETTE INNLEGGET

Syns du dette innlegget fortjener å vinne prisen for Beste Innlegg? Gi din stemme her.

Jeg er den flotteste «to meter høye» elefanten med svart pels du noen gang kommer til å se!

Og best av alt, meg finner du ikke maken til – for i likhet med akkurat deg er jeg unik.

GODTATT: 15 år senere har jeg faktisk lært meg å godta kroppen min, skriver Lisa Skaar Næss. © Lisa Skaar Næss (https://lisaskaar.wordpress.com)

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!