Omsorg som protest

Ungdommens råskap

"Kom hit med pengene ellers tar jeg deg i toer'n".

KOMMENTAR:

3. desember 2011: Jeg står med den store gravidmagen min på Tøyen torg og prøver å dele ut hjemmelagde muffins til folk som haster forbi i vinterkulda. Jeg føler meg brydd, jeg er ikke vant til å dele ut kaker til folk.

De må tro jeg er en selger, politiker eller dopdealer. Hvem andre er det som liksom «gir» noe til fremmede på gata?

Fra folk til folk

Ved siden av meg står en håndfull naboer, også de med bokser av pepperkaker eller boller, også de sjenerte. En hyggelig kveld hadde vi nemlig funnet ut at vi skulle bake kaker og dele ut. Vi ville vise naboene våre at vi ikke var farlige. Og selv bli overbevist om at folka som bodde rundt oss ikke var skumle.

Men jeg klarte ikke å komme over meg selv.

Jeg visste ikke hvilke ord jeg kunne bruke for å gi bort noe.

Så utbryter en nabo med den store basstemmen sin: «Kom og få julekaker og gløgg. Dette er fra naboene dine. Fra folk på Tøyen til folk på Tøyen!»

En liten stund senere var alle rundt oss. En narkoman dame mumset begjærlig i seg glasuren på muffinsen, en somalisk mann smakte pepperkaker for første gang, en eldre dame med gåstol begynte å grine.

Dette hadde hun aldri opplevd på Tøyen før.

Dugnad for syriske flyktninger

Spol fram til Tøyen denne uken. Den lille parkeringsplassen utenfor Kiwi har vært overfylt av biler stappet med klær, leker, mat og pleieprodukter som folk vil gi til flyktningene som venter på å bli registrert ved politiets utlendingsenhet lengre oppe i gata. Hele landet har blitt grepet av dugnadsånd. Alle vil gjøre det første møtet med Norge hyggelig.

Særlig vil folk som nylig selv kom til Norge hjelpe til. Jeg har stått og sortert barneklær i fire timer. Svetten renner og jeg gleder meg til å komme meg hjem. Rundt meg ser jeg hijabkledde jenter som har holdt på dobbelt så lenge. Og de melder seg frivillige neste dag og neste der igjen.

Som en detalj i det hele har jeg kommet helt over meg selv og min sjenanse.

Nå klemmer jeg fremmede etter sorteringsøktene. I mørket, mens jeg sleper med meg søppelet hjem – det finnes ingen steder å kaste sånt på Tøyen – kvepper jeg da en høy mørk mann kommer bort til meg. Instinktet er å gå fort derifra, men jeg får meg ikke til å forlate den store søppelsekken.

Jeg går hastig med den etter meg og blir overrasket i det sekken plutselig mister all tyngde.

Fyren har tatt tak i bakdelen, og med et smil og fakter hjelper ham meg å bære den hjem.

Erfaringer mot frykt

Jeg vet ikke hva jeg kan si til dere nordmenn som er redde.

Dere som sitter i hjemmene deres og frykter at flyktningene kommer hit som lykkejegere og med et langsiktig mål om å ta over landet vårt. Grunnen til at jeg ikke har noe å si, er fordi jeg ikke tror ord og argumenter er gode virkemidler mot frykt.

Det jeg tror hjelper er erfaringer.

- Det er ekstra sårt å se er hvor mange barn som reiser alene

Politikvinnen Lise Dunham redder daglig liv i Middelhavet.

Men jeg har gode nyheter: sjelden har det vært en bedre tid å skaffe seg disse.

Hver dag fremover trengs det folk over hele landet som kan dele ut mat til de nyankomne.

Hver dag trengs det hender til å sortere gavene som strømmer inn. Hver dag er det nye muligheter for å møte fremmede og få erfare at så ulike er vi likevel ikke.

Dø sammen med barna. Eller flykte

Det var alternativene for Safaa (33). Vi har fulgt den syriske trebarnsmorens første år i Norge.

Jeg har også vært redd. Jeg er ikke naiv. Men jeg erfart at blir vi kjente så blir vi likere.

Jeg har fått føle at å hjelpe gir mer energi enn mindfullness eller en spakveld. Jeg vet at mitt nærvær påvirker dem rundt meg, jeg forandrer dem og de forandrer meg.