Jul med bismak

«Alt som ikke passer inn i den koselige julekula på det grønne treet blir liksom forsterket»

Klumpen i magen kommer i desember hvert eneste år.

SAMVITTIGHET: Klumpen i magen, den dårlige samvittigheten, minner Lisa på at mange ikke har en like fredfull og trygg julefeiring som henne selv.

SAMVITTIGHET: Klumpen i magen, den dårlige samvittigheten, minner Lisa på at mange ikke har en like fredfull og trygg julefeiring som henne selv. Foto: FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

Lisa Skaar Næss

  • Er fra Kongsberg, bor i Harstad
  • Blogger på skrivelisa.no
  • Om bloggen: Livet som tekstforfatter og tanketenker. En blogg om å skrive, skrible og skape tekst. Med innslag av gjørmete joggesko, poesi, bøker, spill og annet med en god historie å fortelle.

KOMMENTAR:

Allerede i en alder av to år avslørte jeg julenissen.

”Det er Coca!” utbrøt jeg, og pekte med en liten finger opp mot det jeg kjente igjen til å være onkel (utnevnt til Coca, så fort jeg kunne prate, av undertegnede). De lurte ikke meg, nei. Jeg kjente igjen de lune, brune øynene hans. De sterke, solbrune hendene og den smilende stemmen. Alltid smilende.

Ønskelister

Opp gjennom tiden har jeg likevel skrevet ønskelister til julenissen, selv om jeg visste han ikke fantes. I alle fall ikke sånn på ordentlig, men jeg likte ideen. Jeg likte ideen av denne rettferdighetens mann som skulle lede meg og mine jevnaldrende på en god sti.

Og konseptet var (og er) så enkelt. Er man snill, skal man bli belønnet for det. Og jeg var jo (stort sett) veldig snill!

Når jeg ser tilbake, er det moro å mimre over hva jeg ønsket meg, og følelsene rundt det jeg fikk.

Barbie-lykke

Da jeg var tre år (korriger meg gjerne mamma) ønsket jeg meg en stor Barbiedukke. Dukken var like høy som meg selv, noe som gjorde at jeg kunne byttelåne klær med henne.

Jeg husker ikke at jeg åpnet henne opp som en presang, men jeg husker følelsen av kjolen hennes mot kroppen min. Kjolen var delt opp i to deler: en slags brudehvit body i superstretchstoff, og et struttende tyllskjørt med glitter. Selve kronen på verket var (bokstavelig talt) en krone og et hjerteformet smykke med borrelåsfeste.

Jeg elsket den kjolen så mye at jeg trosset borrelåskløen og gnagsårene jeg fikk på huden av tyllstoffet, som føltes som et stykke sandpapir. Jeg var lykkelig.

Hårete ønske

Da jeg var åtte ønsket jeg meg en Furby. Og skulle jeg være så heldig å få den, trengte jeg ikke noe annet mer her i verden. Helt sant! Ikke engang de andre ønskene jeg hadde satt opp.

Venninnen min hadde en Furby. Den var gulgrønn og luktet av godteriviskelær og den søtlige, lett bitre batterilukten som kommer frem i plast når det har ligget der en stund.

Julaften kom, og etter en tre-fire pakker åpnet jeg opp mitt hårete, lille monster – en gråhvit Furby med store øyne og lange øyenvipper. Julen min var komplett. Jeg var lykkelig.

Klumpen i magen

Jeg har vært heldig. Ikke bare fordi jeg som regel alltid har fått det jeg ønsket meg, men fordi jeg alltid har hatt en trygg og stabil jul med masse familie og kjærlighet rundt meg.

Jeg har til og med opplevd en total følelse av lykke. Det er det ikke alle som har. Da dette ble kjent for meg i tenårene, fikk jeg en klump i magen. En klump som kommer snikende hvert eneste år i desember måned.

”Klumpen” minner meg på hvor godt jeg har det, og hvor fin julen kan være for de som har det bra – og motsatt. Jeg hater den og jeg elsker den.

Jeg elsker den fordi jeg skjønner hvor fint jeg har det, og gjør at jeg virkelig setter pris på hva jeg har.

Jeg hater den fordi den alltid skal være den ekle bismaken i munnen, som når du spiser noe råttent, men ikke merker det før råta setter seg fast i ganen, eller mellom tennene.

Klumpen av kognitiv dissonans, av dårlig samvittighet som velter opp i brystet, som om jeg grådig forspiser meg på noe fettdryppende og sukkerholdig. Det er litt den følelsen du får hvis du tror du spiser boller med rosiner, også viser det seg å være sjokolade. Man føler seg snytt og kvalm.

Jul i Aleppo

Jeg tenker på de som ikke har noen å feire julen med. 112.000 nordmenn feirer jul alene, viser en måling gjort for avisa VG. Blant mennesker i 20-årene sier 15 prosent at de har vært ensomme i jula. De under 30 år skjuler ofte at de er ensomme. Også er det de eldre …

Jeg tenker på barn og unge som gruer seg til å feire jul, som aldri har opplevd jul som en trygg og kjærlig tradisjon, slik som jeg. I desember drikkes det dobbelt så mye alkohol som ellers i året, noe som resulterer i at juletradisjonene i mange hjem er preget av et høyt alkoholforbruk, med alle de negative konsekvenser det medfører.

Jeg tenker på Aleppo.

Jeg tenker på de som er i krig eller på flukt. I unntakstilstand. Kropper i konstant beredskapsmodus, proppfulle av adrenalin. Alltid redde. Redde for livet.

Hvor mange ganger har jeg opplevd det?

Det som er konstant

Samtidig er det viktig å huske på at vold, alkoholmisbruk, redsel, frykt, angst, misbruk, ensomhet og krig ikke bare er synonymt eller forbeholdt desember måned. Noen har det vondt hele året. Konstant.

Hvor mye opplever jeg som er vondt konstant?

Kanskje blir det så tydelig i jula fordi høytid gir rom for ettertanke, og alt som ikke passer inn i den koselige julekula på det grønne treet blir liksom forsterket i refleksjonen.

Nå er jeg 25 år, og det eneste jeg virkelig ønsker meg er at du finnes, og at du kan oppfølge mitt og millioner av andre menneskers ønske – fred, kjærlighet og trygghet til alle.

Sånn sett skulle jeg ønske at jeg aldri avslørte deg.

Vil du lese flere lignende saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag