Damer som virker perfekte

- De lager all mat fra bunn av, går på ski hver søndag, er aldri bustete på håret...

Inger er livredd de perfekte damene. Så fikk hun høre at hun var en selv.

SKUMLE: Damer som virker perfekte, er dritskumle, synes Inger.

SKUMLE: Damer som virker perfekte, er dritskumle, synes Inger. Foto: FOTO: Silje Brenden

Publisert Oppdatert

Inger Halvorsen Formo

41 år

Medieviter, og underviser i mediefag og norsk på videregående.

Bor i Drammen med mann, barn, to katter og umoralsk mye lego.

Deltaker i skrivekonkurransen med tema «Vennskap»

KOMMENTAR:

Venninnen min snubler inn av døren, tjue minutter for sen, og himler med øynene av forsinkelsen. Jeg er glad, for jeg var like sen selv. Et kvarter tidligere hadde stuebordet mitt svømt over av sjokolademelk, og katten vår satt midt i sjokoladedammen mens hun malte og drakk det søte klisset. Sølet er borte nå, for øvrig er alt annet på skjeve.

Hjemmet vårt er strippet for disse duse hverdagene med rene flater og velkledde mennesker jeg ser i sosiale medier. Poden hopper rundt i dragekostyme, og på hele stuegulvet ligger små legobiter strødd.

Ulike - og like

Venninnen min har ikke barn. Hun bor alene i en leilighet i et kult strøk, i en kul by. Leiligheten er innredet så originalt og nydelig at den kunne vært avbildet i et hvilket som helst interiørblad. Hun selv er alltid lekkert velstelt, med klær fra danske designerhus.

Vi setter oss på kjøkkenet, og lukker igjen døra til byggeprosjektet i stua. Hun spør om mitt, jeg forteller. Vi åpner opp hverandres julegaver, selv om det er i slutten av januar. Tiden strakk ikke til å møtes i desember, jeg var nedgravd i pepperkaker, julelenker og doruller med silkepapir. Og hun forsto.

Jeg spør om hvordan livet er på hennes kant. Vi lakker negler, koker oss en kopp med te. Ute i stua høres ville hyl av lykke over byggverket far og sønn jobber med. På kjøkkenet er det damekveld.

Tok feil

Det er over 20 år siden jeg møtte venninnen min første gang, på en fest for psykologistudenter på Blindern. På midten av 1990-tallet loffet jeg rundt i myke cordfløyelsbukser og slappe t-skjorter. Hun så ut som en ung Kirstie Ally. Jeg var opptatt av filosofi, det ondes problem, religion og politikk. Jeg tenkte det var innlysende at hun med sitt skinnende hår til nød leste horoskopet i avisene. Hvis hun i det hele tatt leste aviser. Så feil kan man altså ta.

Vi havnet i samme kollokviegruppe. På første gruppesamling diskuterte vi stimuli-respons, og i hvor stor grad du kunne styre fysiske responser. Vi andre snakket om varme tallerkener du ikke slipper, og at man holder igjen spontan latter i sosiale settinger. Venninnen min ville snakke om sex. «Altså, noen ganger hjelper det jo ikke hvor mye fyren stimulerer, orgasmen kommer jo faen meg ikke! Hva ER det der, kan vi relatere dette til Pavlov?» Det var kleint. Vi andre ble forlegne, rødmet lett og lo nervøst. Der og da visste jeg at deg, deg vil jeg ha i livet mitt.

Fordomsfull mot damer

Jeg er egentlig greit over middels fornøyd med mine valg av venninner. Når livet suger både hardt og lenge på de fleste fronter, tenker jeg at vennedelen av livet, den har jeg i hvert fall fått til. Jeg er god til å velge folk.

Likevel er det nokså merkelig at jeg har klart å bli venner med noen bra damer i det hele tatt. For å være ærlig, har jeg nesten alltid vært greit fordomsfull på damefronten, men jeg jobber med saken.

Jeg tror egentlig ikke at jeg har sett ned på noen damer, sånn innerst inne. De er bare så innmari skumle. Det er en idiotisk frykt, tilsynelatende blottet for ankerpunkter i virkeligheten.

Men det er noen damer. Noen damer som alltid er velstelte (venninnen min gjelds ikke, for hun er jo grei). Som alltid snakker pedagogisk riktig til barna sine. Lager all mat fra bunn av, går på ski hver søndag, aldri er bustete på håret. Ser freshe ut uansett om det regner, snør eller er full storm. De sier aldri noe dumt, kommer aldri med teite vitser. Disse damene. De takler livet. De har en superspennende jobb, kommer fra en velfungerende familie, de har mange søsken som de finner på sporty ting med, selvsagt sammen med barna.

Jeg har vært livredd dem.

Skummel? Jeg?

Fordommene mine fikk en trøkk etter en damekveld jeg var på for litt siden. Agendaen for kvelden var å feire en annen venninne, Middelhavsdamen, som straks hadde termin. Barnet hun hadde i magen, kom til å vokse opp med alenemor. Jeg tror det var det som fikk samtalen inn på fordommer, og jeg presenterte teorien om de skumle, perfekte damene. Og rundt bordet hersket velsignet enighet. Flere visste om sånne skumle damer, og vi kom fram til at innerst inne var de nok ganske dumme og overfladiske alle sammen.

Men hovedpersonen selv ristet på hodet. «Jamen Inger,» sier Middelhavsdamen, «jeg synes du var skummel, med rekkehus og mann og alt på stell».

Sjokket var totalt. Skummel? Jeg? Alt på stell? Hallo! Men hun ga seg ikke. «Jeg likte deg egentlig ikke noe særlig, før du dro alle de vitsene hos Linda som ingen lo av».

Jeg husker godt kvelden hun snakket om, jeg blir fortsatt flau når jeg tenker på den. Og så forteller Middelhavsdamen meg at hadde jeg ikke driti på draget den gangen for lenge siden, hadde jeg kanskje aldri blitt kjent med henne.

Perleøredobbteorien

Men den store a-ha-opplevelsen fikk jeg da jeg ble kjent med en sånn perfekt dame. Det var selvfølgelig ikke frivillig. Hun var dritskummel i utgangspunktet. Men fordi vi satt i samme styre (hurra for styrer du blir «frivillig» valgt inn i), måtte vi jo prate sammen. Så, hva tar du meg for, kom det fram at denne beigekledde dama med perleøredobber og nystripet hår var skikkelig rå. Hun ødela hele perleøredobbteorien min.

For hvis hun var grei, hvor mange andre pene damer i beige der ute var greie da?

«Oss» og «dem»

Min teori er at vi alle sammen sitter på hver vår tue og prøver å ha orden på livene våre. Strever med å leve etter et glansbilde av hvordan vi egentlig skulle ha vært. Burde ha vært.

Og selvfølgelig er det bra å prøve å bli bedre, flinkere, sunnere, hva nå enn vi vil bli.

Men på veien merker jeg at det er så lett å dele opp folk i «oss» og «dem», og «dem» har selvsagt ikke skjønt noen ting.

Jeg glemmer så lett at de fleste av oss liker folk som gjør feil mye bedre enn dem som alltid har et nystrøket liv. Og faktisk begynner jeg å lure på om disse nystrøkne, perfekte og skumle folka egentlig ikke finnes andre steder enn i hodet mitt.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning