Dårlig dag

«Jeg kjenner med hele meg at jeg er sint og sur på alle»

Når Stine har en dårlig dag, er det bare én ting som hjelper.

DÅRLIG DAG: - Ungene maser. Ungene somler. Mannen maser. Mannen er i veien. Ingen forstår noen verdens ting, skriver Stine. FOTO: Privat
DÅRLIG DAG: - Ungene maser. Ungene somler. Mannen maser. Mannen er i veien. Ingen forstår noen verdens ting, skriver Stine. FOTO: Privat
Publisert

KOMMENTAR:

Det finnes dager hvor alt er feil, helt fra jeg våkner om morgenen. Jeg setter feil fot i bakken først, og derfra går det egentlig bare på tverke. Ansiktet er for hovent til at jeg får lagt på et eneste strøk med maskara, og rynkene spretter frem fra steder hvor jeg ikke hadde noen i går. Buksa kjennes to nummer for liten ut, og magen nekter å holde seg på plass inni den. Jeg tar kanskje på meg et skjørt, men føler at jeg ser ut som Voldemort samme hva jeg gjør.

Jeg vekker ungene, banner i det jeg stuker tåa i dørkarmen, og kjefter over at det går an å bruke så lang tid på do. De er ukonsentrerte når de vasker hendene, så vannet spruter overalt. Jeg kjenner gørra velte opp i meg, men stopper det verste før det når ut av kjeften min.

De kler på seg i sneglefart, og jeg priser meg lykkelig for at min kjære er hjemme, og kan ta over morgenstellet. Dette kvinnemennesket her trenger kaffe.

Ingenting frister

Men kaffen smaker gjæret løk, og jeg gidder ikke å lage ny. Ingen verdens ting i kjøleskapet frister, og den eneste grunnen til at jeg trøkker i meg et knekkebrød er at jeg vet veldig godt at dagen vil bli enda mer bedriten dersom jeg ikke får i meg noe mat.

Stine Hanssen Brattland

34 år

Gift med Rune, og modern til to jenter på sju og fem år

Bor i Trondheim

Har havarerte ingeniørstudier i bagasjen, og lurer fremdeles på hva hun skal bli når hun blir stor

Har meninger om litt av hvert, og har en blogg for å uttrykke dem

Nerdete opptatt av hovedsteder og sære fakta, og elsker quizer

Jeg tvinger meg selv til å spise, drikker en halv kopp kaffe og venter på at koffeinet skal ta meg. Løfte meg. Hjelpe meg. Hva som helst. Det eneste kaffen faktisk greier å hjelpe meg med, er å få åpnet øynene mine såpass at jeg får gitt vippene mine det etterlengtede strøket med maskara. Når den ene av jentene mine spør hvorfor jeg bruker sminke hver dag, om jeg ikke synes jeg selv er fin, blir jeg svar skyldig.

Jo, stort sett synes jeg selv at jeg er ganske fin, men ikke i dag. Skylaget ligger som ei kvelende dyne over dagen, og sola nektes audiens. Asfalten er grå, bussen er sen og blomstene visne. Det begynner å regne, jeg har glemt paraply og blir søkk våt. Jeg tørker meg febrilsk under øynene og prøver å berge meg selv fra den verste pandalooken rennende maskara har en tendens til å gi det bleke ansiktet mitt.

Den eneste oppegående

Dagen går sin gang. Ungene hentes fra skolen og barnehagen, middagen planlegges og lages, og jeg biter meg hardt i tunga for ikke å kjefte og smelle. Ungene maser. Ungene somler. Mannen maser. Mannen er i veien. Ingen forstår noen verdens ting. Og jeg kjenner med hele meg at jeg er sint og sur på alle.

Jeg begynner å kjefte. «Fort deg!» «Konsentrer deg!» «Følg med på hva du gjør!» Jeg føler meg som den eneste oppegående i hele familien, og oppfører meg som ei skikkelig hurpe.

Og selv om jeg hater meg selv når jeg er i dette lynnet, kjefter og smeller det videre, helt til jeg melder meg ut av ettermiddagen. Jeg kjenner det i hver eneste celle i kroppen at jeg trenger en redningskvinne.

Vet hva jeg trenger

Og jeg er jammen heldig som har opptil flere. Mine redningskvinner er av den sorten som forstår hva jeg strever med, uansett hvor banalt og navlebeskuende det er. De er av den sorten som hører på meg, jatter med meg, selv om både de og jeg vet at det jeg kommer med, er renspikket vås. De er slike som lar meg klage på ungene og ektemannen, selv om jeg egentlig er verdens heldigste som har dem alle tre.

De er venninner som baker kake til meg dersom de på snedig vis lukter at jeg trenger det. De er damer som står klar med iskaffe, full av sukker og koffein dersom de antar at det heller er det jeg trenger.

«Dirty Dancing» eller «Die Hard»

Redningskvinnene mine er de som skjenker meg et glass vin dersom de mener det er den beste resepten. De sniffer seg frem til om jeg trenger «Dirty dancing» eller om vi heller skal gå for «Die hard.» Eller bare inviterer til ei skikkelig skravleøkt. De lar meg ture i vei om hvor håpløs mannen og ungene er, og hvor elendig hele verden er. Om at været er feil, at klesskapet mitt er bebodd av en sleip liten gnom som lager flekker og nupper på klærne mine, eller endrer fasongen deres helt.

Mine redningskvinner er de som berger meg fra å bli aldeles tullete, av hele livet. Av hverdagen, av ferier, av mannen og ungene jeg elsker, av klesbrettehaugen som aldri tar slutt, av middager som må lages, av unger som må hentes og trøstes midt på natta, av pest og kolera og sydenferien vi ikke hadde råd til i år heller.

Rundere i kantene

Og etter en tur hos en av mine kjære venninner, blir jeg gradvis omvendt til et bedre menneske. Litt hyggeligere, litt rundere i kantene, litt roligere, og veldig mye mer avslappet.

Verden, livet, mannen og ungene jeg kommer hjem til er de samme som jeg reiste fresende ifra noen timer tidligere. Men jeg ser dem heldigvis i et mye mildere lys etter å ha pustet i samme luft som mine redningskvinner.

Selv om jeg har blitt kone og mamma, så trenger jeg slike. Og jeg vet at jeg er utrolig heldig som har opptil flere i livet mitt.

Så kjære mine redningskvinner. Selv om det kun er ektemannen jeg har lovet å leve sammen med i gode og onde dager, så skal jeg søren meg tviholde på dere også, til døden skiller oss ad!

Denne saken ble første gang publisert 22/08 2017.

Les også