Behandling av spiseforstyrrelse

«Det er sikkert meningen at det skal se innbydende ut, men jeg ser kun fett, kalorier og angst»

Johanne må forplikte seg til å spise det som er på menyen hvis hun skal få behandlingsplass.

KAMP: Johanne har hatt en lang kamp mot spiseforstyrrelsen sin.

KAMP: Johanne har hatt en lang kamp mot spiseforstyrrelsen sin.

Publisert Oppdatert

KOMMENTAR:

Mandag morgen våkner jeg kl. 06.05, klarer ikke sove mer. Ser opp på sprekkene i taket, ligger helt rolig under dynen, som noen andre har redd opp. Står opp, kler på meg inne på rommet, foran speilet, som jeg ikke vet hvor mange andre kvinner som har sett seg selv i. Kikket på kroppene sine med og uten klær. Jeansen sitter løst i livet. Jeg fester beltespennene i det innerste hullet, som jeg har laget selv med kjøkkenkniven. Trer en joggegenser over hodet og grer gjennom håret med fingrene. Neglene skjærer i hodebunnen og drar med seg lange mørke hårstrå.

Klokken åtte presis går jeg ut sammen med en av de andre jentene i huset, bort til den store spisesalen, Manillahallen i hovedbygningen. Jeg går nedover langs bordene og lurer på om de andre pasientene kan se at jeg er spiseforstyrret. Om de synes at ansiktet mitt er blekt, kroppen benete og underernært. Et pinnedyr som kan knekke når som helst.

Johanne Magnus

32 år

Født og oppvokst i Bergen.

Har en bachelor i teatervitenskap fra UiB.

Skribent og tidligere blogger.

Brukernavn på Twitter og Instagram: @skraatak

Bidrag i skrivekonkurransen med tema «HÅP»

Den skarpe morgensolen slår så vidt inn gjennom de store vinduene. Maten er oppskåret i biter, tilberedt på små fat og i skåler. Tykke osteskiver, tomater, skinke, eggerøre, leverpostei, rundstykker med frø og smør. Det er sikkert meningen at det skal se innbydende ut, gi vann i munnen, men jeg ser kun fett, kalorier og angst.

Jeg går to runder rundt bufféen og spionerer på hva pasientene fra andre avdelinger legger på sine fat. Hvor mye de tar. De er kjappe. Jeg blir svimmel av å se hvordan de ivrig sirkulerer rundt maten. Lener seg over for å knabbe den siste biten med brie. Og knasker i seg litt røykelaks samtidig som de forsyner seg med den andre hånden. De slenger noen loffskiver med ost og salami på tallerkenen slik at det blir et lite tårn, og putter flere skjeer med honning og sukker i koppene sine, helt uberørt og ubekymret.

Jeg bærer med meg maten tilbake til bordet. Jeg konsentrer meg for ikke å snuble mellom alle bordene og stolene. Brettet med yoghurt, kaffe og skinke er tungt. Husker ikke hvordan det er å ha sterke armer.

Veies og måles

Alle avdelinger har faste bord, på vårt står det en liten salt og pepperbøsse. De tre andre jentene ved bordet mitt ser utover den store spisesalen, myser mot solen, venter. På fem dager skal vi veies og måles i alle retninger. Kartlegges og utspørres. Er vi spiseforstyrret nok? Tilfredsstiller vi kriteriene for innleggelse?

Overlegen følger meg gjennom en lang og smal korridor uten vinduer og med lukkede dører. Han tar meg med til et lite undersøkelsesrom i kjelleren. Jeg går bak ham hele veien. Kroppen hans beveger seg rolig med sakte skritt. Korridorene virker endeløse. Det suser i ventilasjonsanlegget.

Rommet har en blå benk med papirduk, vekt og et stort skrivebord med dype skuffer. Lengst oppe på veggen, et avlangt vindu med nedtrukket persienne. Overlegen bærer ingen hvit frakk, men er sivilt antrukket med blå jeans og en slitt, men ren grå skjorte. Han har et fredelig uttrykk i ansiktet, lyset fra de brune øyne hans gjør meg rolig.

Jeg bretter opp genseren min og han fester et bånd rundt armen og strammer til. Tykke blå årer trer frem og legen måler blodtrykket mitt.

- Litt for lavt, sier han og kikker opp på meg. Overlegen viser tegn når det er klart og så går jeg det store steget opp på vekten. Overlegen noterer med blå penn på et hvitt ark. Jeg spør overlegen om han synes det er et greit tall. Han taster på en kalkulator som ligger på bordet og sier at jeg har en altfor lav BMI, ifølge Verdens helseorganisasjon. Jeg husker ikke hva BMI er for noe, men tør ikke å spørre.

- Du bør nok opp i vekt, sier han. Jeg krysser bena og legger armene mellom.

- Forsyn deg med mer

En ernæringsfysiolog møter de tre andre jentene og meg i Manillahallen før dagens middag. Et par anorektikere og et par bulimikere. Det var lett å se hvem som var hvem. Kroppen og tallerkenen avslørte alt.

Døren bak oss er låst, men jeg kan skimte de andre pasientene gjennom det lille vindusglasset i midten.

Kjøttbiter bader i en tykk rød saus foran oss.

- Forsyn dere med 1/3 av hver, sier ernæringsfysiologen. Jeg går frem til den sorte gryten, rører rundt med øsen og klamrer meg til serveringsbrettet med den enn så lenge tomme tallerkenen. Tenker at det sikkert må være flere tusen kalorier i gryten. Jeg tar en øse med kjøttsaus, forsyner meg med litt pasta og fyller resten av tallerkenen med salat.

- Også ost, sier ernæringsfysiologen mens hun ser, først på tallerkenen min og så på meg. Jeg spør lavt hvilken ost det er, men hun vet ikke.

- Skal jeg spørre på kjøkkenet? sier hun og peker. En av de andre jentene kommer nærmere.

- Nei, det er ikke nødvendig, svarer jeg og tar noe ost på tallerkenen. Ernæringsfysiologen nikker.

- Litt til, sier hun og holder blikket på meg. Jeg får lyst til å slippe brettet rett i gulvet og løpe ut.

Flink pasient

Pasienter fra andre avdelinger løper om kapp frem til grytene. De rekker knapt å se hva som er i dem, før de smiler og trekker inn den kvalmende lukten av tomatsaus. Plassert ved bordene, gafler de i seg maten, sausen skvetter ned på duken, og de blir røde rundt munnen. Jeg drysser salt og pepper på maten og rører forsiktig rundt. Ser ned i den røde klumpete sausen. Løfter gaffelen, legger den ned, griper en teskje i stedet, selv om jeg vet at det ikke er lov. Drikker små slurker av det utvaskede vannglasset og stilner sulten. Kikker på klokken og teller minuttene som er igjen.

En av de andre jentene ser hypnotisert ned i maten, hun er så spinkel at jeg kunne forvekslet henne med en tolvåring. Jenten overfor meg, skrått blikk ned mot gulvet. Jeg klarer ikke å spise, men vil gjerne være en flink pasient.

Avgjørelsen er tatt

- Det blir spennende å se om Modum er noe for meg, og om jeg får tilbud om plass, sa jeg med full innlevelse til familie og venner hjemme. Men faktum var at jeg allerede hadde bestemt meg for å takke ja før jeg reiste på utredningsoppholdet.

Og hvis jeg ikke fikk tilbud om plass, skulle jeg overtale dem til å gi meg det. Hva skulle jeg ellers gjøre, - sitte hjemme i min egen bedøvede tilstand og vente? Og i tillegg, høre på menneskene rundt meg som var bekymret (møkk lei) av å se meg sitte fast i gjørme og sakte, men sikkert gå til grunne?

- Angst er bra

- Du må forvente at du skal spise poteter og brødskiver når du er innlagt, sier sjefspsykologen til meg fra den dype lenestolen og sender meg granskende blikk. Et slikt blikk hun må ha lært på profesjonsstudiet i psykologi.

- Jeg hater poteter. Klarer ikke å spise det.

- Jeg har skjønt det, svarer psykologen. - Ingen mat er usunn, det er mengden som kan bli usunn.

- Hæ? Det er masse stivelse og karbohydrater i poteter, det har jeg lest flere steder. Poteter er overvurdert.

Jeg får lyst til å ta frem mobilen fra bukselommen og vise henne at jeg snakker sant. Psykologen kremter.

- Du er klar over at vi har regler her og en del vilkår som må oppfylles for å bli innlagt? Alle pasientene må følge regelverket. Det er veldig viktig. Vi har lange ventelister. Psykologen ser på meg, anstrengt i blikket.

- Ok. Jeg skal spise poteter, men det kommer til å bli reaksjoner. Kanskje jeg kaster møbler i veggen, truer jeg.

- Det er helt greit. Du kommer til å kjenne angst mens du er her, hvis ikke betyr det at du ikke prøver hardt nok. Viser du angst, blir vi glade, sier hun og slår hendene sammen.

Ønskene for framtida

Psykologen retter seg opp i stolen.

- Hva ønsker du at skal komme ut av et opphold her?

- Jeg har lyst på mer energi, til å skrive og til å klare å lese ferdig en hel bok, sier jeg og ser ut vinduet på trærne som svaier i vinden.

- Kroppen min har blitt tynnere og tynnere det siste året, og jeg har vært redd for at den skal kollapse. Jeg lengter etter å bli oppslukt i en samtale med en venninne, i familie, i hva som helst. Bare ikke mat.

Tankene kverner: Skal jeg fortelle at det bare blir deilig å komme bort hjemmefra? Vekk fra alt regnet, de tomme dagene. Bli tatt hånd om. At jeg ikke har noe bedre å gjøre. At jeg fortsatt er i villrede. Kan hun se det på meg? Hun ser absolutt ut som en som har et våkent blikk for sånt.

- Jeg orker ikke mer av denne tvangstrøyen, sier jeg.

Psykologen ser på meg, fastere i blikket.

- Vi vil gjerne tilby deg en plass her hos oss. Hva sier du? Er du klar for det?

- Ja, det er jeg, svarer jeg og plasserer armene tett inntil kroppen.

En taxi står rett utenfor hovedinngangen. Med sekk på ryggen og tanker i hodet setter jeg meg inn og vinker på gjensyn til Modum. Neste gang er det innleggelse.

Kan nesten ikke vente, må bare hjemom og legge på meg noen kilo først.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning