Barn med ADHD og ADD i skolen

- Jeg vil prate om oss som lukes ut på veien som ugress i grøftekanten

Da Linnéa Johansson fikk diagnosen ADD, ble hun sint.

REDDET AV KUNSTEN: Linnéa Johansson passet ikke inn på skolen.
REDDET AV KUNSTEN: Linnéa Johansson passet ikke inn på skolen. Foto: FOTO: Privat
Sist oppdatert

Linnéa Johansson (30)

  • Er opprinnelig fra Sverige.
  • Fikk katastrofe-karakterer på videregående, gikk ut med "ikke bestått" i blant annet tegning. Ingen universitetsutdannelse.
  • Jobber som illustratør og tegneserietegner på fulltid.
  • Slapp i fjor to tegneblokker for barn med fokus på kjønnsroller. Illustrasjonene hennes av Spiderman som tisser og sterke prinsesser har fått stor oppmerksomhet i norsk og internasjonal presse, og omtale fra blant annet Britney Spears og Ariana Huffington. Tegneblokkene kan lastes ned gratis på www.limpan.org
  • Snakker seks språk flytende, og er ei streetsmart og kul dame sånn generelt.
  • Fast spaltist for Kvinneguiden.

KOMMENTAR:

- Det er august og jeg ser barn gå til skolen med ryggsekkene sine til sin aller første skoledag. Jeg stopper og iakttar de små ansiktene som er fulle av forventning. De som før sommeren var eldst i barnehagen og nå blir yngst på skolen.

De skal nå løpe på bestemte tider, de skal nå sitte stille på en stol og rekke opp hånden. Læring, som før har blitt funnet gjennom lek, skal nå inn med andre metoder og til slutt skal det bli satt karakterer på dem etter tabellene.

De skal kastes inn i den rådende formen og bli voksne, ansvarsfulle medborgere.

Men riktig så enkelt er det ikke.

Guttene bar smerten sin utenpå kroppen

Jeg vil prate om oss som lukes ut på veien som ugress i grøftekanten.

Vi som av en eller annen grunn ikke kunne sitte stille på stolen, ikke kunne snakke med inne-stemme, eller helt enkelt ikke klarte å konsentrere oss. Vi som ville fortsette å leke når rommet for lek ble mer begrenset for hvert år som gikk.

Jeg så hvordan noen av guttene bar smerten sin utenpå kroppen. De ble sinte, sparket, slo og skrek. Min smerte holdt jeg på innsiden, og der lå den og gnagde som en stein i magen.

Taktikken min var å gjøre meg selv usynlig så jeg unngikk konflikter, holdt meg i bakgrunnen og svelget alt som gjorde vondt. Og med tiden vokste steinen i magen og ble til selvhat.

Det jeg hadde til felles med de bråkete guttene var bare smerten som kom fra å bli ekskludert. Vi valgte bare ulike måter å håndtere det på.

Kommentaren fortsetter under bildet.

LA STÅ: - Min redning var en hemmelig venn som aldri slapp hånden min.
LA STÅ: - Min redning var en hemmelig venn som aldri slapp hånden min. Foto: ILLUSTRASJON: Linnéa Johansson

De tre bokstavene føltes som en hån

Sent i tenårene fikk jeg etter en lang utredning diagnosen ADD (Attention Deficit Disorder), og jeg ble så ubeskrivelig sint og skuffet.

Den lille steinen i magen min hadde blitt et fjell som jeg slepte med meg og som tynget stegene mine til jeg ikke lenger klarte å løpe. Skaden hadde allerede skjedd, alt var for sent.

Begeret mitt var fylt til kanten av svart angst og de tre bokstavene føltes som en hån.

Jeg fikk legemidler som gjorde meg slapp. Jeg klarte ikke å finne noenting og jeg, som tidligere kunne sitte superkonsentrert i 48 timer i strekk og tegne, mistet helt min kreative evne. Jeg ble som en zombie, en levende død.

Visst fungerer psykotrope legemidler, men for meg ble det helt feil. Så jeg sluttet.

Denne gangen var det ett bevisst valg; jeg valgte meg selv.

Forløst fra mitt selvhatende fjell

Med innsikten om at jeg tross alt trives bedre med å kjenne livet intensivt, kom endelig befrielsen, og jeg ble forløst fra mitt selvhatende fjell.

Med det mener jeg ikke at fjellet forsvant, men at vi ikke lenger var en enhet - ettersom navlestrengen var klipt. Det var nærmest en religiøs opplevelse å stå midt oppi alt kaoset og se meg selv utenfra.

Jeg så at blant alle ujevne, kantete svakheter stod jeg sterk, og en ro kom over meg.

Der og da sverget jeg en ed på at jeg skulle slutte å håne, klandre og mobbe meg selv for alt jeg ikke er.

Det er ikke alltid et lett løfte å holde, men det viktigste er endelig på plass; jeg er min egen venn. Jeg kan se meg selv i øynene med samme ydmyket som jeg som mor ser på barna mine.

Der bor det ikke noe hat.

Øynene sluknet lenge før overdosen

Men det gikk ikke like bra for de bråkete guttene.

Det er ingen tilfeldighet at en stor andel av de som sitter i landets fengsler har en diagnose. Jeg skjenner et fellesskap med dem og det har jeg alltid gjort. I den kriminelle verdenen kan de kjenne seg verdifulle.

Til syvende og sist så er det hva det handler om; å kunne kjenne seg verdifull og verdt å elske.

Jeg mener at alle som er annerledes har et helt annet perspektiv, som burde bli brukt til deres fordel og ikke imot dem, slik det gjøres i dag. Med skolesystemet blir det en slags dominoeffekt; passer du ikke inn i første klasse så faller brikkene ned alle årene etter.

Er du én gang stemplet som mislykket eller verdiløs, så er veien kort til mobbing, selvskading, narkotika og destruktivitet.

Jeg holdt meg på kanten, men jeg så hvordan flere av vennene mine ble lokket inn i narkotikaens forræderske og syntetiske kjærlighetsrus. Noen steg rett inn i det svarteste dypet og svek seg selv så mange ganger at de mistet håpet. Øynene sluknet lenge før overdosen, lenge før selvmordet.

Det er en fryktelig opplevelse å maktesløst stå og se et annet menneske miste livsgnisten.

Å sitte i begravelsen og være vitne til at foreldre begraver sitt eget barn, er en metafysisk skandale.

Dessverre har jeg opplevd det altfor mange ganger.

Ikke all kjærlighet i verden er nok for den som hater seg selv.

Ingen mennesker blir født med selvhat.

Ingen orker å prestere med en underernært sjel.

Skolene trenger å medisineres

Min redning var en hemmelig venn som aldri slapp hånden min.

En følgesvenn som var varm og forståelsesfull, som fulgte meg gjennom alle år. Det var tegningene.

I den verdenen fant jeg hjem.

Spørsmålet mitt er; hvem er frisk og hvem er syk? Hvem begår et brudd mot hvem?

Det var aldri meg det var en feil med. Det var ikke jeg som var syk.

Kunsten var medisinen min, angsten symptomet mitt og skolen var sykdommen.

Skolene trenger å medisineres, og da mener jeg ikke med tabletter, men med kunst der alle barn kan få uttrykke seg og holde liv i gnisten sin.

Jeg vil se dans og teater som alternativ til sport, jeg vil at vi en gang for alle innser at lek absolutt er grunnlaget for alle typer innlæring.

Jeg hadde enormt med flaks som fikk en sjanse til å vise hva jeg er god for. Uten karakterer og uten å ha blitt målt i henhold til skalaen som gjelder - hvor jeg uansett hadde vært et null.

Om det var en tilfeldighet kunne jeg vært død nå.

Barn er kunstnere

Jeg tenker på barna som går til sin første skoledag med ryggsekker fulle av forventninger og jeg håper at de overlever.

Alle barn er kunstnere og de skal slippe å bli mentalt lemlest og fratatt sin lek.

Derfor håper jeg at noen sier til det lille barnet som ikke passer inn at «du er ikke syk, du er en kunstner.»

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Denne saken ble første gang publisert 18/08 2015, og sist oppdatert 24/06 2017.

Les også