Kvinner i musikaler

Hvorfor vi elsker musikaler? Fordi kvinner får gjøre det menn vanligvis gjør i «mannefilmer»

Livet burde være som en musikal.

MUSIKAL: Kvinnelige hovedroller i musikaler gjør noe, og det i høye hæler og med tre andre karrierer på gang, sier Caitlin.
MUSIKAL: Kvinnelige hovedroller i musikaler gjør noe, og det i høye hæler og med tre andre karrierer på gang, sier Caitlin. Foto: FOTO: Mark Harrison
Sist oppdatert

KOMMENTAR:

«Hvorfor kan ikke livet være som i en musikal?» En kaffekopp med det sitatet trykt på skulle jeg gjerne hatt. For å være ærlig, så later jeg som om livet mitt er som en musikal uansett. Når jeg står opp om morgenen er jeg hovedrollen i Hairspray-musikalen og synger «Good morning Baltimore» til rottene på gata. Når jeg synes synd på meg selv på grunn av jobben, kanaliserer jeg Jesus i Jesus Christ Superstar, der han står på knærne i Getsemane med armene i været og roper «HVORFOR?» til Gud.

Jeg er neppe alene når det gjelder akkurat dette. Nesten alle kvinner liker musikaler. Det er bare en av de tingene – som å ha pupper, og å oppleve undertrykkelse. Sjelden finner du en brisen kvinne som ikke vil gi deg sin Edelweiss klokka ett på natta.

Sist uke gikk det plutselig opp for meg hvorfor kvinner – spesielt kvinner på min alder – liker musikaler så godt.  Det finnes et nokså enkelt svar på det.

Det er fordi de aller eldste musikalene var de første feministiske filmene – lenge før «The Hunger Games»  og «Thelma & Louise

Hvordan være et menneske 1.0

Om du hadde en oppvekst fylt med hva enn TV-kanalene sendte på dagtid en regnfull lørdag, så var musikaler de eneste filmene du noensinne så der kvinner faktisk gjorde ting, ikke bare fantes.

Å se på kvinnelige rollefigurer som bare er der er noe av det mest deprimerende en ung jente kan ta inn over seg.  Alle disse kvinnene som gjør sine entreer på toppen av trappa hvor de stopper og ser seg kokett rundt, så vi kan få med oss reaksjonen til den mannlige hovedrollen. Så tilbringer hun resten av filmen med å snakke i en irriterende dempet stemme, mens hun har fantastisk hår. Hun krangler aldri. Hun har aldri noen planer selv. Hun er der bare som en premie som gutta kan vinne.

På et eller annet tidspunkt vil kjerringa sannsynligvis svime av og bli båret ut til et sted der hun kan komme seg – noe den mannlige hovedrolleinnehaveren ser på som en invitasjon til å kysse henne. For en råtten flørteteknikk, å være bevisstløs. For de der ute som fortsatt er ukysset vil jeg ikke anbefale det. «Hold deg ved bevissthet» er et enkelt, men essensielt kjærlighetsråd. Det er «Hvordan være et menneske 1.0».

De Krangler

Sammenlign dette med kvinner i musikaler. Den første gangen den mannlige hovedrollen får øye på dem, sitter de i en bar med en pistol (Calamity Jane), seiler gjennom lufta med en paraply (Mary Poppins), danser med en gjeng svarte ungdommer i segregerte Baltimore (Hairspray) eller «messer» med hjernen til en gjeng bortskjemte unger (Sound of Music).

De krangler. Planene deres er hovedplottet i filmen. De svimer aldri av – fordi de er superenergiske, karismatiske, atletiske steppedansere i topp-form, som tilbringer tiden sin med å sprette fra hustak, fly tvers over gulv, og danse gjennom nettene med blod i skoene, helt til sola står opp i Hollywood og det er på tide for dem å redde Gene Kelly nok en gang.

Baklengs og i hæler

Saken er den, i musikaler gjør kvinner ting. De viser frem talentene sine – du vet, sånn som menn gjør i «manne-filmer», når de slåss mot hverandre eller bekjemper kriminalitet.  Talentene deres utstråler som regel deres mannlige motspiller. Gene Kelly og Fred Astair var de to største mannlige musikaltalentene noensinne, og selv om det utvilsomt er en fryd å se dem danse, blir alle litt «å, nei» når de starter å synge. 

De kvinnelige musikalstjernene derimot. De gjør alt, mann! Judy Garland, Julie Andrews, Doris Day – disse damene kunne synge, danse, leve seg inn i en hvilken som helst rolle, samtidig som de har den moderne komiske timingen til Jennifer Aniston eller Tina Fey. De var faktisk så talentfulle at de ikke bare gjorde musikaler, som Gene og Fred, men også «streit» drama, bestselgende album, og utsolgte konsertturneer. 

Kvinnene i musikaler gjør ikke bare det samme som gutta gjør, de gjør det baklengs, - og i hæler. Eller skal vi si baklengs, i hæler, med tre andre karrierer på gang og femti år forut for sin tid.

Hvor kvinner kommanderer været

Hvorfor elsker kvinner musikaler, spør du? Fordi en liste over «De 100 beste filmene noensinne» kommer til å bestå av nitti prosent mannlige hovedroller mens «De hundre beste musikalene 100» vil være nitti prosent kvinner. Musikaler er vårt unike kulturelle avvik – den enslige, sprø, technicolour, gledelige oasen hvor kvinner kommanderer været og bestemmer hva som skal skje. Hvis livet var mer som en musikal, ville halvparten av alt feminismen jobber for, være i boks.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Denne saken ble første gang publisert 25/12 2015, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også