RAstløs sjel

«Plutselig merket jeg at jeg er lei av å bryte opp med mennesker og steder jeg akkurat har knyttet meg til»

Frida er klar for å slå røtter.

FLYTTE: Frida har bodd mange ulike steder, og aldri lenger enn ett år av gangen. Nå kjenner hun på en lengsel etter å slå rot. FOTO: Privat
FLYTTE: Frida har bodd mange ulike steder, og aldri lenger enn ett år av gangen. Nå kjenner hun på en lengsel etter å slå rot. FOTO: Privat
Publisert

KOMMENTAR:

Så lenge jeg kan huske, har jeg vært rastløs. Trippet med beina, spurt spørsmål i tide og utide. Alltid villet videre. Da jeg var liten, fikk jeg høre at jeg minnet om en geit fordi jeg var så nysgjerrig på alt mulig (og irriterende sta, for så vidt). Jeg må nesten anstrenge meg for å slappe av.

Som tenåring fant denne nysgjerrigheten en ny form, i form av utferdstrang. Store deler av ungdomstiden gikk med til å drømme meg bort til andre land, uoppdagede byer og nye språk som måtte læres. På ungdomsskolen følte jeg meg bare fanget, og kunne ikke vente med å reise vekk.

Jeg tømte frustrasjonen ut over blanke ark og tomme word-dokumenter. Jeg lagde lange lister over stedene jeg skulle flytte til, med et ikke ubetydelig spenn fra Voss til Cuba.

I ettertid viste det seg at tre uker på Cuba var mer enn nok, men siden jeg sluttet på videregående, har jeg aldri bodd et sted lengre enn ett år.

Alltid rastløs, alltid videre.

På tide å slå seg ned?

I år bor jeg i York, nord i England. Om tre måneder flytter jeg igjen. Jeg gruer meg, for dette er blitt min by. Jeg gruer meg til å forlate menneskene, været, favorittbaren og gaten jeg bor i. For ikke å snakke om at britisk høflighet er min nye normal: Jepp, det blir utfordrende å komme tilbake til Norge.

For et par uker siden tok jeg meg selv i å tenke en tanke jeg ikke trodde ville komme før jeg var førti. Jeg ble litt paff, men der var den altså, klokkeklar og umiskjennelig: Det skal bli deilig å slå seg ned et sted over flere år.

Nå skal det sies at «flere» år betyr sånn cirka tre, ikke ti, i mitt hode – men likevel. Det neste spørsmålet som dukket opp, var «hvorfor? Hva har skjedd i hjernen min?»

Det slo meg ganske fort. Fordi det gjør vondt å bryte opp. Gang på gang.

Frida Fliflet

23 år

Bor for øyeblikket i York, nord i England.

Engelskstudent, filmelsker og selverklært språknerd.

Danser og skriver så mye hun kan.

Deltar i skrivekonkurransen under temaet «Oppbrudd»

Én ting er den fysiske flyttingen, logistikken og bagasjen, men det er ingenting mot det å få nye venner, ny tilhørighet, nytt stamsted – bare for å si ha det og dra sin vei noen måneder senere. Det føles litt som å trekke opp en plante som nettopp har slått spire, igjen og igjen.

Misforstå meg rett, det har kun vært mitt eget valg å dra rundt. Jeg elsker det, men plutselig merket jeg at jeg er lei av å bryte opp med mennesker og steder jeg akkurat har knyttet meg til.

Tilbake til Oslo

Jeg vil fortsatt flytte til Wien, Berlin, Granada, Firenze, men begynner å innse at jeg i så fall vil ende opp uten tilhørighet noe sted.

Man legger jo igjen en bit av seg selv hvert sted man bor; man får en ny plass å kalle hjemme.

Er du som meg og knytter deg fort til byer, risikerer du at hjem blir summen av forskjellige steder, og ikke ett fast holdepunkt. Det er et privilegium, men en strikk som ikke skal tøyes for langt.

Så, Oslo, nå kommer jeg tilbake.

Jeg kommer tilbake til turer i Frognerparken, grønnsakshandel på Grønland og evig overpriset kaffe. Og denne gangen blir du ikke kvitt meg etter ti måneder. Tror jeg.

Denne saken ble første gang publisert 23/05 2017.

Les også