Slutt på sorgløs jul

- I julen blir vi ekstra sårbare for alt det vanskelige

I fjor var julen da Helena ble voksen.

JULEN: - Forventningene til at alt skal føles godt og riktig skrus opp et hakk, og fallhøyden er stor.

JULEN: - Forventningene til at alt skal føles godt og riktig skrus opp et hakk, og fallhøyden er stor. Foto: FOTO: Bjørn Inge Karlsen

Publisert Oppdatert

Helena Brodtkorb (30)

  • Journalist og forfatter av boka Mammasjokket.
  • Fast spaltist i Kvinneguiden og D2.
  • Stolt nevrotiker med en forkjærlighet for intimtyranni.

KOMMENTAR:

I fjor på julaften fant jeg meg selv liggende i stjerneformasjon på gulvet med treåringen og tigge om å få åpne julegaver – bare én? - før middag. Det var et slags Nora fra et dukkehjem-øyeblikk. En stille protest fra min side, fordi jeg innerst inne ville rive ned all julepynten og brenne den på et bål.

Jeg gikk inn i barnets rolle, til irritasjon for resten av familien som hadde lagt sin flid i forberedelsene, og som var rause nok til ikke å forvente annet av meg enn at jeg oppførte meg som en sivilisert menneske. En voksen.

Barn på sykehus

Det hører til historien at jeg hadde to nyfødte RS-syke barn på barneintensiven det året. Som om nyfødte tvillinger i seg selv ikke er overveldende nok, måtte de altså bli smittet av storesøster med dette forkjølelsesviruset som er overkommelig for større mennesker, men som kan gjøre de minste så dårlige at de rett og slett visner bort uten pustehjelp og sonde.

I 29 dager satt jeg ved sengene deres. Utilstrekkelig uansett hvor jeg var, med den ene, den andre, eller den tredje som var hjemme, men savnet mamma. Hele tiden mens jeg nærmest på autopilot kjørte frem og tilbake fra sykehuset, nesten uten å felle en tåre.

Og mens danske, svenske og filippinske sykepleiere stelte med barna mine, dro jeg hjem for å feire julaften. Det ble juleribbe og pepperkaker og utveksling av gaver, og snakk om nissen. På med nylonstrømper og finstas, et ekstra lag med maskara, som om alt var normalt. Bortsett fra den ene lille utagerende seansen, stod jeg som en påle gjennom den lille stormen som inntraff familien vår den julen. Selv om jeg innerst inne hadde lyst til å be jula dra til helvete.

Godt og vondt

Jeg har ikke tenkt så mye på alt dette i ettertid, før jeg satt på en kafé i forrige uke og det plutselig kom julemusikk fra et jentekor over høyttalerne. Tårene silte nedover ansiktet mitt i det jeg ble tatt rett tilbake til sal B på Ullevål sykehus, da Oslo jentekor kom innom og sang for alle de små kroppene som lå og kjempet, lenket til pipende apparater, mens vi, foreldrene, satt og holdt dem.

Jeg har sjeldent følt meg mer takknemlig. Det var godt og vondt samtidig, slik julen er det for voksne mennesker som lever voksne og kontrastfylte liv. Jeg har lovet meg selv å dra frem akkurat dette minnet neste gang jeg føler for å forbanne julen. For det blir nok ikke siste gang.

Fallhøyde

Familiekonflikter, dødsfall, skilsmisser, savn, usikkerhet og ensomhet. I julen blir vi ekstra sårbare for alt det vanskelige, fordi julens form er så totalitær. Det stilles store krav til at alle skal delta på julens premisser. Forventningene til at alt skal føles godt og riktig skrus opp et hakk, og fallhøyden er stor.

- Julen jeg ble voksen

Kanskje var dette den julen jeg ble voksen. Med voksesmerter vel og merke. For det er barnas privilegium å gå sorgløse inn i julefeiringen, mens de voksne fortsetter å holde. Holde sorgene på avstand, holde familien samlet, holde konfliktene unna, holde seg oppreist, holde seg edru, holde huset rent og hyggelig, holde i trådene så alt ikke rakner.

Jeg har funnet ut at det er lettere å kose seg i julen om du tillater deg å ta inn melankolien i blant. Derfor hender det at jeg blir sittende i bilen på parkeringsplassen utenfor huset og grine til en julesang eller to før jeg strammer meg opp, tar på meg smilet og går inn.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning