Å være ekstra sensitiv

«Noen ganger ønsket jeg bare å være alene»

Vibeke har endelig skjønt hvorfor hun følte seg som en outsider.

Publisert

KOMMENTAR:

Introvert, høysensitiv, ekstra følsom… Det kan kalles så mangt, men dette er altså meg. Det har tatt himla lang tid å forstå hvordan jeg fungerer, hvordan jeg SKAL fungere, i forhold til verden rundt meg. Hadde jeg innsett det tidligere, kunne jeg sikkert spart meg for flere brysomme episoder. Men hei, man lærer så lenge man lever. Heldigvis.

Jeg var ikke et utpreget sosialt barn. Jeg hadde få, men gode venner. Jeg var fornøyd med det, og følte ingen trang til å bli kjent med «alle». Jeg var god til å holde meg i bakgrunnen, og gikk aldri inn for å provosere noen. Skulle jeg ved et uhell gjøre noen opprørt, gjorde jeg mitt ytterste for at de skulle få det bra igjen. Jeg var ekstremt opptatt av at alt skulle være rettferdig, derfor opplevdes det å bli beskyldt for noe jeg ikke hadde skyld i, som verdens undergang. Det kunne gnage på meg i mange dager etterpå. Det samme gjaldt hvis jeg ble misforstått. Jeg følte inderlig for å forklare meg, for det var jo ikke det jeg mente!

Lærte å filtrere

Etter som jeg vokste til, fortsatte jeg å trives i mitt eget selskap, inne i mitt eget hode. Der var det aldri stille. Men jeg lærte ganske fort å filtrere, slik at langt fra alt som var i hjernen nådde munnen. Det førte til mange år med lite prat fra min side. Derimot tenkte, fantaserte og grublet jeg mye. Og jeg elsket å lese, og drømte meg ofte bort i filmer og tv-serier.

Vibeke Dahn (36)

Bor i Malvik utenfor Trondheim med mann og to barn

Jobber som Visual Merchandiser

Liker turer i skog og mark, rødvin, og søvn

Skriver på hobbybasis, blant annet på vikkeblogg.blogg.no (en Ikkeblogg)

Når jeg ikke gjorde det, var jeg ute og lekte. Sprang gatelangs sammen med resten av gjengen i nabolaget, dro på besøk til venner, eller de kom på besøk til meg.

Men noen ganger ønsket jeg bare å være alene. Enkelte dager var trangen så stor at jeg ba mamma si at jeg var syk, eller ikke hjemme, når venner kom og spurte etter meg. Hun gikk selvfølgelig ikke med på det, og det endte med at jeg måtte ut på trappa å prøve å forklare hvorfor jeg helst ville bli inne. Men jeg hadde jo ingen forklaring, ingen tydelig grunn, og endte opp med å føle meg sær og rar.

En outsider

Og slik fortsatte det. Jeg var en del av gjengen, men likevel ikke. Jeg hadde det gøy, jeg lo med de andre, fant på mange sprell sammen med dem, men likevel følte jeg meg utenfor. Jeg var en slags outsider, men mest på innsiden.

Etter hvert som jeg ble eldre, kjente jeg mer og mer på følelsen av at det var noe som ikke stemte. Jeg var utilpass i omgivelsene rundt meg, og slet med å finne min plass. Hvor i all verden var det jeg passet inn? For å slippe å grunne på det, tilbragte jeg mer og mer tid i min trygge tankeverden. Der spant jeg fantasier og drømmer som langt overgikk den traurige, alminnelige hverdagen.

På et eller annet vis fant jeg veien ut derfra. Det var et fint sted å være, men alt til sin tid. Back to reality.

Jeg surret rundt i noen år, prøvde litt her, testet litt der. Jobber og studier. Reiser og bekjentskaper. Jeg var innenfor, men fortsatt utenfor. Jeg anstrengte meg virkelig for å forme meg etter omgivelsene. Jeg ønsket så gjerne å være den personen som samfunnet rundt ville ha meg til å være. Sosial. Praktisk. Saklig. Sannheten var jo at jeg nærmest var det motsatte.

Ville heller tenke

Mennesker slet meg ut. Jeg foretrakk heller å tenke igjennom oppgaver enn å utføre dem. Jeg kunne frembringe uendelige tankerekker, og måtte konsentrere meg hardt for å holde meg til en sak om gangen.

Da begrepet «høysensitiv» begynte å surre i mediene, ble jeg nysgjerrig. Jeg, som sikkert mange andre, prøvde testene som lå ute på nettet. Ifølge resultatene lå jeg langt innenfor på de fleste punktene.

Nå var ikke dette første gang jeg tok en uformell test på et eller annet tilfeldig nettsted. Og stort sett så jeg på dem kun som uskyldig underholdning. Likevel, det var noe ved denne testen, dette begrepet, som gjorde at jeg ville undersøke mer.

Falt på plass

Det ene førte til det andre: jeg leste bøker, tok flere tester, meldte meg sågar på kurs for å lære meg mer om temaet. Det jeg leste, og det jeg hørte andre snakke om, traff meg på en helt uventet måte. Jeg har ingen mindre klisjéfylt måte å beskrive det på enn at jeg kjente at alle brikkene falt på plass.

Alle gangene jeg har trukket meg tilbake: Helt normalt. Min tilbøyelighet til å tenke mer enn jeg handler: Det var jeg slett ikke alene om. Oppdagelsen og erkjennelsen av at det fantes mange, mange andre der ute som følte det på samme måte som meg, var så utrolig deilig! Det som var kjipt, var at de, som meg, hadde blitt så flinke til å skjule det. Fordi det er skummelt å være den som skiller seg ut.

Plutselig fremstod denne fornektende oppførselen min som fullstendig latterlig. Så jeg bestemte meg for at fra nå av skulle jeg ikke lenger forsøke å tilpasse meg samfunnet. Jeg skulle tilpasse meg til meg selv.

Helt greit å være reservert

Jeg vil fortsatt kalle meg en outsider på innsiden, men det føles helt greit. Generelt har jeg lært masse om hvordan jeg fungerer. Jeg kjenner meg såpass godt at jeg vet når jeg kan gi litt ekstra, og når det er på tide å trekke seg tilbake. Hvis jeg virker stille i møte med nye folk, er det ikke fordi jeg er sjenert, men reservert. Jeg tar meg tid til å tenke før jeg svarer. Hvis kalenderen min er for full av gjøremål, blir jeg stressa. Jeg er avhengig av alltid å ha noen hull der inne.

Jeg lytter alltid til andre folks samtaler (beklager det, altså). Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg har vanskelig for å stenge ut alle impulsene rundt meg. Jeg er ekstremt lettrørt. Her forleden var jeg i bryllup, og måtte tørke en tåre eller to etter hver eneste tale.

Stolthet

Nå har begrepet «høysensitiv» blitt sådd tvil om, til og med latterliggjort. Tvilerne benytter gjerne derfor betegnelsen ekstra følsom. Eller introvert. For meg personlig er det ikke så viktig hva det kalles. Om det så er «de særlig sensitive og ekstra følsomme menneskene».

Det som er viktig, er at kjennskapen til disse begrepene har gitt meg en stolthet av å være meg. Med alle mine særheter og behov. Selv om dette visstnok gjelder for 1/5 av befolkningen, altså et mindretall, ser jeg ikke på meg som spesielt spesiell av den grunn.

Om noe, føler jeg meg mer vanlig enn noen gang. Og for noen som alltid har kjent seg annerledes, er det mer enn godt nok.

Denne saken ble første gang publisert 10/09 2017.

Les også