Å reise til Australia

"Hvorfor i all verden skulle jeg finne meg i dette kjedelige livet?"

Sandra dro hjemmefra og ble borte i 12 år.

OPPBRUDD: - Jeg hadde lenge vært lei av Norge, og spesielt var jeg lei av det lille stedet jeg kom fra.

OPPBRUDD: - Jeg hadde lenge vært lei av Norge, og spesielt var jeg lei av det lille stedet jeg kom fra. Foto: Foto: Privat

Publisert Oppdatert

Sandra Vågstøl

  • 34 år
  • Tobarnsmor 
  • Utdannet journalist
  • Flyttet til Australia som 19-åring og nektet å komme tilbake før hun var 31
  • Står bak bloggen www.norwegian-wood.net 

KOMMENTAR:

Det hadde vært en tanke lenge at studier i utlandet kunne være riktig vei å gå for meg. Det startet som en ørliten spire, men i tredje klasse på videregående hadde tanken blomstret for fullt.

Avgjørelsen ble tatt midt på vinteren - jeg skulle reise til Australia når videregående var over.

Lei av Norge

Plutselig satt jeg på et kontor i Bergen, 18 år gammel, og fikk hjelp til å søke universitet. Jeg husker jeg var full av forventning og kjempespent på om jeg kom inn dit jeg ville.

Frykten for å reise så langt bort fra alle kjente og kjære var ikke følelser jeg kjente mye på akkurat da.

Jeg hadde lenge vært lei av Norge, og spesielt var jeg lei av det lille stedet jeg kom fra. Det var rett og slett for lite og for trangt for meg.

Jeg mislikte janteloven, og jeg hadde heller aldri forsont meg med været her i det kalde Norge; den evige sure vinden, de lange, mørke vintrene, og de regnfulle, kalde vestlandsomrene.

Jeg følte ingen spenning over noe, alt var bare hverdagslig og trivielt. Selv følte jeg meg eventyrlysten og full av drømmer.

Hvorfor i all verden skulle jeg finne meg i dette kjedelige livet?

Farvel

Jeg husker siste natten hjemme hos mamma og pappa. Det var sommer, begynnelsen av juli, og natten var lys mot vinduet. Jeg lå i sengen min på jenterommet, og hørte foreldrene mine puste dypt fra soverommet sitt.

Jeg husker jeg tenkte på hvor godt det var å være nær dem slik, i huset vårt hvor jeg hadde vokst opp.

Jeg lå der våken i sengen min store deler av den lyse sommernatten, hørte fuglene kvitre rolig ute, og kjente det så sterkt inni meg at forandring var på vei.

Panikk

Nøyaktig tre uker etter siste eksamen på videregående satt jeg alene på flyet på vei til andre siden av jordkloden.

Strekningen Bergen til København gikk relativt smertefritt. Det var mellom København og Bangkok at tårene kom.

Jeg så for meg familien min som hadde stått igjen på flyplassen og hvordan de, fulle av tårer, hadde villet være sterke for meg. Jeg hørte mamma sin stemme i øret mitt si «dette går bra». Jeg kjente enda kjærligheten fra kroppene deres da vi tok avskjed; de lange klemmene, hender som ikke ville slippe.

Plutselig kjente jeg meg dødsens alene. Jeg hadde aldri vært utenfor Europa før, og da jeg landet i Bangkok, hadde panikken tatt tak i mitt nitten år gamle sinn.

Hva hadde jeg gjort?

Nye, eksotiske lukter slo imot meg, det lå folk og sov overalt i terminalen, og mennesker fra hele verden løp rundt for å rekke flyene sine, mens flyplassansatte ropte og kommanderte på thai.

Her skulle jeg vente i 12 timer på neste avgang til Brisbane.

Redningen ble å leie et rom på flyplassen, med seng og dusj. Her inne satt jeg i en krok og fulgte med på klokken hele tiden, livredd for å sovne og dermed miste flyet mitt videre. Etterhvert ringte jeg også de hjemme, og da jeg hørte pappa sin stemme i telefonen, brøt jeg helt sammen. Hva hadde jeg gjort?

Mer selvstendig

Det ble 12 lange timer på flyplassen i Bangkok. Men disse timene gjorde også noe med meg. Det var en langt mer selvstendig ung dame som kom til gaten for å ta flyet til Brisbane den kvelden.

Jeg hadde vært helt i kjelleren, men på mirakuløst vis klart å plukke meg selv opp igjen.

Jeg visste ikke da at denne evnen skulle vise seg å være mitt beste kort gjennom de tolv årene jeg faktisk endte opp med å bo i Australia. Jeg kunne være redd, ja, lei meg, absolutt, men jeg skulle aldri gi opp.

Har aldri angret

Tidlig en morgen, klokken 06:30, landet jeg for første gang i Brisbane, Australia. Jeg husker at sollyset skinte sterkt gjennom vinduet da jeg forlot flyet, og jeg fikk raskt følelsen av å være et trygt sted.

Det var dette livet jeg hadde ønsket meg.

Et liv i solen, med blå himmel og studier som interesserte meg. Jeg traff mange nye mennesker, inkludert mange andre nordmenn som også hadde gått lei av regn og vind. Vi holdt sammen, og vi tok vare på hverandre.

Jeg har aldri angret på at jeg dro.

Men selv om livet i Australia ikke var noen dans på roser hele tiden, var ingenting like vanskelig som å ta avskjed med familien min. Det ble aldri lettere, og til slutt bare verre.

En gang gråt jeg i to dager etter at familien min hadde reist hjem til Norge etter en visitt i Australia. Da skjønte jeg at det var på tide å bestille billetten hjem.

Det finnes en tid for alt. Heldigvis.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning