Å miste et barn

«Varsomt blir du lagt ned i armkroken min. Jeg er så stolt. Du er ubeskrivelig vakker»

Bjørg opplevde alle fødendes mareritt.

NYFØDT: - Haakon - min førstefødte, vakre sønn. Jeg er så glad dette bildet finnes, skriver Bjørg.
NYFØDT: - Haakon - min førstefødte, vakre sønn. Jeg er så glad dette bildet finnes, skriver Bjørg. Foto: FOTO: Privat
Sist oppdatert

Bjørg Hexeberg

  • Bor i Nittedal
  • Har fire sønner, tre av dem lever
  • Skal bli farmor etter sommerferien
  • Skriveglad fotograf
  • Jobber som frilanser
  • Elsker når gode historier og flotte mennesker kan bades i dagslys
  • Skriver bloggen bjorghexeberg.no

KOMMENTAR:

Februar er ofte en kald måned. Ikke denne februardagen. Det var forholdsvis snøfritt, og vi ankom sykehuset i plussgrader. Rutinemessige undersøkelser ble gjort, før vi ble henvist til en fødestue.

I mange timer var vi her. For det meste for oss selv. Vi tre. Mamma, pappa, og deg – en liten en gutt på vei ut i verden. I begynnelsen registrerte jeg de gule, bildeløse veggene. Like interessante som de tørre, masseproduserte brødskivene med porsjonspålegg vi ble tildelt.

Gleden over å snart få møte deg, overskygget alle kjedelige interiører og trøtte, men mettende brødskiver. Endelig var vi fremme, og i trygge hender. Et ukomplisert svangerskap skulle snart være over. 

Senere blir veggene uvesentlige. Når alt blir enda vondere. Når jeg blir mer opptatt av å ikke være her. Jeg får til slutt epidural og sover et par timer. Det bestemmes at jeg ikke skal forløses med keisersnitt.

Trykkende stemning

Et nytt skift overtar. Vi har vært her i atten timer. Blikket mitt fester seg ved en av mange små blodflekker i taket over meg. Jeg hører hvordan jordmorens stille tårer renner ned under kanten av brillene hennes der hun sitter foroverbøyd og syr. Det hvite, tynne plastforkleet hennes er rødprikkete. Brillene hennes også.

Det er mange fremmede her inne. Barnepleier, anestesilege, barnelege, gynekolog, jordmor, sykepleiere. De veksler flakkende blikk seg imellom. Et og annet treffer meg. Stemningen er tung og lydløs.

Etterpå

«Dette gikk dessverre ikke bra.» Barnelegen nærmer seg som i sakte film. Hun legger en hånd på skulderen min. Jeg ligger på ryggen i sengen, støttet opp av store hvite sykehusputer. Bena mine er festet i kalde metallbøyler, og jeg har fått et heklet helseteppe over meg. Jeg tror det er hvitt. Jeg fryser.

Mannen min sitter stille på en pinnestol ved min høyre side. Han sier ingenting, men jeg merker at han er trist. Jeg tenker at de forventer at jeg skal gråte, så da gjør jeg det. Jeg later som. Alt skjer utenfor meg. 

Noen løfter bena mine ut av bøylene, snur meg over på siden og bytter ut teppet med en myk dyne. Den er også hvit.

Det øyeblikket

Varsomt blir du lagt ned i armkroken min. Jeg er så stolt. Du er ubeskrivelig vakker. Masse mørkt hår, velskapt og helt ferdig. Du er akkurat som du skal være, bortsett fra at du ikke puster. Du lukter nyfødt, du er varm og deilig, og jeg kysser instinktivt det lille hodet ditt, dekket av fuktig hår. De bittesmå, lubne fingrene dine har perfekte negler, men de er blå innerst. Du ligger helt stille. Så veldig stille. Forsiktig, som for ikke å vekke deg, løfter jeg på det ene øyelokket ditt. Jeg vil at du skal se meg. En eneste gang. Jeg vil se deg. En eneste gang. Det mørkeblå blikket ditt ser bare inn i evigheten.

Jeg er usigelig sliten, og det eneste jeg vil er å sove. Sammen med deg, så lenge jeg kan. Kanskje det vonde går over da? 

Snakke om sorg

Så mye jeg har grått etterpå. Så mange tårer. Befriende tårer, sinte tårer, vemodige tårer og latterfylte tårer. Vonde og gode.

Sorgen over å miste et barn går aldri helt over. Tiden leger ikke alle sår. Men det blir bedre når man snakker om det. Jeg lover.

I mange år har jeg gjort nettopp det. Snakket i stykker sorgen. Jeg foretrekker å si det som det er.

”Jeg har fire sønner, tre av dem lever”. Jeg er like stolt av dem alle.

Noen stiller flere spørsmål, noen får medlidenhet i blikket, noen klemmer eller klapper på meg, noen skifter tema og noen gråter. Jeg setter pris på det, uansett reaksjonsform. Andre åpner seg og deler sin egen sorg. Det setter jeg svært stor pris på. Det tunge man bærer på blir veldig mye lettere når man deler.

Alle reaksjoner er like naturlige, og i mitt hode finnes det ingen fasit for hvordan man skal sørge eller møte sørgende. Jeg sitter naturligvis ikke med svaret på hvordan andre skal håndtere dette, men hvis du skulle oppleve at noen du kjenner mister et barn, har jeg lyst til å si en liten ting.

Ikke gå utenom. Du behøver ikke å si noe «fornuftig», du kan bare klappe litt på en arm eller gi en klem. Ikke vær redd for å gråte så andre ser det. Våg å vise omtanke, og å være et medmenneske. Det er helt ufarlig. Det er heller ingen krise om den sørgende må gråte litt. Jeg synes det er bedre å måtte gråte en gang ekstra, enn å oppleve at folk ikke våger å vise omtanke, eller snur og går en annen vei når de møter meg i butikken.

Å leve videre

Verden går videre, bare ikke med en gang.

Det er også sånn at man ikke er trist hele tiden. Når man har en god dag, ler og smiler, så er det greit å le med. Kanskje er denne dagen så fin at den ikke trenger å brukes til sorg. Du kan likevel gi en ekstra klem.

Når det har gått en god stund, til og med etter mange år, kan det for eksempel være mye omtanke i et spørsmål om hvordan det går, om man sammenligner barnet som døde med de andre barna man eventuelt har, eller om man lurer på hvordan dette barnet ville vært i dag.

For hver gang jeg deler min historie, som naturlig nok er mye lenger enn det jeg forteller her, så blir det mindre vondt.

Jeg har tilgitt den fatale beslutningen om å ikke foreta det livreddende keisersnittet. Det hjelper ingen å være bitter. I stedet fryder jeg meg daglig over de tre levende guttene jeg har i livet mitt, og gråter litt for Haakon når jeg trenger det.

- Jeg er ikke sorgen

Jeg definerer meg heller ikke ut fra hva jeg har opplevd. Jeg er ikke sorgen over et tapt barn. Jeg er fortsatt Bjørg, bagasjen min er bare litt tyngre. Spesielt i dag.

I dag ville du fylt 27 år, Haakon. Du er akkurat den samme. Du blir aldri større. Du blir heller aldri glemt.

Sorgen er til å leve med, og jeg tenker på deg ofte. Du skal vite du var ønsket, du skal vite du er elsket. Akkurat som de tre yngre brødrene dine som kaller deg storebror.

Teksten ble først publisert på bloggen til Bjørg Hexeberg 8. februar i år, 27 år etter at Haakon døde.

Denne saken ble første gang publisert 10/04 2016, og sist oppdatert 29/04 2017.

Les også