Sandra skulle aldri flytte tilbake til Norge. Aldri i verden.

KOMMENTAR:

Vi hadde bestemt oss før jeg ble gravid.

En tur til Norge i juli 2013 hadde fått meg til å se alt på nytt. Alt var vakkert og grønt, menneskene var trygge og fine. Jeg fortalte min australske ektemann at nå, nå var det på tide å dra hjem.

Tilbake i Melbourne kunne ikke avgjørelse bli lettere. Byen var med ett bråkete, full av eksos og forurensing (gjennom mine nyforelska-i-Norge-øyne). Vi hadde gått på en million kafeer, drukket nok eksklusiv kaffe, spist nok fantastisk god mat. Nå var det kun leverpostei og brunostskiver som stod i hodet på meg.

Tolv år etter at jeg satte min fot i Australia for første gang, med offisiell status som «emigrert nordmann» i Folkeregisteret sine arkiv, var jeg endelig klar for å bestille enveisbilletten hjem igjen.

Ville ikke tilbake

Jeg ble raskt gravid, og like etter nyttår 2014 tok vi farvel med livet vårt i Melbourne og fløy de 24 timene det tar å komme seg til Norge. Og selv om jeg visste at alt som nå skjedde var en del av dette større, riktige valget, var jeg også totalt forvirret over at jeg nå plutselig skulle flytte hjem til et sted jeg ikke mange årene tidligere hadde sverget jeg aldri skulle tilbake til. Aldri i verden.

Men som om det var en bryter i hjernen min, hadde alt dette forandret seg i løpet av de siste tolv månedene.

Jeg husker blant annet at jeg var smertelig lei det sterke hierarkiet på jobben min i Melbourne. Jeg husker ensomheten i det å egentlig ikke høre hjemme, og jeg var sliten av alltid å være den «som kom fra et annet land».

Å snakke norsk

Det var også så enkelt som at jeg etter alle de årene i Australia plutselig bare ønsket så sterkt å kunne skrive og snakke norsk. Å kunne slå på TV og bare høre språket mitt bli snakket.

Jeg heter Sabine, er 16 år, og jeg er panseksuell

Og hun er lei av at å høre at legningen er en «fase».

Jeg var likevel full av mistro. Jeg som hadde sverget at Norge ikke var noe for meg, at jeg ikke kom til å overleve en eneste mørk og kald vinter igjen eller orket tanken på regnfulle somre med 15 grader og en rusten grill i hagen. Hadde jeg nå hjernevasket meg selv totalt? Hadde det klikket for meg?

Det man trenger

Svaret er vel at i det jeg skjønte at jeg ville starte familie, så ble alt annet i verden uviktig.

Man trenger ikke kule kafeer, trendy utesteder, travle bygater og fremmede ansikter for å få barn. Man trenger familie, trygge veier, asfalt man kjenner igjen fra barndommen, og stillhet.

De første nettene i januar 2014, tilbake igjen i Norge, lå mannen min og jeg og hørte på stillheten. Den lå som et svart teppe utenfor soverommet, og gav meg uendelig trygghet. Den satte seg i ryggmargen min, og jeg forstod hvor sårt jeg hadde trengt dette.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Stillhet. Ro. Norge.

Hjemme

Etterhvert som dagene og ukene gikk, kjente jeg hvordan den balansen inni meg som jeg hadde trodd var intakt alle de årene i Australia, nå virkelig begynte å falle til ro inni meg. Jeg skjønte med ett at alt jeg hadde lett etter der ute, plutselig fantes her, rett foran nesetippen min.

«Ung og arbeidsløs? Dra deg ut av landet!»

- Nordmenn er Europas enhjørninger.

Jeg var hjemme.

Etter at sønnen min ble født i august 2014, har den følelsen bare blitt sterkere og sterkere for hver dag. Jeg er hjemme, mest av alt i meg selv, men også i et landskap og samfunn jeg kjenner og bryr meg om.

Identitet

For meg er «hjemme» uten tvil stedet hvor jeg vokste opp, hvor jeg har familie. Det er akkurat her, på det vakre og temperamentsfulle Vestlandet, at røttene mine usynlig trekkes mot jorden. Et sted som er en del av min identitet, enten jeg liker det eller ikke.

Det er den følelsen jeg får når øynene mine ser fjord og fjell, eller når jeg går forbi en hage med duftende blomster om våren. Det er våt asfalt og lukten av jord om høsten og synet av gule blader på trærne, og følelsen av tilfredshet når jeg kommer inn i et varmt hus etter en lang fjelltur.

Det er å våkne opp med sommerfugler i magen hver 17-mai, og å kjenne tårene press på hver gang jeg hører «Ja, vi elsker». Det er alt det jeg ikke forstår, det som ligger midt i mellom og ikke eier ord, men som forteller meg at det er her, på akkurat dette stedet på jord, at jeg hører til.