Kapp det gryende håp
I hvilken annen storby kan du dra direkte fra beachen til høyfjellet, eller bade i to verdenshav i løpet av en formiddag? - That's the way, aha-aha, I like it, kauker Papa Jew.
Den gamle gubben står ved bardisken på Long Street Backpacker's og vrikker på hele sin vesle kropp. Discoen var slett ikke død. I Cape Town.
- Én gang i måneden må jeg inn til byen. For å leve, vettu. Ute på åkrene skjer det ingenting. Men her, her i Cape Town, her er livet.
Det er ingen som vet hva den gamle driver med når han ikke daffer rundt på det billige, men livlige vertshuset i Cape Towns billigste og livligste gate. Og det er heller ingen som vet hvorfor han kaller seg selv Papa Jew, spesielt ikke når han vedgår at han slett ikke er jøde.
- Jeg kaller ham Papa Smurf når han ikke hører meg, sier bartender Ollie.
- I heard you, roper Papa Jew, smilende fra kroken der han står og vrenger den rynkete kroppen til disco-rytmene.
Fattigdom
Cape Town er Afrikas sørligste storby. En by som 11 år etter apartheid begynner å våkne, selv om tre firedeler av befolkningen fortsatt lever under fattigdomsgrensen. En by der håpet begynner å gro, selv om bølgeblikkskurene står tett-i-tett og mengder av mennesker bukker under for hiv.
Kontrastene er enorme i Cape Town. Du får et kjapt overblikk, bokstavelig talt, om du tar gondolbanen opp til Table Mountain, som rager 1000 meter til værs så å si rett fra stranden. Drei hodet mot vest, og se forretningsdistriktet, havnen, de flotteste boligområdene og sykehuset der verdens første hjertetransplantasjon fant sted. Litt ute i Atlanterhavet ligger Robben Island, der Nelson Mandela tilbrakte de fleste av sine nesten tre tiår i fangenskap. Se deretter østover, forbi boligstrøkene i den fattige Hout Bay-bydelen, og du kan skimte Kapp det gode håp i det fjerne. Mange skip har endt sin ferd der.
Bortenfor ligger Det indiske hav. Du vil like bedre å bade der enn i Atlanterhavet, hvor vannet kommer direkte fra Antarktis. Selv om østersene smaker best om de er hentet opp fra Atlanteren.
Fotball
Mange turister nøyer seg med å bare oppleve Cape Towns bedrestilte bydeler, godt beskyttet av politi og overvåkningskameraer. Men det virkelige Cape Town ligger ikke her. Det ligger i township-ene utenfor byen.
- Jeg skulle ønske flere menensker kom ut hit og fikk se hvordan folk lever, sukker Craig Hepburn.
For 20 år siden var han den eneste hvite fotballspilleren i toppserien i Sør-Afrika. Etter noen kamper for den mangeårige seriemesteren Orlando Pirates i Johannesburg fikk han klar beskjed fra forsvaret om at det ikke gikk an å være hvit og spille fotball. Hvite folk spilte rugby og cricket, de.
I dag driver Hepburn prosjekter i Hout Bay. Om et års tid skal han ha ferdigstilt en fotballskole der unge, fattige barn kan spille fotball og motta undervisning. Framtiden er lys, mener Hepburn:
- Om 7-8 år har vi et lag som kan slå hvem som helst i Sør-Afrika, erklærer han.
- Inspirerende
Det er mange optimister i byen. Det er kanskje ikke så rart. Sør-Afrikas befolkning har for første gang sjansen til å bestemme morgendagen sin selv. Og en av de som gjør nettopp dette er Craig Native, som han liker å kalle seg. Klesdesigneren har skapt en liten nisje for sine urbane street-klær, som finnes i alle de hippe butikkene i Cape Town - og visstnok også på Grünerløkka i Oslo.
- Det er umulig å ikke bli inspirert i Cape Town. Det er så utrolig mye liv her, så mye kreativitet. Det var som å våkne opp av en dvale da Apartheid forsvant, mener Native.
Som farget - klassifikasjonen det gamle regimet brukte på de som ikke passet inn i klassene "svart" eller "hvit" - opplevde Native som ung å ikke få delta på de samme friidrettsstevnene som hvite sør-afrikanere. Men i dag bærer han ikke nag.
- Dette er en ny tid. Det er best om vi legger det vonde bak oss, forkynner han.
Norske Pernille Berg har bodd i Cape Town de siste to årene. Året som utvekslingsstudent var ikke nok, og hjemreisen ble utsatt. Nå bor hun med sin sør-afrikanske samboer i Cape Town. Og merker at det er en del murring i byen.
- Raseskillene er fortsatt store, nå føler mange at systemet er rasistisk mot de hvite. Kjæresten min, for eksempel, er en av mange hvite, unge sør-afrikanere som ikke klarer å skaffe seg jobb på grunn av kvoteringssystemer som skal sikre at de svarte kommer i arbeid.
Men i den kontrastfylte kampen mellom pessimisme og optimisme, ser det siste likevel ut til å seire i Cape Town. For spør du en hvilken som helst drosjesjåfør i byen, får du alltid det samme svaret:
- Yeah, vi har noen problemer. Men hvilken storby har ikke det?
__________________________________________________________________________
Foto: Kristine Nyborg
- Én gang i måneden må jeg inn til byen. For å leve, vettu. Ute på åkrene skjer det ingenting. Men her, her i Cape Town, her er livet.
Det er ingen som vet hva den gamle driver med når han ikke daffer rundt på det billige, men livlige vertshuset i Cape Towns billigste og livligste gate. Og det er heller ingen som vet hvorfor han kaller seg selv Papa Jew, spesielt ikke når han vedgår at han slett ikke er jøde.
- Jeg kaller ham Papa Smurf når han ikke hører meg, sier bartender Ollie.
- I heard you, roper Papa Jew, smilende fra kroken der han står og vrenger den rynkete kroppen til disco-rytmene.
Fattigdom
Cape Town er Afrikas sørligste storby. En by som 11 år etter apartheid begynner å våkne, selv om tre firedeler av befolkningen fortsatt lever under fattigdomsgrensen. En by der håpet begynner å gro, selv om bølgeblikkskurene står tett-i-tett og mengder av mennesker bukker under for hiv.
Kontrastene er enorme i Cape Town. Du får et kjapt overblikk, bokstavelig talt, om du tar gondolbanen opp til Table Mountain, som rager 1000 meter til værs så å si rett fra stranden. Drei hodet mot vest, og se forretningsdistriktet, havnen, de flotteste boligområdene og sykehuset der verdens første hjertetransplantasjon fant sted. Litt ute i Atlanterhavet ligger Robben Island, der Nelson Mandela tilbrakte de fleste av sine nesten tre tiår i fangenskap. Se deretter østover, forbi boligstrøkene i den fattige Hout Bay-bydelen, og du kan skimte Kapp det gode håp i det fjerne. Mange skip har endt sin ferd der.
Bortenfor ligger Det indiske hav. Du vil like bedre å bade der enn i Atlanterhavet, hvor vannet kommer direkte fra Antarktis. Selv om østersene smaker best om de er hentet opp fra Atlanteren.
Fotball
Mange turister nøyer seg med å bare oppleve Cape Towns bedrestilte bydeler, godt beskyttet av politi og overvåkningskameraer. Men det virkelige Cape Town ligger ikke her. Det ligger i township-ene utenfor byen.
- Jeg skulle ønske flere menensker kom ut hit og fikk se hvordan folk lever, sukker Craig Hepburn.
For 20 år siden var han den eneste hvite fotballspilleren i toppserien i Sør-Afrika. Etter noen kamper for den mangeårige seriemesteren Orlando Pirates i Johannesburg fikk han klar beskjed fra forsvaret om at det ikke gikk an å være hvit og spille fotball. Hvite folk spilte rugby og cricket, de.
I dag driver Hepburn prosjekter i Hout Bay. Om et års tid skal han ha ferdigstilt en fotballskole der unge, fattige barn kan spille fotball og motta undervisning. Framtiden er lys, mener Hepburn:
- Om 7-8 år har vi et lag som kan slå hvem som helst i Sør-Afrika, erklærer han.
- Inspirerende
Det er mange optimister i byen. Det er kanskje ikke så rart. Sør-Afrikas befolkning har for første gang sjansen til å bestemme morgendagen sin selv. Og en av de som gjør nettopp dette er Craig Native, som han liker å kalle seg. Klesdesigneren har skapt en liten nisje for sine urbane street-klær, som finnes i alle de hippe butikkene i Cape Town - og visstnok også på Grünerløkka i Oslo.
- Det er umulig å ikke bli inspirert i Cape Town. Det er så utrolig mye liv her, så mye kreativitet. Det var som å våkne opp av en dvale da Apartheid forsvant, mener Native.
Som farget - klassifikasjonen det gamle regimet brukte på de som ikke passet inn i klassene "svart" eller "hvit" - opplevde Native som ung å ikke få delta på de samme friidrettsstevnene som hvite sør-afrikanere. Men i dag bærer han ikke nag.
- Dette er en ny tid. Det er best om vi legger det vonde bak oss, forkynner han.
Norske Pernille Berg har bodd i Cape Town de siste to årene. Året som utvekslingsstudent var ikke nok, og hjemreisen ble utsatt. Nå bor hun med sin sør-afrikanske samboer i Cape Town. Og merker at det er en del murring i byen.
- Raseskillene er fortsatt store, nå føler mange at systemet er rasistisk mot de hvite. Kjæresten min, for eksempel, er en av mange hvite, unge sør-afrikanere som ikke klarer å skaffe seg jobb på grunn av kvoteringssystemer som skal sikre at de svarte kommer i arbeid.
Men i den kontrastfylte kampen mellom pessimisme og optimisme, ser det siste likevel ut til å seire i Cape Town. For spør du en hvilken som helst drosjesjåfør i byen, får du alltid det samme svaret:
- Yeah, vi har noen problemer. Men hvilken storby har ikke det?
__________________________________________________________________________
Foto: Kristine Nyborg
Denne saken ble første gang publisert 07/09 2005, og sist oppdatert 30/04 2017.