Jøder på flukt under andre verdenskrig

«Hvis dere ikke reiser i morgen, kommer dere til å bli tatt»

Liv (10) flyktet med jødestempel i passet.

FLUKT: Liv var bare 11 år da familien måtte flykte fra hjemmet sitt. Det meste av familien var utryddet da krigen var over.

FLUKT: Liv var bare 11 år da familien måtte flykte fra hjemmet sitt. Det meste av familien var utryddet da krigen var over. Foto: FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

Fra Liv er seks–syv år husker hun godt de voksnes prat rundt den sorte kakkelovnen i spisestuen deres. Det er et naturlig samlingssted på kveldene. Liv får sitte med dem etter at den fem år yngre lillesøsteren Harriet har sovnet.

Farmor og flere av fars brødre bor i gården. Mormor i underetasjen. Et stort kobbel av tanter, onkler og søskenbarn i gangavstand. Det er en lykkelig første barndom i Trondheim. Mye lek og latter.

Liv følger storøyd og forferdet med på samtalene rundt varmen fra ovnen. De har snakket om en «Hitler» lenge nå. De er så redde i stemmene sine at hun også blir redd.

Hun trekker beina godt oppunder nattkjolen sin på benken tett inntil mamma.

Hun vet at det er folk som ikke liker jøder. Det er hun oppvokst med. Hun vet ikke hvorfor det er slik og spør heller ikke. Det blir bare en naturlig ting hun vet om. Sånn det er. Og det plager henne sjelden i hverdagen.

Noen av de store guttene på skolen har av og til ropt jøde etter henne, og i religionstimen en gang snudde hele klassen seg og så på henne da læreren fortalte at jødene drepte Jesus. Mer enn det har det ikke vært. Men foran flammene med de voksne disse kveldene, fra hun med store øyne får høre om Krystallnatten 1938 – starten på jødeforfølgelsen, begynner marerittene om natten. De handler om Hitler. Hun ser ham for seg som en svær skummel dame i grønn kjole.

«Du får ikke ta faren min!»

Så kommer 9. april, og Norge blir invadert.

Mesteparten av Livs store familie i Trondheim flykter med tog til Sverige 13. april. De er redde. Men allerede i august vender flesteparten hjem igjen. De har hørt at forholdene har stabilisert seg, og faren er bekymret for forretningen sin. De visste om konsentrasjonsleirene, men de kunne ikke i sin villeste fantasi forestille seg hvilken tragedie som snart skulle utspille seg.

De to følgende årene er preget av flyalarmer og flere netter i frykt.

I februar 1942 kommer to nazister inn i farens forretning. Lille Harriet på fem år sitter på disken. Mennene er sinte, og sier de fra nå av skal overta butikken. Harriet ser på dem med tårer i øynene og sier «Dere får ikke ta faren min!» Det tror Liv i dag gjorde at faren ikke ble arrestert der og da. Hun tror den lille jentas bønn appellerte til det som var igjen av følelser hos fienden. Far blir bedt om å forlate stedet. Han får kun ta med seg Harriet og jakken sin.

Nå starter aksjonene mot jødene i Trondheim. To av farens brødre blir skutt en måned senere. I oktober arresterer politiet alle mannlige jøder de klarer å få tak i. Av en eller annen grunn blir Liv og Harriets far den siste jødiske mannen på frifot i byen. Farens gode venn og motstandsmann, Arthur Eggen, overtaler dem til å flykte til Sverige, og hjelper dem med alt som trengs. Foreldrene er redde for konsekvensene for foreldrene og annen slekt som er igjen, og kvier seg for å dra. Og hva om de blir tatt under flukten? Og ville barna klare en så tøff reise? Kvalene er mange.

En torsdag i oktober kommer Eggen meget alvorlig til dem og sier: «Hvis dere ikke reiser i morgen, kommer dere til å bli tatt».

Før Liv går til skolen neste dag forteller moren at de skal flykte når hun kommer hjem, og at hun ikke må si det til noen. Hun sier ha det til klassevenninnene med stor klump i halsen den dagen. Får hun se dem igjen?

Da hun kommer hjem, har mor pakket en kasse med dyner og puter og andre ting som sendes til farmor i Stockholm. Hun dro aldri tilbake første gang de flyktet, og har en leilighet der.

Liv gråter når hun sier farvel til mormor og tantene. Men hun vet ikke at det er siste gang hun ser dem.

Strabasiøs ferd

Den vesle familien tar fem-toget fra Lademoen stasjon til Hundhammeren hvor de tar inn på Øvre Saksvik gård hos familien Vikhammer. Der blir de hentet av en lastebil som kjører trelast. For ikke å vekke oppsikt er de turkledd og har lite å bære på. Eggen har ordnet alt.

Mor og de to jentene sitter foran sammen med sjåføren. Far ligger på lasteplanet under presenningen. De vet at det er ute med dem om de stoppes.

De speider etter uniformen i kveldsmørket. De har ikke utreisepapirer, og har hver sin store røde «J» stemplet i passene sine.

De kommer trygt frem til første etappe av fluktplanen, en gård i Stugudalen. Her står tre ryggsekker foreldrene pakket før de dro klare. Eggen hadde ordnet med det og.

- Det må aldri hende igjen, sier Liv Bakken (83), født Isaksen, som er en av få norske jøder som overlevde andre verdenskrig.

- Det må aldri hende igjen, sier Liv Bakken (83), født Isaksen, som er en av få norske jøder som overlevde andre verdenskrig. Foto: FOTO: Christin Lund

Neste mål var en fjellgård 14 kilometer unna. Det er kommet mye snø, og de små jentene strever. Far tar Harriet på ryggen, men Liv må selv gå med ryggsekk. Til slutt blir hun så utmattet at hun legger seg rett ned i snøen og sier de får fortsette uten henne.

Med kjærlighet og tålmodighet får de 10-åringen med seg videre.

Etter å ha blitt rodd over et vann, kommer de til slutt frem til Nedalen gård, og forpakterne tar godt imot dem. Det blir et forferdelig uvær, og de må bli i seks dager. Liv og Harriet er i himmelen. Etter mange år med streng matrasjon får de all slags god mat. Melk, geitost, brød, kjøtt og bær! En okse blir slaktet. En skremmende opplevelse – men et måltid barna aldri glemmer. Mor og far står over, siden oksen ikke slaktes etter deres tro, men de lar småjentene spise.

Vennskapet med forpakterfamilien skulle bli livslangt. Om dagen er jentene i fjøset, står på ski og spiller spill. Men foreldrene går hvileløst rundt på rommet om natten. De vet at familien ikke er trygg ennå.

Kom dere tilbake til Norge!

En dag kommer beskjed om at det er observert tyskere på vei inn i fjellet. De kommer seg av gårde i all hast. Været har roet seg. De får låne ski og utstyr og legger i vei. Målet er Nya Sylstugan på svensk side to mil unna. De må opp et svært bratt fjell med flere hundre meters stigning. Ingen har særlig skitrening, så det tar hele dagen.

Liv blir dratt oppover med et tau festet rundt midjen, Harriet dras på en kjelke. Dette er ulendt terreng selv om sommeren. Men det står om livet, og alle får ekstra krefter.

Da de kommer frem til grensen, stopper faren. Han skriver noe på en bit matpapir og legger det i en steinrøys. Så synger de «Ja vi elsker». Utslitte kommer de frem til Nya Sylstugan. Den er stengt. Kun en sint vaktmester kommer ut når de frosne og sultne banker på.

«Kom inte hit og spis opp maten vår! Åk tilbake til Norje – her får dere inte komma inn!» skjeller han, da han oppdager de norske flyktningene.

De fortsetter to kilometer til, til Gamla Sylstugan. Her er tomt, men de kommer seg inn. Mor finner noe hun tror er semulegryn, men det viser seg å være såpe når hun prøver piske det med vann.

De finner en telefon, og far ringer en av sine mange venner. Det blir sendt opp en militærpatrulje for å hente dem. Sammen bruker de hele tre dager ned fra fjellet igjen, og når målet, Storlien, og tryggheten den 26. oktober 1942.

En måned senere blir alle gjenværende jøder i Norge deportert med Donau til Auschwitz.

Stillheten etterpå

Familien bor litt i Stockholm, før de bosetter seg i Norrköping der far får jobb på tekstilfabrikk. De bor i en blokk med ett rom, spisekrok kjøkken, og felles bad i kjelleren. De er fattige – men trygge.

Jentene opplever fine år på skolen sammen med svenske barn. Mange synes synd på dem, og sier «lilla norskan» til dem med et vennlig smil. Liv blir særlig glad i lærerinnen sin, som begynner å gråte hver gang hun hører dem synge «Ja vi elsker».

- At jeg var et barn denne tiden har preget meg og reddet meg, forteller Liv når vi treffer henne hjemme i Oslo.

- For oss barna var alt greit så lenge vi endelig følte oss trygge, og hadde både mor og far. Men jeg så ofte sorgen i mors øyne når hun fulgte med på radio. Hvor bekymret hun var for alle sine kjære som ikke klarte flykte, kan jeg bare tenke meg. Det var vondt å komme hjem i mai 1945, og ikke kunne leke med alle søskenbarna mine igjen, eller sitte i nattkjolen sammen med alle tanter og onkler foran ovnen om kveldene. Både mor og far slet med store traumer. Men jeg er veldig takknemlig for å ha overlevd! Jeg fikk et godt liv med mann og barn og en meningsfylt jobb i arbeidsformidlingen, forteller Liv.

Saken fortsetter under bildet.

FIKK ET GODT LIV: Tross vonde krigsopplevelser der store deler av familien ble utryddet fikk Liv et godt liv. Hun har tre barn og fem barnebarn. Ektemannen døde 71 år gammel i 2001. Nå opplever hun kjærligheten på ny med parets gamle venn Karl Johan Larsen (85).

FIKK ET GODT LIV: Tross vonde krigsopplevelser der store deler av familien ble utryddet fikk Liv et godt liv. Hun har tre barn og fem barnebarn. Ektemannen døde 71 år gammel i 2001. Nå opplever hun kjærligheten på ny med parets gamle venn Karl Johan Larsen (85). Foto: FOTO: Christin Lund

Hun giftet seg med en som ikke var jøde. Det var jo ikke mange jøder igjen å velge mellom. Det opprørte moren og faren, men hun banet vei for Harriet, som gjorde det samme.

Verdifull kilde

Liv Bakken, som hun heter i dag, er en av flere tidsvitner som forteller om sine dramatiske barndomsopplevelser fra krigen i boken Unge tidsvitner fra Gyldendal.

Jeg treffer Liv hjemme hos henne på Ullern i Oslo. På jødisk vis, slik de gjør hver fredag, serverer hun meg velsignede rundstykker etter morens oppskrift. Liv ser på meg med sitt direkte blikk, men jeg kan se hun kjemper mot tårene. Jeg kjenner dem selv.

Liv er en av de få norske jødene som slapp å gå naken og livredd inn i et gasskammer for så aldri å se familien sin igjen. Hun slapp å bli til skammens tykke lik-røyk som lå over tyskernes konsentrasjonsleirer.

Når Liv fyller 84 til høsten, forteller hun at hun skal feire sammen med samboeren, sine tre barn med ektefeller, og fem barnebarn. Kanskje kommer også lillesøster Harriet på besøk fra Sverige, og deres attpåklattlillebror, som kom med gleden og freden.

Mesteparten av den store familien som drev herreekvipering i Trondheim frem til krigen kom, er borte. De som ikke klarte flykte til Sverige, ble arrestert og deportert. Gasset og brent. Fire tanter og åtte onkler med ektefeller, 11 søskenbarn under 18 år, og Livs mormor.

Ingen av dem var der lenger da de kom tilbake til Trondheim etter å ha vært flyktninger i Sverige fra 1942 til 1945. Familien kjenner Livs historie godt, og ett av barnebarna har skrevet særoppgave om bestemorens tøffe flukt fra krigen, og hvordan det var å være jøde under jødeforfølgelsen.

Det varmer et bestemorshjerte som har opplevd den største redsel og sorg på kroppen.

- Jeg tenker mer på krigen nå som jeg er blitt gammel. Jeg tenker blant annet mye på hvordan det må oppleves å gå inn i et gasskammer. Jeg gjør det. Tenk hvor redde familien min må ha vært.

Når hun forteller sin historie, kaller hun det sitt lille bidrag til at noe slikt aldri må få lov til å hende igjen.

Vil du lese flere lignende saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag