Jeg vil være ung!
Før i tiden sa man at det var på barna man så at årene gikk. Selv føler vi oss da stadig like unge, jeg gjør i hvert fall det!
Når ti og tyveårsjubileet fra ungdomsskolen er avholdt, ser vi også at foreldrene våre blir eldre. Mine foreldre drar selvsagt også på årene, og det selv om jeg er like ung. Tenk det. Skjønt, når det virkelig går opp for meg, da går det også opp for meg at jeg selv har blitt eldre, uansett hvilken alder jeg har inni hodet mitt.
Rare og tunge tanker om svunnet ungdomstid følges opp av de unge som med nesa i sky er innehaver av sannheten om alder og hva som passer seg og ikke. Samfunnet er et aldersregime fastsatt av noen fjortiser som nesten ikke har startet livet en gang. De som får barn i midten av tjueårene bestemmer at de over 35 er for gamle. De som går rett inn på Blindern som 19-åringer, sier at de over 30 tar opp studieplasser for deres venner. De unge setter normen. Og vi lar dem gjøre det.
Og jada, jeg har vært der. Hvor voksne og eldgamle var ikke førtiåringene da jeg selv gikk på ungdomsskolen. Jeg husker førtiårsdagen til moren til min første seriøse kjæreste. I dag venter mange med å få sitt første barn til de er førti, de er åttitallets trettiåringer. Levealderen øker og da varer også den tiden vi er ung lenger. Vi vil da ikke leve lenger for å være gamle i flere år, det er ungdomstiden vi vil ha! Og jeg tror egentlig ikke at jeg tenker så nøye over om aldersspennet på trening går over flere tiår. Jeg er faktisk sikker på at vi er mer fokusert på menneskene vi omgås med, og hva de gir oss, enn hvilken alder de har¿ eller er det bare jeg som liker å tro at det er sånn fordi jeg omgir meg med ungdomskilden?
Uansett er det ikke til å komme fra. Grensene mellom generasjoner utviskes. Vi er eldre når vi får barn. Vi skifter karriere og begynner å studere på nytt igjen etter at vi har gjort vår første karriere. At vi skiller oss og begynner på ny runde med ny familie har også mye med saken å gjøre. Likevel er fortsatt de som ikke har passert tretti, svært opptatt av at deres klær og kultur tilhører dem, og ikke de "gamle".
Men det er da futt i oss over tretti også. Vi kler oss ikke i drakt og spasersko av den grunn. Vi kan sprade med barnevogner og trange jeans med lavt liv i midten av trettiårene. Vi trener på steder hvor aldersspredningen er en generasjon og vi har venner i alle aldre. Vi føler oss voksne og unge og spreke og skal eie verden i minst hundre år til.
Men skjær i sjøen er det. For i all min feiring av min andre ungdom, så kommer de. "De" som med å bare komme inn i rommet, fratar i hvert fall meg alle følelser av ungdom og sprek og alt det der. Det er de i seriøse profesjoner som er ti år yngre enn meg. Det er de jeg synes ser ut som konfirmanter og som skal være med og observere under en sykehusundersøkelse. Det er en tannlege som gikk i parallellklassen med minstebroren min og det er advokater som gikk i barnehagen da jeg hadde begynt på skolen og hadde et godt forsprang. Og mens jeg vurderer en rasende lekker bukse fra Bik Bok, leser jeg om "ungdommen" som nesten vil ha alderbegrensninger på å gå inn i en slik butikk, og jeg legger den ned igjen. Jeg tusler inn på Lindex, kjøper meg en kjerring-bh og tenker at kanskje det lårkorte skjørtet mitt og musikken jeg har lastet inn på Mp3-spilleren min likevel ikke er kul, men bare et krampeaktig forsøk på holde meg ung.
Et blaff av vemod. Men det går fort over. Selvsagt har ikke dette noe med kramper å gjøre. Det er meg. Det er mitt liv og den jeg er og den jeg ønsker å fremstå som. Jeg har nemlig noe som de helt unge ikke har. Enda. Nemlig mange års erfaring med å være meg selv og å tørre å stå for det. Så når mine ben tåler lårkort, går jeg i det. Når musikken inspirerer meg til å ta i ekstra på joggeturen, så kjøper jeg den.
Det er på barn og foreldre jeg ser at årene tross alt går. Selv holder jeg meg sjarmerende ung, uansett hva andre måtte se og si når de ser meg. Sjarm og ungdom kommer innenfra. Og tannleger skal være tyve år eldre enn meg.
Petra ønsker en god uke med herlig vår og ny bukse fra Bik Bok.
Rare og tunge tanker om svunnet ungdomstid følges opp av de unge som med nesa i sky er innehaver av sannheten om alder og hva som passer seg og ikke. Samfunnet er et aldersregime fastsatt av noen fjortiser som nesten ikke har startet livet en gang. De som får barn i midten av tjueårene bestemmer at de over 35 er for gamle. De som går rett inn på Blindern som 19-åringer, sier at de over 30 tar opp studieplasser for deres venner. De unge setter normen. Og vi lar dem gjøre det.
Og jada, jeg har vært der. Hvor voksne og eldgamle var ikke førtiåringene da jeg selv gikk på ungdomsskolen. Jeg husker førtiårsdagen til moren til min første seriøse kjæreste. I dag venter mange med å få sitt første barn til de er førti, de er åttitallets trettiåringer. Levealderen øker og da varer også den tiden vi er ung lenger. Vi vil da ikke leve lenger for å være gamle i flere år, det er ungdomstiden vi vil ha! Og jeg tror egentlig ikke at jeg tenker så nøye over om aldersspennet på trening går over flere tiår. Jeg er faktisk sikker på at vi er mer fokusert på menneskene vi omgås med, og hva de gir oss, enn hvilken alder de har¿ eller er det bare jeg som liker å tro at det er sånn fordi jeg omgir meg med ungdomskilden?
Uansett er det ikke til å komme fra. Grensene mellom generasjoner utviskes. Vi er eldre når vi får barn. Vi skifter karriere og begynner å studere på nytt igjen etter at vi har gjort vår første karriere. At vi skiller oss og begynner på ny runde med ny familie har også mye med saken å gjøre. Likevel er fortsatt de som ikke har passert tretti, svært opptatt av at deres klær og kultur tilhører dem, og ikke de "gamle".
Men det er da futt i oss over tretti også. Vi kler oss ikke i drakt og spasersko av den grunn. Vi kan sprade med barnevogner og trange jeans med lavt liv i midten av trettiårene. Vi trener på steder hvor aldersspredningen er en generasjon og vi har venner i alle aldre. Vi føler oss voksne og unge og spreke og skal eie verden i minst hundre år til.
Men skjær i sjøen er det. For i all min feiring av min andre ungdom, så kommer de. "De" som med å bare komme inn i rommet, fratar i hvert fall meg alle følelser av ungdom og sprek og alt det der. Det er de i seriøse profesjoner som er ti år yngre enn meg. Det er de jeg synes ser ut som konfirmanter og som skal være med og observere under en sykehusundersøkelse. Det er en tannlege som gikk i parallellklassen med minstebroren min og det er advokater som gikk i barnehagen da jeg hadde begynt på skolen og hadde et godt forsprang. Og mens jeg vurderer en rasende lekker bukse fra Bik Bok, leser jeg om "ungdommen" som nesten vil ha alderbegrensninger på å gå inn i en slik butikk, og jeg legger den ned igjen. Jeg tusler inn på Lindex, kjøper meg en kjerring-bh og tenker at kanskje det lårkorte skjørtet mitt og musikken jeg har lastet inn på Mp3-spilleren min likevel ikke er kul, men bare et krampeaktig forsøk på holde meg ung.
Et blaff av vemod. Men det går fort over. Selvsagt har ikke dette noe med kramper å gjøre. Det er meg. Det er mitt liv og den jeg er og den jeg ønsker å fremstå som. Jeg har nemlig noe som de helt unge ikke har. Enda. Nemlig mange års erfaring med å være meg selv og å tørre å stå for det. Så når mine ben tåler lårkort, går jeg i det. Når musikken inspirerer meg til å ta i ekstra på joggeturen, så kjøper jeg den.
Det er på barn og foreldre jeg ser at årene tross alt går. Selv holder jeg meg sjarmerende ung, uansett hva andre måtte se og si når de ser meg. Sjarm og ungdom kommer innenfra. Og tannleger skal være tyve år eldre enn meg.
Petra ønsker en god uke med herlig vår og ny bukse fra Bik Bok.
Denne saken ble første gang publisert 01/05 2006, og sist oppdatert 30/04 2017.