Jeg falt i fella!
I helgen hadde vi selskap. Det var et hyggelig lag med mat og kaker og blomster og masse koselige mennesker vi ikke har sett på en stund.
Før festen, planla jeg maten og skrev handlelister og handlet inn. Jeg hentet dukene på renseriet og kjøpte lys på IKEA sammen med et par rimelige blomstervaser så vi kunne ha masse blomster. Det er vinter mot vår, jeg vil ha lys, jeg vil ha blomster!
Jeg handlet drikke to ganger. Den første gangen var jeg litt snau i beregningene. Og for å få tak i den maten jeg hadde tenkt å servere, så måtte jeg i tre ulike butikker.
Dagen før selskapet, begynte jeg å rydde huset. Vi har vært late i det siste og det trengtes virkelig en oppshining før jeg i det hele tatt kunne begynne å gjøre rent. Ikke minst har den lille gjestedoen vårt blitt et forsømt område. På morgenen den dagen vi skulle ha gjester, sto jeg opp tidlig. Alltid greit å begynne tidlig så man slipper å stresse. Og tiden går jammen meg fort nok. Vanligvis liker jeg å dekke på bordet dagen før, men får aldri gjort det. I tillegg skulle jeg ha glasur på en kake og vi måtte virkelig få skiftet sengetøy. Ikke for gjestenes del, men vår egen.
Selskapet var svært hyggelig. Vi snakket og lo og maten var vellykket, det var nydelig vin og i tillegg til blomstene jeg hadde kjøpt, så fikk vi tre buketter, deilig, det kjennes som vår! Heldigvis orket jeg å samle sammen glass og få satt på en oppvaskmaskin før jeg gikk og la meg. Vanligvis orker jeg bare å redde maten.
Søndagen fikk jeg ryddet opp sånn noenlunde, i hvert fall nok til at jeg kunne strekke ut på sofaen halve dagen og se dårlige amerikanske serier og gafle i meg resten av potetgullet, som alltid er stasmat etter en lang kveld med rødvin.
Mandag da jeg kom hjem fra jobb, var huset usannsynlig rotete. Jeg hadde visst ikke fått ryddet nok søndag likevel. Og det var kjempelenge siden jeg har vasket tøy og ikke ante jeg hva vi skulle ha til middag. Jeg begynte litt tafatt å plukke opp litt tøy rundt omkring, halvhjertet satte jeg på en klesvask og husket å skrive opp skyllemiddel på listen da jeg kom opp på kjøkkenet igjen.
Da jeg skrollet kjøleskapet for å se om det var noe brukbart middagsmateriale, slo det meg; jeg har falt i fella!
Jeg har falt i husmorfella! Jeg har en svært oppegående mann med høy utdannelse og fornuftig arbeidstid. Jeg har selv en god jobb som i perioder krever mer enn jeg egentlig setter pris på. Og jeg tar ansvar for det hele. Uten å mukke.
Vi bestemmer at vi vil ha selskap. Jeg sørger for at så skjer.
Vi tenker at middag hadde vært godt. Jeg sørger for at det er mat å lage av og at den havner på bordet.
Vi tenker at ting som såpe, skyllemiddel og dopapir er greit å ha. Jeg sørger for at det står på listen så jeg ikke glemmer det når jeg handler.
Hvordan skjedde dette? Hvordan møtte jeg meg selv så inderlig midt i døren? Er det da likevel genbetinget at menn kan bil og kvinner hus (innvendig, vel å merke¿)?
Eller er det personavhengig og min mann er lat og er voksen nok til å våge å leve ut den siden av seg selv, mens jeg er som person mer effektiv og bare "gjør det"?
Jeg vet ikke. Men jeg er så drittlei. Og da dette slo innover meg med all sin kraft og tyngde, ble jeg enda mer lei. Da husket jeg alle de gangene jeg har dratt av sengetøyet de dagene han skal legge seg tidlig, så han må legge det på. Jeg husket de gangene jeg ikke har vasket treningsstøyet hans så han har måtte være kreativ (gå med skittent) og de gangene jeg "ikke har vært sulten" rundt middagstid.
Dette har vært mitt stille opprør i flere år og jeg har ikke en gang merket det. Men jeg har i mange år tatt ansvaret. Ikke nødvendigvis gjort alt, men tatt ansvaret. Og det er like ille som faktisk å gjøre det. For konsekvensen av å ta ansvar uten å gjøre, blir veldig fort masing og gnaging og sure miner og ingen sex. I hvert fall blir jeg sur av å måtte minne på og mase hele tiden. Og så lenge jeg gjør det, slipper han å tenke, og grunnlaget for en trykket stemning i Petra-heimen er absolutt tilstede.
At noe må gjøres er helt klart! Nå er min elskede svært glad i penger. På den gode og økonomiske måten. Det vil si at den mannen ikke bruker penger i utrengsmål (klær, frisør, sminke og smykker og en ny duk) men kun på fornuftige ting (pc-spill, mat og musikk). Derfor vil en hushjelp gjøre vondt. Og det kan jeg jo forstå, hva skal han med en hushjelp? Men det er nok nå. Jeg gidder ikke mer. Og det er faktisk noen år siden jeg sa det til ham; blir husarbeid kranglearena, blir det hushjelp.
Og nå er vi vel der da. For noe så banalt som at én skal ta ansvar og den andre la være så lenge han slipper unna med det, er bare for dumt.
Vi har hver vår betalte jobb og er like late og slitne begge to når vi kommer hjem. Hvem har vel lyst til å ta tak i den frivillige, ubetalte dugnadsjobben da? Og så hver dag? Ikke jeg og ikke min mann. Forskjellen er at han har nerver til å la være, mens jeg har et kombinert ansvars- og husmorgen. Tydeligvis¿ fillern også.
Ja, jeg møtte meg selv i den døren, men det betyr ikke at jeg behøver å bli der.
Noen som har lyst på en tretimers jobb daglig for en hundrelapp i uken?
__________________________________________________________________________
Jeg handlet drikke to ganger. Den første gangen var jeg litt snau i beregningene. Og for å få tak i den maten jeg hadde tenkt å servere, så måtte jeg i tre ulike butikker.
Dagen før selskapet, begynte jeg å rydde huset. Vi har vært late i det siste og det trengtes virkelig en oppshining før jeg i det hele tatt kunne begynne å gjøre rent. Ikke minst har den lille gjestedoen vårt blitt et forsømt område. På morgenen den dagen vi skulle ha gjester, sto jeg opp tidlig. Alltid greit å begynne tidlig så man slipper å stresse. Og tiden går jammen meg fort nok. Vanligvis liker jeg å dekke på bordet dagen før, men får aldri gjort det. I tillegg skulle jeg ha glasur på en kake og vi måtte virkelig få skiftet sengetøy. Ikke for gjestenes del, men vår egen.
Selskapet var svært hyggelig. Vi snakket og lo og maten var vellykket, det var nydelig vin og i tillegg til blomstene jeg hadde kjøpt, så fikk vi tre buketter, deilig, det kjennes som vår! Heldigvis orket jeg å samle sammen glass og få satt på en oppvaskmaskin før jeg gikk og la meg. Vanligvis orker jeg bare å redde maten.
Søndagen fikk jeg ryddet opp sånn noenlunde, i hvert fall nok til at jeg kunne strekke ut på sofaen halve dagen og se dårlige amerikanske serier og gafle i meg resten av potetgullet, som alltid er stasmat etter en lang kveld med rødvin.
Mandag da jeg kom hjem fra jobb, var huset usannsynlig rotete. Jeg hadde visst ikke fått ryddet nok søndag likevel. Og det var kjempelenge siden jeg har vasket tøy og ikke ante jeg hva vi skulle ha til middag. Jeg begynte litt tafatt å plukke opp litt tøy rundt omkring, halvhjertet satte jeg på en klesvask og husket å skrive opp skyllemiddel på listen da jeg kom opp på kjøkkenet igjen.
Da jeg skrollet kjøleskapet for å se om det var noe brukbart middagsmateriale, slo det meg; jeg har falt i fella!
Jeg har falt i husmorfella! Jeg har en svært oppegående mann med høy utdannelse og fornuftig arbeidstid. Jeg har selv en god jobb som i perioder krever mer enn jeg egentlig setter pris på. Og jeg tar ansvar for det hele. Uten å mukke.
Vi bestemmer at vi vil ha selskap. Jeg sørger for at så skjer.
Vi tenker at middag hadde vært godt. Jeg sørger for at det er mat å lage av og at den havner på bordet.
Vi tenker at ting som såpe, skyllemiddel og dopapir er greit å ha. Jeg sørger for at det står på listen så jeg ikke glemmer det når jeg handler.
Hvordan skjedde dette? Hvordan møtte jeg meg selv så inderlig midt i døren? Er det da likevel genbetinget at menn kan bil og kvinner hus (innvendig, vel å merke¿)?
Eller er det personavhengig og min mann er lat og er voksen nok til å våge å leve ut den siden av seg selv, mens jeg er som person mer effektiv og bare "gjør det"?
Jeg vet ikke. Men jeg er så drittlei. Og da dette slo innover meg med all sin kraft og tyngde, ble jeg enda mer lei. Da husket jeg alle de gangene jeg har dratt av sengetøyet de dagene han skal legge seg tidlig, så han må legge det på. Jeg husket de gangene jeg ikke har vasket treningsstøyet hans så han har måtte være kreativ (gå med skittent) og de gangene jeg "ikke har vært sulten" rundt middagstid.
Dette har vært mitt stille opprør i flere år og jeg har ikke en gang merket det. Men jeg har i mange år tatt ansvaret. Ikke nødvendigvis gjort alt, men tatt ansvaret. Og det er like ille som faktisk å gjøre det. For konsekvensen av å ta ansvar uten å gjøre, blir veldig fort masing og gnaging og sure miner og ingen sex. I hvert fall blir jeg sur av å måtte minne på og mase hele tiden. Og så lenge jeg gjør det, slipper han å tenke, og grunnlaget for en trykket stemning i Petra-heimen er absolutt tilstede.
At noe må gjøres er helt klart! Nå er min elskede svært glad i penger. På den gode og økonomiske måten. Det vil si at den mannen ikke bruker penger i utrengsmål (klær, frisør, sminke og smykker og en ny duk) men kun på fornuftige ting (pc-spill, mat og musikk). Derfor vil en hushjelp gjøre vondt. Og det kan jeg jo forstå, hva skal han med en hushjelp? Men det er nok nå. Jeg gidder ikke mer. Og det er faktisk noen år siden jeg sa det til ham; blir husarbeid kranglearena, blir det hushjelp.
Og nå er vi vel der da. For noe så banalt som at én skal ta ansvar og den andre la være så lenge han slipper unna med det, er bare for dumt.
Vi har hver vår betalte jobb og er like late og slitne begge to når vi kommer hjem. Hvem har vel lyst til å ta tak i den frivillige, ubetalte dugnadsjobben da? Og så hver dag? Ikke jeg og ikke min mann. Forskjellen er at han har nerver til å la være, mens jeg har et kombinert ansvars- og husmorgen. Tydeligvis¿ fillern også.
Ja, jeg møtte meg selv i den døren, men det betyr ikke at jeg behøver å bli der.
Noen som har lyst på en tretimers jobb daglig for en hundrelapp i uken?
__________________________________________________________________________
Denne saken ble første gang publisert 20/03 2006, og sist oppdatert 30/04 2017.