Ja, for tenk!
Alle kjenner ham eller henne; den som ikke kan la andres prestasjoner stå for seg men som må matche dem og helst overgå dem. Når du kommer og forteller om at du har gjort noe du aldri trodde du kom til å gjøre, fx besteget et fjell.
Dette mennesket har gått samme fjellet mange ganger, eller et som er høyere.
Har du trent tre ganger denne uken, har denne trent fire, og gjerne enda hardere. Og jeg kan nok kanskje relatere meg til hvor uinteressant det er, jeg er nemlig også mest opptatt av meg selv.
Ingen overgår min elskede i sykdom¿. Hvis jeg er snufsete av en begynnende høstforkjølelse, så har han influensa. Hvis jeg er litt uvel, så har han omgangssyke. Selv menssmerter matcher han, med et migreneanfall eller en strekk i hoften på sin plass, og selvsagt er det mye verre enn noe annet. Akkurat da.
Hva handler dette om? Det kan selvsagt handle om oppmerksomhet. Eller det kan handle om små mennesker som av usikkerhet må hevde seg selv, og tror at når de underkjenner andres prestasjoner, så heves deres egne. Jeg kjenner en som alltid slår sønnen sin i Ludo og har gjort det fra sønnen var tre år og det ble ikke laget noen spesialregler der, nei! Det verste er at han er stolt av å alltid vinne. Jeg synes sønnen hans er mye tøffere som biter tennene sammen og helt sikkert kommer til å vinne over sin far en dag.
En ting er hvem som er sykest eller hvem som knuser hvem i Ludo eller må løpe ned unger for å slå dem i fotball. (Det står selvsagt mye mer respekt av en fireåring som scorer ett mål mot en gjeng med voksne med apekatter, enn de apekattenes 24 mot barna) Men med prestasjoner såkalt likeverdige mennesker i mellom; har du gjort noe som du synes var vanskelig og som kostet deg litt, og så bli fortalt hvor enkelt det er? Det har jeg. Enda alle vet at alt er enkelt når du kan det. Prestasjonen ligger i veien til å lære det. Det er ingen sak for en som har klatret i fjell i mange år, å rappellere ned en skrent. For meg med min høydeskrekk, kostet det vanvittig å komme meg ned min første vegg på fem meter¿
Forleden fortalte jeg en god venn om noe jeg hadde gjort som jeg syntes der og da var ganske fælt. Jeg hadde gruet meg fordi jeg generelt var usikker, med bakgrunn i en svært ubehagelig opplevelse tidligere. Jeg fortalte da at jeg hadde gjort det på tross av osv. Svaret var ja vel, og så? Der sto jeg og omtrent hoppet av iver som en bikkje etter å bli klødd, og nedturen var total. Hva hadde det kostet ham og si at jeg hadde vært flink og tøff og at han skjønte jeg var stolt over å ha klart det? Ingenting. Jeg lærte en gang at den som er modig er ikke den som gjør såkalte tøffe ting. Den er modig som gjør noe den er redd for å gjøre, uansett hva det måtte være. Jeg var modig da, og det er jeg stolt av!
Noen av oss er naturlig nok mer avhengig av ros og anerkjennelse enn andre. Men selv om man ikke lever og ånder for dette, er det ganske nedslående å omgås slike mennesker. Det å aldri få noe som helst kred av et menneske når du vet med deg selv at du virkelig har oppnådd noe helt spesielt. Det handler om å få glansen slukket I øynene. Når jeg har tatt mitt første dykk og strålende forteller om dette til en som har dykket I flere år, så gjør jeg det fordi jeg vet at dette mennesket har opplevd det samme som meg; vi har noe å dele.Når dette mennesket da fullstendig har glemt hvordan det føltes første gang og feier meg av meg at han eller hun har dykket på langt dypere vann, forteller om en spesiell tur etter han eller hun tok advanced-sertifikatet sitt eller hva det heter, da slukkes gleden ganske effektivt hos meg. Og jeg oppsøker kanskje mennesker som aldri har dykket fordi de ikke tør, bare for å få høre hvor tøff jeg har vært.
Jeg ble påminnet dette for noen dager siden. Jeg fikk en e-post av en jeg kjenner som fortalte om hva hun skulle gjøre i helgen. Vi snakker friluft, fjell og sovepose. Dette kan jeg noe om, jeg er mye ute og har endel netter i telt og sovepose. Da jeg satte opp et telt første gang, dette er nemlig noe jeg har begynt med som voksen. strevde vi og peste, det ble mørkt, det begynte å bli kaldt, men vi fikk det til! Det var stort å få til noe vi ikke hadde gjort før. Vi hadde nådd en grense, fått til noe nytt! Så jeg fikk meg noen hyggelige minutter med mimring, og fikk samlet meg nok til å heie på hun jeg kjenner som nå skulle sette opp et telt for første gang.
Jeg har brukt store deler av mitt voksenliv på å lære nye ting, gjøre ting jeg ikke fikk gjort da jeg var ung, som kanskje mange mener man ikke skal begynne med som voksen. Vi har alle ansvar for vår egen utvikling og da må vi noen ganger overse hva andre måtte mene om dette og hint. Min beste venninne forteller meg av og til at jeg er tøff og flink! Jepp! Jeg vet det. Og jeg er stolt av det. Jeg er stolt av meg selv. Og selv om jeg egentlig sånn til vanlig ikke er så veldig opptatt av hva andre mener, så er det godt å få en bekreftelse. Og det gjør at ved å få bekreftet at en grense er nådd, betyr det at det finnes en til jeg kan nå. Får jeg følelsen av at dette er dagligdags, så føler jeg meg liten og klønete fordi jeg ikke får til noe "alle andre" klarer.
Har du fortalt et menneske i dag at du er stolt av hva det har fått til? Gjør det!
Petra synes også at alle skal gå ut og bryte en ny grense for seg selv denne uken og ønsker lykke til, dette klarer du!
Har du trent tre ganger denne uken, har denne trent fire, og gjerne enda hardere. Og jeg kan nok kanskje relatere meg til hvor uinteressant det er, jeg er nemlig også mest opptatt av meg selv.
Ingen overgår min elskede i sykdom¿. Hvis jeg er snufsete av en begynnende høstforkjølelse, så har han influensa. Hvis jeg er litt uvel, så har han omgangssyke. Selv menssmerter matcher han, med et migreneanfall eller en strekk i hoften på sin plass, og selvsagt er det mye verre enn noe annet. Akkurat da.
Hva handler dette om? Det kan selvsagt handle om oppmerksomhet. Eller det kan handle om små mennesker som av usikkerhet må hevde seg selv, og tror at når de underkjenner andres prestasjoner, så heves deres egne. Jeg kjenner en som alltid slår sønnen sin i Ludo og har gjort det fra sønnen var tre år og det ble ikke laget noen spesialregler der, nei! Det verste er at han er stolt av å alltid vinne. Jeg synes sønnen hans er mye tøffere som biter tennene sammen og helt sikkert kommer til å vinne over sin far en dag.
En ting er hvem som er sykest eller hvem som knuser hvem i Ludo eller må løpe ned unger for å slå dem i fotball. (Det står selvsagt mye mer respekt av en fireåring som scorer ett mål mot en gjeng med voksne med apekatter, enn de apekattenes 24 mot barna) Men med prestasjoner såkalt likeverdige mennesker i mellom; har du gjort noe som du synes var vanskelig og som kostet deg litt, og så bli fortalt hvor enkelt det er? Det har jeg. Enda alle vet at alt er enkelt når du kan det. Prestasjonen ligger i veien til å lære det. Det er ingen sak for en som har klatret i fjell i mange år, å rappellere ned en skrent. For meg med min høydeskrekk, kostet det vanvittig å komme meg ned min første vegg på fem meter¿
Forleden fortalte jeg en god venn om noe jeg hadde gjort som jeg syntes der og da var ganske fælt. Jeg hadde gruet meg fordi jeg generelt var usikker, med bakgrunn i en svært ubehagelig opplevelse tidligere. Jeg fortalte da at jeg hadde gjort det på tross av osv. Svaret var ja vel, og så? Der sto jeg og omtrent hoppet av iver som en bikkje etter å bli klødd, og nedturen var total. Hva hadde det kostet ham og si at jeg hadde vært flink og tøff og at han skjønte jeg var stolt over å ha klart det? Ingenting. Jeg lærte en gang at den som er modig er ikke den som gjør såkalte tøffe ting. Den er modig som gjør noe den er redd for å gjøre, uansett hva det måtte være. Jeg var modig da, og det er jeg stolt av!
Noen av oss er naturlig nok mer avhengig av ros og anerkjennelse enn andre. Men selv om man ikke lever og ånder for dette, er det ganske nedslående å omgås slike mennesker. Det å aldri få noe som helst kred av et menneske når du vet med deg selv at du virkelig har oppnådd noe helt spesielt. Det handler om å få glansen slukket I øynene. Når jeg har tatt mitt første dykk og strålende forteller om dette til en som har dykket I flere år, så gjør jeg det fordi jeg vet at dette mennesket har opplevd det samme som meg; vi har noe å dele.Når dette mennesket da fullstendig har glemt hvordan det føltes første gang og feier meg av meg at han eller hun har dykket på langt dypere vann, forteller om en spesiell tur etter han eller hun tok advanced-sertifikatet sitt eller hva det heter, da slukkes gleden ganske effektivt hos meg. Og jeg oppsøker kanskje mennesker som aldri har dykket fordi de ikke tør, bare for å få høre hvor tøff jeg har vært.
Jeg ble påminnet dette for noen dager siden. Jeg fikk en e-post av en jeg kjenner som fortalte om hva hun skulle gjøre i helgen. Vi snakker friluft, fjell og sovepose. Dette kan jeg noe om, jeg er mye ute og har endel netter i telt og sovepose. Da jeg satte opp et telt første gang, dette er nemlig noe jeg har begynt med som voksen. strevde vi og peste, det ble mørkt, det begynte å bli kaldt, men vi fikk det til! Det var stort å få til noe vi ikke hadde gjort før. Vi hadde nådd en grense, fått til noe nytt! Så jeg fikk meg noen hyggelige minutter med mimring, og fikk samlet meg nok til å heie på hun jeg kjenner som nå skulle sette opp et telt for første gang.
Jeg har brukt store deler av mitt voksenliv på å lære nye ting, gjøre ting jeg ikke fikk gjort da jeg var ung, som kanskje mange mener man ikke skal begynne med som voksen. Vi har alle ansvar for vår egen utvikling og da må vi noen ganger overse hva andre måtte mene om dette og hint. Min beste venninne forteller meg av og til at jeg er tøff og flink! Jepp! Jeg vet det. Og jeg er stolt av det. Jeg er stolt av meg selv. Og selv om jeg egentlig sånn til vanlig ikke er så veldig opptatt av hva andre mener, så er det godt å få en bekreftelse. Og det gjør at ved å få bekreftet at en grense er nådd, betyr det at det finnes en til jeg kan nå. Får jeg følelsen av at dette er dagligdags, så føler jeg meg liten og klønete fordi jeg ikke får til noe "alle andre" klarer.
Har du fortalt et menneske i dag at du er stolt av hva det har fått til? Gjør det!
Petra synes også at alle skal gå ut og bryte en ny grense for seg selv denne uken og ønsker lykke til, dette klarer du!
Denne saken ble første gang publisert 03/10 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.