ungdom, selvskading

Aria Olea Sandvik (25)

  • Harstadværing bosatt i Bergen
  • Student
  • Har blogget siden 2006, på ulike adresser og plattformer
  • Bloggingen begynte som en slags dagbok hvor hun fikk utløp for følelser og tanker. Fikk ettersom årene gikk flere følgere, og oppdaget at ordene kunne være til hjelp for andre.
  • Blogg: ariasandvik.com 
  • Instagram: @aria.olea
  • Twitter: @ariaolea

KOMMENTAR:

Jeg var nesten 13 år gammel første gang jeg skadet meg selv. I begynnelsen gikk det helt fint å skjule arrene, men ettersom årene gikk, spredte arrene seg fra armene mine til andre deler av kroppen. Da var det ikke lenger nok med en langermet genser på en varm sommerdag.

I 2008 sluttet jeg å skjule arrene mine. Enkelt og greit dro jeg på butikken i shorts og singlet en dag og det var det. Prosessen var likevel litt turbulent. Jeg har tatt mer enn én i å feste blikket litt for lenge på de nakne armene mine og fått høre de merkeligste kommentarer:

"Ble du overkjørt av gressklipperen, eller?"

Hva har skjedd med armene dine?

Spørsmålet jeg er aller mest lei av, er kanskje det mest banale av dem alle: «Hva har skjedd med armene dine?» Jeg kjenner jeg blir irritert bare jeg skriver det, for er det virkelig nødvendig å spørre? Hvorfor er det interessant?

Til gjengjeld er dette spørsmålet jeg oftest får av bloggleserne mine: «Hva skal jeg si hvis noen spør om arrene mine?» Jeg pleier å si at de kan svare det de vil: At de har sloss med løver eller rosebusker, blitt angrepet av hai eller kidnappet og torturert for den saks skyld.

Fremmede mennesker har ingen rett til å invadere privatlivet ditt og forlange svar, bare fordi du ikke skjuler arrene dine.

Hvis du leser dette og lurer på hva du kan si til en som har selvskadet, er svaret overraskende lett; ingenting. Du trenger ikke å si noe som helst om akkurat det. Derimot står du fritt til å snakke om hva som helst: Film, musikk, litteratur, livet generelt!

Ting jeg skulle ønske folk forsto

For å gjøre det litt enklere for deg som møter meg eller en annen som har drevet med selvskading, har jeg laget en liten liste over ting jeg skulle ønske at folk flest forsto:

1.   De fleste selvskadere er som regel ikke farlige for andre enn seg selv.

2.   Nei, jeg er ikke narkoman eller driver med annen kriminell virksomhet.

3.   Du kan ikke bedømme om en person har slitt litt eller mye, basert på antall arr en har.

4.   Det finnes mange flere typer selvskading enn kun kutting.

5.   All selvskading etterlater ikke nødvendigvis synlige arr.

6.   Selvskading er som regel et symptom på et bakenforliggende problem.

ungdom, selvskading, skade seg selv

SKADE SEG SELV: "Blikk og kommentarer kommer vel neppe til å forsvinne, men det går greit. Jeg synes ikke de definerer hvem jeg er," forteller Aria. © Privat

Betyr ikke at jeg vil dø

7.   Å være selvskader er ikke synonymt med at jeg ønsker å dø.

8.   Selvskading er ikke synonymt med å være oppmerksomhetssyk.

9.    Nei, jeg viser ikke fram arrene med vilje hvis jeg bretter opp skjorteermene.

11. Nei, jeg kommer ikke til å kle på meg eller dekke meg til for at du ikke tåler hvordan jeg ser ut.

12. Nei, det er ikke folkeskikk at jeg skjuler arrene mine, det er folkeskikk at du holder fordommene dine for deg selv. 

13.  Jeg er ikke annerledes, det er det bare huden min som er.

14. Selvskadere har ulike tanker om sine egne arr. Noen synes det er helt OK at de synes, andre vil helst skjule dem. 




15. Ja, det er lov å spørre en selvskader om selvskadingen, men bruk skjønn og vær hensynsfull. Enkelte er åpne og har ingen problemer med å snakke om det, mens andre vil helst holde det for seg selv.

Definerer ikke hvem jeg er

Nå er det snart fire år siden jeg skadet meg sist og det er sju år siden jeg var på mitt verste. Kontrastene fra å stå midt oppi faenskapen og være hundre prosent overbevist om at hverdagen aldri noensinne kom til å bli levelig, til å nå ha lagt det bak meg og se at bitene i livet mitt faller på plass, kjennes godt.

Hadde det ikke vært for at arrene aldri forsvinner, hadde du aldri gjettet at jeg har en annerledes fortid enn de fleste. Det er flere år siden jeg sluttet å bry meg om hva folk måtte tenke om de så meg i sommerkjole.

Blikk og kommentarer kommer vel neppe til å forsvinne, men det går greit. Jeg synes ikke at arrene mine er fine. Jeg synes heller ikke at de er stygge, og jeg synes ikke de definerer hvem jeg er. For meg er det det de er; arr.

Vil du lese flere kommentarer fra bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!