Leggetid – drøm eller mareritt?
Øyelokkene er tunge. Det er så vidt hun klarer å holde seg våken. Likevel makter hun å sette opp et strengt blikk mens en spe barnestemme bestemt utbryter: ”Jeg er ikke trøtt, mamma”. Hun er sta, toåringen min.
Lenge gikk kveldslegginga som en drøm. Når klokka nærmet seg 19 var det med takknemlighet i blikket at hun ble med inn på badet for å ta fatt på kveldsstellet. Hun gapte villig når tannbørsen kom, og sugde i seg fluortabletten med stor iver. Karius og Baktus hadde ikke nubbsjans til å slippe unna. Bleieskiftet gikk som en drøm, og hun formelig strålte da hun fikk på seg den flotte, rosa pyjamasen pappaen bare måtte kjøpe til gulljenta si på en shoppingrunde tidligere i høst.
Hjertet smelter litt hver kveld
Før hun tok pappaen i handa og tuslet opp på rommet sitt delte hun gladelig ut et ordentlig vått godnattkyss til mammaen sin. Halvveis opp i trappa stoppet hun opp for å komme med en siste erklæring: "Glad i deg, mamma". Det var så hjertet mitt smeltet litt hver kveld.
Og det gjør det for så vidt ennå. For leggeseansen er den samme nå som tidligere. Det er bare det at den avsluttes litt annerledes enn den pleide. Tidligere var det bare å synge to små godnattsanger, stryke henne litt over håret, og så sov hun nærmest før vi fikk tid til å luske oss ut av rommet. Nå, derimot, har damen andre planer enn å sove om kvelden. Nå skal hun ha lyset på, for hun skal jo lese i bøkene sine, må vite. I tillegg skal hun drikke vann minst to ganger før hun sovner. Hun skal synge og pludre litt for seg selv. Og til slutt skal hun hardnakket argumentere for hvorfor hun mener at hun faktisk burde få stå opp igjen knapt en time etter at hun la seg.
Sta som få
Kveldens høydepunkt begynner med at hun roper gjennom babyalarmen. "Jeg er våååååken! Maaaaaaamma! Paaaaaaappa! Kom hit". Etter at hun har ropt x antall ganger er det bare å tusle inn til henne. Det er et særdeles trøtt lite ansikt som møter oss. Hun har én smokk i munnen og én i hånda, og øyelokkene henger langt nedpå haka. Likevel proklamerer hun bestemt at hun slett ikke er trøtt, og at hun helst vi stå opp. "Jeg er ferdig å sove", påstår hun. Det er så man må ta seg sammen for ikke å le. Er det virkelig mulig å være så sta? Hvem kan hun i så fall ha det fra, tro?
Det er lov å håpe
Noen ganger blir det mange turer inn til henne før hun endelig sovner. Det hender hun tar i bruk skitne triks, som for eksempel å kle av seg bleien. Da vet hun at vi som regel kommer ilende til for å unngå søl i senga. Andre ganger trygler hun om å få ha vannkoppen inne på rommet, for så stille og rolig å kvelle innholdet utover sengetøyet sitt.
Men så hender det da også at det eneste som skal til er at vi stryker henne over håret og forklarer at hun må legge seg til å sove hvis hun skal klare å stå opp til en ny dag i morgen. Og heldigvis blir det flere og flere kvelder som dette. Kvelder hvor hun bare trenger å bli fortalt at hun faktisk er trøtt, så legger hun seg godt til rette og slukner som et lys. Er det lov til å håpe at den vanskelige perioden nærmer seg slutten, og at legginga igjen skal fortone seg som en drøm? Jo, vi krysser fingre og tær for det, vi.
Hjertet smelter litt hver kveld
Før hun tok pappaen i handa og tuslet opp på rommet sitt delte hun gladelig ut et ordentlig vått godnattkyss til mammaen sin. Halvveis opp i trappa stoppet hun opp for å komme med en siste erklæring: "Glad i deg, mamma". Det var så hjertet mitt smeltet litt hver kveld.
Og det gjør det for så vidt ennå. For leggeseansen er den samme nå som tidligere. Det er bare det at den avsluttes litt annerledes enn den pleide. Tidligere var det bare å synge to små godnattsanger, stryke henne litt over håret, og så sov hun nærmest før vi fikk tid til å luske oss ut av rommet. Nå, derimot, har damen andre planer enn å sove om kvelden. Nå skal hun ha lyset på, for hun skal jo lese i bøkene sine, må vite. I tillegg skal hun drikke vann minst to ganger før hun sovner. Hun skal synge og pludre litt for seg selv. Og til slutt skal hun hardnakket argumentere for hvorfor hun mener at hun faktisk burde få stå opp igjen knapt en time etter at hun la seg.
Sta som få
Kveldens høydepunkt begynner med at hun roper gjennom babyalarmen. "Jeg er våååååken! Maaaaaaamma! Paaaaaaappa! Kom hit". Etter at hun har ropt x antall ganger er det bare å tusle inn til henne. Det er et særdeles trøtt lite ansikt som møter oss. Hun har én smokk i munnen og én i hånda, og øyelokkene henger langt nedpå haka. Likevel proklamerer hun bestemt at hun slett ikke er trøtt, og at hun helst vi stå opp. "Jeg er ferdig å sove", påstår hun. Det er så man må ta seg sammen for ikke å le. Er det virkelig mulig å være så sta? Hvem kan hun i så fall ha det fra, tro?
Det er lov å håpe
Noen ganger blir det mange turer inn til henne før hun endelig sovner. Det hender hun tar i bruk skitne triks, som for eksempel å kle av seg bleien. Da vet hun at vi som regel kommer ilende til for å unngå søl i senga. Andre ganger trygler hun om å få ha vannkoppen inne på rommet, for så stille og rolig å kvelle innholdet utover sengetøyet sitt.
Men så hender det da også at det eneste som skal til er at vi stryker henne over håret og forklarer at hun må legge seg til å sove hvis hun skal klare å stå opp til en ny dag i morgen. Og heldigvis blir det flere og flere kvelder som dette. Kvelder hvor hun bare trenger å bli fortalt at hun faktisk er trøtt, så legger hun seg godt til rette og slukner som et lys. Er det lov til å håpe at den vanskelige perioden nærmer seg slutten, og at legginga igjen skal fortone seg som en drøm? Jo, vi krysser fingre og tær for det, vi.
Denne saken ble første gang publisert 04/11 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.