Kreft i familien og fatigue

Først fikk moren til Astrid (28) kreft

Astrid og moren kjempet mot kreften samtidig. Bare én av dem overlevde.

HJERNESVULST: Astrid var midt i eksamensinnspurten på bachelorgraden i økonomi og administrasjon, da legene fortalte at hun hadde hjernesvulst.

HJERNESVULST: Astrid var midt i eksamensinnspurten på bachelorgraden i økonomi og administrasjon, da legene fortalte at hun hadde hjernesvulst. Foto: FOTO: Astrid Kvale/Privat

Publisert Oppdatert
MOR OG DATTER: Begge fikk kreft, men bare én av dem overlevde.

MOR OG DATTER: Begge fikk kreft, men bare én av dem overlevde. Foto: FOTO: Astrid Kvale/Privat

- Jeg var livredd. Og jeg vet faktisk ikke om jeg hadde klart det uten mammas støtte, sier Astrid Kvale (28) til Kvinneguiden.

 I mars 2011 fikk moren til Astrid kreft i eggstokkene. To måneder senere ble det oppdaget en svulst i Astrids hjerne. Den var på størrelse med en valnøtt. Og ondartet.

- Jeg ble rett og slett stum da legen sa det, sier Astrid.

Hun var midt i eksamensinnspurten på bachelorgraden i økonomi og administrasjon, da legene ga henne beskjeden.

- Alt jeg klarte å tenke var: «Jeg kan ikke ringe mamma og fortelle henne dette nå som hun er så syk!» Men det måtte jeg jo.

Moren til Astrid kastet seg på første fly til Oslo, til tross for at hun selv var alvorlig syk.

Friskemeldt og sliten

Astrid ble raskt operert og svulsten på hjernen hennes ble fjernet i sin helhet.

- Ved første kontrollsamtale med sykehuset fikk jeg beskjed om at jeg var frisk og at operasjonen hadde vært vellykket, forteller Astrid.

Så da legen ved nevrokirurgisk fortalte henne at hun om to uker skulle være på beina igjen, og kunne sparke fotball, trodde hun faktisk på det.

Måtte lytte til kroppen, ikke legen

Men så lett skulle det ikke bli.

Astrid følte seg fortsatt så sliten, så sliten. Legene mente det var psykisk, siden moren hennes fremdeles var syk. Derfor forsøkte hun å jobbe på som vanlig.

- Men etter hvert gikk det ikke lenger. Jeg ble nødt til å lytte til kroppen og ikke til legene, sier Astrid.

- Jeg måtte legge vekk alt som het jobb og framtidsplaner for en periode, og bruke de få kreftene jeg fortsatt hadde til å hjelpe og støtte mamma.

Fra sovemedisin til Sunnaas

Moren til Astrid tapte kampen mot kreften i mai 2012.

- Hele min verden raste totalt sammen. Etter det hadde jeg ingen. Det var mamma som var limet i den lille familien vår. Og da hun ikke lenger var der gikk vi i stykker.

Da var Astrid blitt 25 år.

VARIGE MEN: Arret etter operasjonen var et fysisk resultat av kreften.

VARIGE MEN: Arret etter operasjonen var et fysisk resultat av kreften. Foto: FOTO: Astrid Kvale/Privat

Dette er fatigue

Fatigue, en følelse av å være unormalt trett, angis av kreftpasienter som den mest plagsomme seneffekten de opplever.

Tretthet er det symptomet kreftpasienter rapporterer hyppigst om – opp mot 90 % opplever dette. Hos de fleste avtar trettheten når kreftbehandlingen er over.

Mellom 10 og 30 % av alle kreftpasienter opplever at trettheten vedvarer i lang tid – opp til måneder og år.

Da omtales tilstanden som «kronisk tretthet» eller fatigue.

Kilde: www.kreftforeningen.no

Hun husker fint lite fra det påfølgende året. Siden hun sov dårlig om nettene, skrev en nevrolog ved sykehuset ut sterk sovemedisin. Den førte til at hun gikk som i ørske hele døgnet, og sov halve dagene.

Til slutt ble Astrid så dårlig at hun ble innlagt på Sunnaas.

- Det var en nevrokirurg ved Ullevål, som så at jeg trengte en form for rehabilitering. Jeg hadde «heldigvis» en dårlig dag da jeg skulle på kontroll, men gikk likevel, forteller Astrid.

Nevrokirurgen sendte så en forespørsel til Sunnaas, og der konstaterte de at Astrid led av fatigue. En utmattelse som rammer mellom 10 og 30 prosent av alle som har hatt kreft.

Sjukt sprek

På Sunnaas ble hun anbefalt å melde seg inn i Ungdomsgruppen i Kreftforeningen, og startet også på deres treningstilbud Sjukt Sprek. For første gang møtte hun kreftrammede på sin egen alder, og fikk dele erfaringer og historier med dem.

Gjennom treningen klarte Astrid sakte å komme tilbake til livet igjen. Nå, tre år senere, trener hun flere gangen i uken og har nylig fullført HalvBirken.

- Selv om jeg er helt slått ut i dagene etter en slik prestasjon, så har treningen hjulpet meg å få et bedre liv, forteller Astrid. Jeg brenner for at flere unge kreftpasienter skal få tilbud om trening, både under og etter behandling.

Ungdom får ikke like god oppfølging

- Vi i UG hører dessverre om mange historier som har likhetstrekk med Astrid sin, sier styreleder i Ungdomsgruppen i Kreftforeningen, Ina Merkesdal til Kvinneguiden.

Hun synes vi på mange måter har et svært bra helsevesen i Norge, men at det er spesielt tilpasset barn eller voksne.

Ungdommer faller ofte mellom to stoler, og får ikke alltid den oppfølgingen de har behov for.

- Vi ønsker å vise disse ungdommene at de ikke er alene i sin kamp. At ungdommene finner styrke i hverandre gjennom våre medlemstilbud, er for oss en enorm seier.

- Ingen skal måtte gå gjennom det jeg gjorde

Astrid er nylig valgt inn i styret i Ungdomsgruppen i Kreftforeningen, og brenner for å øke kunnskapen om fatigue, hos leger og andre som arbeider med kreftrammede.

- Jeg unner ingen å måtte gå gjennom det jeg gjorde. Det ville vært mye bedre om jeg etter operasjonen hadde fått en kontaktperson på sykehuset som jeg kunne ringe.

- Om noen hadde sagt: «Hvis du opplever plager i etterkant av operasjonen, eller bare ønsker å snakke med noen, så kan du ringe meg!», fremfor å måtte takle alt dette helt alene.

NYOPERERT: Hasteopperasjonen av Astrids hjernesvulst var vellykket.

NYOPERERT: Hasteopperasjonen av Astrids hjernesvulst var vellykket. Foto: FOTO: Astrid Kvale/Privat

OSLO MARATON: Gjennom treningen klarte Astrid sakte å komme tilbake til livet igjen. Nå, tre år senere, har hun nylig fullført HalvBirken.

OSLO MARATON: Gjennom treningen klarte Astrid sakte å komme tilbake til livet igjen. Nå, tre år senere, har hun nylig fullført HalvBirken. Foto: FOTO: Astrid Kvale/Privat

Med tanke på hvor utbredt en slik vedvarende utmattelse er for mennesker som har hatt kreft, synes Astrid det er rart at ikke kunnskapen om tilstanden er større.  Hun er i dag erklært 100 % arbeidsufør, men drømmer om å utdanne seg til ernæringsfysiolog.

- Jeg så hvordan mamma slet med appetitt og vekt da hun gjennomgikk behandling. Så jeg vil gjerne jobbe med mennesker som av ulike helsemessige årsaker enten må opp eller ned i vekt. Studiet tar fem år, så det er ikke noe jeg klarer av å sette i gang med nå, men kanskje om noen år?

Vil du lese flere gode artikler? Følg Kvinneguiden på Facebook!

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag