NYE MINNER: Anne Karine og jentene hennes; Emilie (17) fra venstre, Elise (15) og Tomine (11), er opptatt av å se fremover og bevare de gode minnene om faren og ektemannen. © FOTO: Marianne Otterdahl Jensen

Anne Karine Voje Aabel er 23 år da hun møter Jan Roald på lærerskolen. Mannen som skal bli faren til barna hennes. Han er så glad og utadvendt. De har mye til felles. De gifter seg i 1995. I to år bor de i Kristiansand, før de overtar huset på gården til moren hans på Laget i Tvedestrand kommune. Anne Karine vokste selv opp på en gård, og er vant til landlige omgivelser. Begge får lærerjobb i distriktet.

Med noen års mellomrom kommer tre vakre jenter. Først Emilie i 1999, så Elise i 2001 og til sist Tomine i 2005.

Latteren stilner

Noen ganger tenker hun at ektemannen er litt for glad. At det ikke er normalt å være så munter. Hvis hun blir irritert eller sint for noe, sier han alltid: - Ikke tenk på det. Det order seg!

Han er opptatt av å gjøre alle til lags. Han vil bare ha det fint. Ikke krangle eller henfalle til tungsinn. Han er også altfor snill, synes hun.

De lever et vanlig familieliv inntil våren 2010. Tegnene er så små at de er umerkelige. Men en dag slår det henne at latteren hans har stilnet. Den som runget så høyt at selv naboen kunne høre ham over tunet.

En dag får han plutselig et angstanfall og må kjøres til sykehuset. Han mener at noe er galt med hjertet. Før angstanfallet hadde han fått en virusinfeksjon på indre organer, og var blitt sykmeldt. Etter flere undersøkelser viser det seg at alt er i orden med hjertet. Det er da det slår Anne Karine hvor forandret han er.

KJÆRLIGHET: Lærerparet Anne Karine og Jan Roald giftet seg i 1995. De startet livet sammen som et lykkelig ektepar. © FOTO: Privat

Vil ikke leve

Han har noe rastløst over seg. Han slutter å spise og sove. Han vandrer rundt uten mål og mening. Samtidig har han en enorm evne til å ta seg sammen.

- Jeg tror det kan være noe psykisk du sliter med. Du må få hjelp, sier Anne Karine.

Selv om det er en skam for ham å slite psykisk, er han ikke helt avvisende til det hun sier.

Den sommeren blir ferieplanene avlyst. De skulle reist til Tyskland med jentene, besøkt slott og vakre blomsterhager. Det blir enda et nederlag for Jan Roald.

- Stakkars dere som må leve med meg, sier han.

Anne Karine forsikrer om at det ikke gjør noe:

- Det er jo bare en sommerferie! Det kommer mange nye muligheter. Det viktigste for oss er at du blir frisk, sier hun. Men han mener at det er best for dem om han forsvinner. At han dør.

- Det er det aller verste du kan gjøre mot oss, insisterer hun.

Ordene hans og den brå forandringen gjør henne redd. Anne Karine innser at hun ikke kan håndtere det alene. Hun ringer fastlegen og forteller at ektemannen ikke vil leve lenger.

Ekteparet sitter lenge på legekontoret og snakker. Da de reiser hjemover, virker han lettere. Han har fått medisiner som skal hjelpe ham opp fra de dype dalene. Men siden det tar tid før de virker, blir han utålmodig.

I mellomtiden snakker de mye. Hun må forsikre ham gang på gang om at han er verdens beste pappa, og at de ikke vil reise fra ham. Å snakke om de tunge tankene hjelper. Men bare for en stund om gangen.

Anne Karine har også jentene å ta seg av. Hun har jobben sin. Og ektemannen vil ikke legges inn på en institusjon. Men han følges opp av psykiatrien, som ringer ukentlig.

Her får du hjelp

• Kirkens SOS døgnåpne telefon: 22 40 00 40

• Mental Helses døgnåpne og gratis hjelpetelefon: 116 123

• Røde Kors telefonen for barn og unge, åpen mandag–fredag kl. 14–20: 800 333 21

• Alarmtelefonen for barn og unge. Er gratis og åpen kl. 15–08 og døgnåpen på helligdager og i helger: 116 111

• Kontakt fastlegen din, som også kan henvise deg videre dersom du trenger hjelp hos for eksempel psykolog.

• LEVE, hjelp til etterlatte ved selvmord: 22 36 17 00

Hun øyner et håp

Jentene vet at pappa er syk, men ikke hvor syk. Noen dager blir det ikke middag; hverdagen er litt på halv tolv. Sommerferien blir erstattet av en snartur med Kiel-fergen. Det blir en topp ferie for jentene.

Hvert år pleier de å dra på telttur til Hardangervidda. Han insisterer på å reise også i år. Men er ikke seg selv. Hun får ikke kontakt med ham. Han prøver å være blid og le slik han pleier, men latteren er blitt kunstig. Underveis må de stå lenge i bilkø på grunn av veiarbeid. Mens de venter, lytter de til et radioprogram der en kvinne forteller hvordan hun kom seg gjennom sorgen etter at datteren mistet livet i en bilulykke. Hun forteller at hun går lange turer i skogen. At det er hennes terapi.

- Kanskje det hjelper å gå tur i skogen, sier han.

- Ja, sier hun.

Yngstedatteren blir syk på turen, og de må vende hjem en dag tidligere. Neste dag, en lørdag, er de på besøk hos et vennepar. Anne Karine klarer ikke å slappe av. Ser at han ikke er i form.

Det er ikke lenge til han skal få hjelp hos en psykiater. Bare noen dager til. Så vil det gode livet vende tilbake til slik det var for to og en halv måned siden.

Søndag siler regnet ned. Stemningen hjemme er like trist som været ute. For å trøste, baker Anne Karine en kake. Hun forsøker å gjøre det hyggelig rundt dem. Hun gleder seg til å komme på jobb neste dag. Få litt fri fra det tunge hjemme. Redningen er like rundt hjørnet, minner hun seg selv på. Han virker lettet. Men hun vet ikke da at han har funnet en annen redning.

Den vonde følelsen

Utpå dagen vil han gå tur i skogen. Hun tenker ikke så mye over det før hun med ett får en forferdelig følelse. Hun blir tørr i munnen. Ringer moren sin. Hun vet ikke hvorfor hun sier det: - Han kommer ikke tilbake.

Hun forsøker å overbevise seg selv om at det er en tvangstanke. Som når du får det for deg at ungene dine blir kidnappet på skoleveien.

Men hun klarer ikke å riste av seg tanken. Skjelver innvendig. Ringer og ringer mobilen hans, kanskje 60–70 ganger. Den er påslått, men han svarer ikke. Med hamrende hjerte går hun ut i garasjen, åpner bildøren. Blir lettet da det er tomt.

- Herlighet, for en hysterisk kjerring jeg er. Jeg tar sikkert feil.

Likevel er det en del av henne som vet at noe ikke er som det skal. Hun slenger seg på sykkelen. Sykler vilt frem og tilbake.

- Hvor er pappa?, spør hun da hun ser jentene sine i døren.

- Mamma, du må ta på deg hjelm!, roper de.

Forskrekkelsen står skrevet i ansiktene deres. De vet ikke hva som skjer, men de kan se at hun er redd.

Hun setter hjelmen på hodet og tar seg kraftig sammen for å berolige dem. Hun sykler opp til kirkegården for å se etter ham. Etterpå sykler hun ned til båthuset. Hun registrerer en bademadrass foran vinduet der, men noe får henne til å snu og sykle hjem.

Hun ringer en kamerat av ektemannen. Snart kommer venneparet kjørende opp på tunet.

- Jeg finner ham ikke, men jeg har ikke sett inne i båthuset. Kjør!, sier hun.

Hun ser det med det samme de kommer tilbake. Hun ser det på ansiktet til kameraten hans.

- Han er død, sier hun.

Kameraten nikker.

Jan Roald har etterlatt et brev.

«Jeg er så lei meg…», lyder overskriften.

Anne Karine hyler ut alle sine urbrøl.

- Pappa er død. Pappa er død!.

Det er som om et hull åpner seg i bakken. Ambulanser og politibiler svinger inn på tunet. Ambulansehelikopteret svever over huset. En følelse av uvirkelighet omslutter dem. Det er gråt og hyl. Kaos.

Men hun må være der for jentene. Ta seg av dem. Hun forklarer at pappa har valgt å dø selv.

- Hvordan dør man selv?, spør Tomine.

Anne Karine bestemmer seg for å legge fakta på bordet. Før eller senere vil de få høre det fra andre. Folk kan finne på forklaringer fordi de ikke har svaret. Jentene skal ikke lure på hvem som har rett. De skal eie sannheten.

TUNGE STUNDER: De tunge stundene blir færre med tiden og erstattet av gode minner, sier Anne Karine (42), som mistet ektemannen i selvmord. Sorgen kan komme tilbake flere år etter, men det hjelper å ha gode mennesker rundt seg. © FOTO: Marianne Otterdahl

Syk i tankene

Noen ganger snakker de om hvordan han døde, og så er de ferdige med det.

Hun er opptatt av at jentene skal forstå at faren deres døde av sykdom.

- Noen ganger, når man blir syk, virker ikke medisinen, og man dør. Slik som kan skje hvis man får en sykdom som kreft eller at hjertet plutselig stopper, men også hvis man er syk i tankene sine, forklarer hun jentene sine.

De neste dagene blir hektiske.

De får massiv støtte fra venner og familie. Telefonen ringer i ett sett. Til å begynne med er det vanskelig å gå ut blant folk. Hun oppdager at folk som vanligvis hilser og slår av en prat i butikken, piler vekk så snart de ser henne. Hun er redd for hva de tenker. Hun har lyst til å fortelle dem at de er en helt vanlig familie. At et selvmord kan ramme hvem som helst. At det ikke har skjedd noe spesielt hos dem.

Familien har et enormt behov for å være nær hverandre disse dagene. Derfor sover de sammen i stuen. Anne Karine, jentene og foreldrene hennes.

Første dag i første klasse

Tomines nye skolesekk står klar. De har kjøpt ny kjole til henne og hvite blondesokker. Onsdag skal hun begynne i første klasse, men det går ikke nå. Hun får begynne til neste år, bestemmer Anne Karine.

- Vi kan ikke ta fra henne denne dagen. Den lykken å begynne i første klasse, innvender foreldrene hennes. Heldigvis. De velger å gå likevel. Midt i den ferske sorgen har Tomine sin første skoledag. Anne Karine kjenner alles blikk på seg, og oppdager at det er verre for de andre. De vet ikke hvordan de skal møte dem. Men hun får snakket med folk. Hun snakker og snakker, som en foss. Og angrer ikke. Tomines første skoledag blir fin.

To dager senere er det begravelse. Blomster og rørende ord. Minner og kjærlighet. Samhold. Hun får sagt det hun har på hjertet, i minnetalen. At han døde fordi han var syk. Begravelsen blir vakker.

Anne Karine har behov for å snakke om sorgen og å vite hvordan hun skal snakke med jentene. Hun oppsøker psykolog både med og uten dem. Rådet er å være ærlig. Støtte dem. Snakke om det. De får også hjelp i en pårørendegruppe innen organisasjonen Leve. Der får de dele tankene med andre som har vært igjennom det samme. Det er en befrielse.

– Ta det på alvor!

Prostidiakon Per Emanuelsen jobber med etterlatte etter selvmord.

- Kjenner du noen som sliter med selvmordstanker, er det all grunn til å ta det på alvor, sier han.

- Det er en gammel myte at mennesker som sier de vil ta livet sitt, ikke gjør det. Noen forteller om det, andre ikke. Har du mistanke om at noen går med slike tanker, er det bare én måte å finne det ut på: Å spørre direkte, og være konkret.

- Husk også at det å våge å stille et slikt spørsmål mest sannsynlig er en enorm lettelse for vedkommende. Innse også at du ikke kan håndtere det alene. Avhengig av hvilken livssituasjon man er i, bør man snarest koble på andre. Familie, venner eller skole og helsevesen.

Redd for å miste

De bestemmer seg for at de skal gå videre. Men mye er ikke som før.

Hvis Anne Karine sier hun skal ut en tur, er jentene på vakt med en gang. Instinktivt er de redde for at hun ikke vil komme tilbake. Hun kan ikke love dem at hun ikke blir alvorlig syk, at hun aldri blir utsatt for en ulykke og at de mister henne. Men hun kommer ikke til å dø selv. Det lover hun.

Men også hun blir engstelig for å miste. Når jentene ikke kommer hjem til avtalt tid, eller hvis de ikke svarer på telefonen, kan hun få panikk.

Hun er ikke bitter. Men hverdagslige problemer kan gjøre henne sint et øyeblikk. Sint på ham og avgjørelsen han tok.

De fire første månedene er hun hundre prosent sykemeldt slik at hun kan være der for jentene. Hente hvis skoledagen blir for vanskelig å komme gjennom. De er enige om at jentene skal dra på skolen hver dag. Så får de heller dra hjem om det blir for tøft.

Dagene er fulle av papirarbeid. Det er mye å sette seg inn i, mye som skal ordnes. Hun har aldri likt å ringe rundt og ordne ting. Nå må hun bare hoppe i det. Heldigvis får hun hjelp og støtte fra foreldrene sine, som blir boende hos dem en tid. Etter noen måneder er hun tilbake i redusert stilling. Det er viktig å være der når jentene kommer hjem fra skolen.

Hver dag snakker de sammen. Snart finner de ut at de vil se fremover og ikke bakover. De planlegger nye reiser, får nye prosjekter å glede seg over. Det er viktig å skape nye minner, som kan erstatte de tunge stundene.

Til å begynne med er det mange tunge stunder. Men Anne Karine bestemmer seg for at de ikke skal vare lenge om gangen. Toppen en halv time gir hun seg lov til å synes synd på seg selv. Med tiden blir de tunge stundene sjeldnere og varer bare noen minutter om gangen.

Det tar rundt ett år før solen skinner inn gjennom vinduet, inn i huset, inn i hjertene deres. Gleden er tilbake. De har snakket mye om at det ikke bare er dem som er rammet av vonde hendelser. Livet har lært dem mye. De har ikke valgt denne «utdanningen», men har fått den likevel. Men det har kommet noe positivt ut av det. De vet litt om livet nå, og har fått en tung, men også nyttig bagasje. De vet at alle mennesker har sitt, at alle møter på humper og svinger i livet. Alt dette har fått dem videre.

Våren 2016, Laget i Risør:

Når Anne Karine forteller historien deres, er det fordi hun vil være et eksempel på at det går bra. Både hun og jentene ønsker å være ressurser og ikke bare etterlatte. De vil at andre skal skjønne at de ikke alene. Det gjelder mange tusen etterlatte. Hun vil bryte tabuer og skammen, som i mange år har skjult seg bak statistikken over antall selvmord.

- Det er så viktig å få frem at de som tar livet sitt, ikke er slemme og egoistiske. At de ikke gjør det for å påføre andre vondt, sier hun.

Nå har de bestemt seg for å starte på nytt i Tvedestrand. Huset i Risør med alle minnene er solgt. Anne Karine viser oss tegningene av et nytt funkishus, helt forskjellig fra det hun er vant til. Dette er hennes drøm nå. Deres felles drøm. Byggeprosessen skal snart starte.

Selv om de legger det som har vært, bak seg, kan jentene snakke om pappaen sin når de måtte ønske det. Oftere og oftere er det de gode minne som dukker opp.

- Husker du den gangen vi var på ferie i Danmark med pappa …

Selv om de snart lukker en dør og starter på et nytt kapittel i livet, vil minnene om en elsket pappa og ektemann være i hjertene deres for alltid.

Vil du lese mer om psykisk helse?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook.

Denne saken er opprinnelig publisert i Norsk Ukeblad.

Les hele saken

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!