Hverdagsliv og andre refleksjoner.
Som hjemmeværende husmor regner jeg meg selv for en av de priviligerte i samfunnet. Jeg sitter i mitt idylliske lille hus i en rolig forstad, med mine søte små rundt bena. Glad barnelatter og duften av nybakte hveteboller fyller luften....... eller?? Vel, vær velkommen inn i min hverdag - og døm selv.
Kjære dagbok.....
For en strålende dag. Selv på en dag som denne, med dritt-vær ute, så er det solskinn i hjemmet vårt. Ute er det øsende regn som lager stemningsfulle lyder på kjøkkenvinduet. Igrunnen gjør det ikke annet for meg enn å gjøre meg tissetrengt. Sukk. Et øyeblikk bare...
Sånn ja, det var bedre. Ja, her er det som sagt alltid solskinn inne. For her bor Lykkeliten, Lykkelittstørre og Lykkestor sammen med Lykkefar og Lykkemor. Herr og fru Lykkelig med sine søte små lykketroll. Små og små, fru Blom. Her hos oss er de passelig fordelt - i small, medium og large. Og neida, ingen extra large (om du ser bort i fra et og annet alderstillegg). Ja, de søte små ja - de som beriker våre liv og setter farge på tilværelsen. Som sagt, vi har dem jevnt fordelt. Veeeldig praktisk du. Den eldste på 11 hjelper til med den yngste på 1 som leker med den mellomste på 5 et øyeblikk mens den eldste på 11 gjør en og annen oppgave i huset for å hjelpe mor mens hun prøver å sikre den viltre leken til de på 1 og 5 samtidig som hun hjelper den eldste på 11 med å gjennomføre oppgavene hun har for å avlaste mor som pleier den yngste på 1 som har fått seg en smell av den mellomste på 5 som leker med den minste slik at den eldste kan gi mor fem minutter å puste på... Du fatter poenget, - ikke sant? Ikke? Nei?
Ikke jeg heller. Det blir som ridende rytter til hest, eller hva det nå var. En gang i steinalderen virket hjernen min og. Lynkjapt oppfattet den poenget i en vits, leste samfunnsorienterte bøker og aviser, var politisk orientert og kunne følge med på et debattprogram på tv uten å sovne før programlederen har presentert debattens tema. Bruksanvisninger var krystallklare og logiske, og hitlistene inneholdt sanger og artister som eksisterte. Evanesence - er ikke det en smakstillsetning???
Nå høres jeg ut som jeg tilhører min mors generasjon. Det gjør jeg IKKE. Jeg tilhører ungdomsgenerasjonen, de som får med seg hva som er in i tiden, som tok opp Ti i Skuddet på kassett hver uke, de Kuuule. Jeg var jo russ på åtti-tallet for f...!! Men hjernen min har - sikkert under en av barnefødslene - røket noen sikringer, fått noen kortslutninger, og dessuten, som en innebygget sykkelhjelm, blitt pakket inn i bomull. Så nå er den både uforutsigbar og støtdempet.
Og ekstra sensitiv for stress! Noe som feiler mennesker som er i full jobb OG har familie, hus og heim å ta seg av. Jeg har en så liten stilling at jeg er mest for hjemmeværende å regne. Så jeg må ha fått noe annet med lignende symptomer. Jeg har mye fritid til å bruke på å slappe av hjemme med mine kjære små... Jommen sa jeg Brelett! Jeg slapper av for harde livet, hadde jeg bare kunnet fått unna husarbeidet før morgenrushet starter kl.07.00, fått ungene til å leke sammen i fred og fordragelighet uten å prøve å rive kroppsdeler av hverandre , fått måltidene til å gå knirkefritt unna, fått hushjelpen til å lage mat og vaske gulvene...?!? (Ha ha, kødder, hushjelpen - det er meg det.) Hadde jeg bare fått til alt dette, så hadde jeg fått en halvtime for meg selv - før jeg må gjøre alt på nytt igjen.
Men jeg skal ikke klage. Hadde jeg ikke skurt muren rundt peisen i formiddag,hadde den ikke vært ren og fin, og da hadde jeg ikke kunnet sitte her og vært så stolt av utviklingen til mitt yngste sjarmtroll. Jeg hadde aldri kunnet skille dagens ferske sotete håndavtrykk fra forrige ukes avtrykk. Tror jammen gutten har vokst, gitt. Og hadde jeg ikke vasket gulvene i går, hadde jeg ikke kunnet beundre det noen og tredve kvadratmeter store "lerretet" som med stor flid er dekorert med melk, (som nå er størknet), malt med to ivrige hender og en tåteflaske (mens mor skurte peisen). Og med kjekssmuler jevnt fordelt utover det hele, får det en interressant struktur. Jeg har slike kunstnenriske barn. Morshjertet svulmer av stolthet.
Men nok om det. Livet mitt er da mer spennende enn det høres ut til. Jeg kunne jo snakke om kjærlighetslivet mitt - hadde jeg ikke vært for sliten til å ha et. Eller om mitt sosiale liv - hadde jeg hatt tid til et. Eller jeg kunne fortalt om den spennende boken jeg leser - hadde det ikke vært for at jeg alltid sovner før jeg kommer til side to. Du lurer på hvordan jeg har tid til å sitte her foran maskinen for å skrive dette? Det har jeg jo ikke. Så nå går jeg. Må vaske sengetøy, stryke klær, støvsuge kjekssmuler, vaske melkeflekker før det begynner å lukte surt, lage middag så jeg rekker å spise før jeg går. Jeg har nemlig fri i kveld. Jeg skal på jobb.........
For en strålende dag. Selv på en dag som denne, med dritt-vær ute, så er det solskinn i hjemmet vårt. Ute er det øsende regn som lager stemningsfulle lyder på kjøkkenvinduet. Igrunnen gjør det ikke annet for meg enn å gjøre meg tissetrengt. Sukk. Et øyeblikk bare...
Sånn ja, det var bedre. Ja, her er det som sagt alltid solskinn inne. For her bor Lykkeliten, Lykkelittstørre og Lykkestor sammen med Lykkefar og Lykkemor. Herr og fru Lykkelig med sine søte små lykketroll. Små og små, fru Blom. Her hos oss er de passelig fordelt - i small, medium og large. Og neida, ingen extra large (om du ser bort i fra et og annet alderstillegg). Ja, de søte små ja - de som beriker våre liv og setter farge på tilværelsen. Som sagt, vi har dem jevnt fordelt. Veeeldig praktisk du. Den eldste på 11 hjelper til med den yngste på 1 som leker med den mellomste på 5 et øyeblikk mens den eldste på 11 gjør en og annen oppgave i huset for å hjelpe mor mens hun prøver å sikre den viltre leken til de på 1 og 5 samtidig som hun hjelper den eldste på 11 med å gjennomføre oppgavene hun har for å avlaste mor som pleier den yngste på 1 som har fått seg en smell av den mellomste på 5 som leker med den minste slik at den eldste kan gi mor fem minutter å puste på... Du fatter poenget, - ikke sant? Ikke? Nei?
Ikke jeg heller. Det blir som ridende rytter til hest, eller hva det nå var. En gang i steinalderen virket hjernen min og. Lynkjapt oppfattet den poenget i en vits, leste samfunnsorienterte bøker og aviser, var politisk orientert og kunne følge med på et debattprogram på tv uten å sovne før programlederen har presentert debattens tema. Bruksanvisninger var krystallklare og logiske, og hitlistene inneholdt sanger og artister som eksisterte. Evanesence - er ikke det en smakstillsetning???
Nå høres jeg ut som jeg tilhører min mors generasjon. Det gjør jeg IKKE. Jeg tilhører ungdomsgenerasjonen, de som får med seg hva som er in i tiden, som tok opp Ti i Skuddet på kassett hver uke, de Kuuule. Jeg var jo russ på åtti-tallet for f...!! Men hjernen min har - sikkert under en av barnefødslene - røket noen sikringer, fått noen kortslutninger, og dessuten, som en innebygget sykkelhjelm, blitt pakket inn i bomull. Så nå er den både uforutsigbar og støtdempet.
Og ekstra sensitiv for stress! Noe som feiler mennesker som er i full jobb OG har familie, hus og heim å ta seg av. Jeg har en så liten stilling at jeg er mest for hjemmeværende å regne. Så jeg må ha fått noe annet med lignende symptomer. Jeg har mye fritid til å bruke på å slappe av hjemme med mine kjære små... Jommen sa jeg Brelett! Jeg slapper av for harde livet, hadde jeg bare kunnet fått unna husarbeidet før morgenrushet starter kl.07.00, fått ungene til å leke sammen i fred og fordragelighet uten å prøve å rive kroppsdeler av hverandre , fått måltidene til å gå knirkefritt unna, fått hushjelpen til å lage mat og vaske gulvene...?!? (Ha ha, kødder, hushjelpen - det er meg det.) Hadde jeg bare fått til alt dette, så hadde jeg fått en halvtime for meg selv - før jeg må gjøre alt på nytt igjen.
Men jeg skal ikke klage. Hadde jeg ikke skurt muren rundt peisen i formiddag,hadde den ikke vært ren og fin, og da hadde jeg ikke kunnet sitte her og vært så stolt av utviklingen til mitt yngste sjarmtroll. Jeg hadde aldri kunnet skille dagens ferske sotete håndavtrykk fra forrige ukes avtrykk. Tror jammen gutten har vokst, gitt. Og hadde jeg ikke vasket gulvene i går, hadde jeg ikke kunnet beundre det noen og tredve kvadratmeter store "lerretet" som med stor flid er dekorert med melk, (som nå er størknet), malt med to ivrige hender og en tåteflaske (mens mor skurte peisen). Og med kjekssmuler jevnt fordelt utover det hele, får det en interressant struktur. Jeg har slike kunstnenriske barn. Morshjertet svulmer av stolthet.
Men nok om det. Livet mitt er da mer spennende enn det høres ut til. Jeg kunne jo snakke om kjærlighetslivet mitt - hadde jeg ikke vært for sliten til å ha et. Eller om mitt sosiale liv - hadde jeg hatt tid til et. Eller jeg kunne fortalt om den spennende boken jeg leser - hadde det ikke vært for at jeg alltid sovner før jeg kommer til side to. Du lurer på hvordan jeg har tid til å sitte her foran maskinen for å skrive dette? Det har jeg jo ikke. Så nå går jeg. Må vaske sengetøy, stryke klær, støvsuge kjekssmuler, vaske melkeflekker før det begynner å lukte surt, lage middag så jeg rekker å spise før jeg går. Jeg har nemlig fri i kveld. Jeg skal på jobb.........
Denne saken ble første gang publisert 03/09 2003, og sist oppdatert 30/04 2017.