Hva er det du glor på?

Fra vi er små, lærer vi at det ikke er pent å stirre. Likevel klarer vi ikke alltid å la være. Så hva er det vi glor på?

Hva er det du glor på?
Hva er det du glor på?
Sist oppdatert
- I utgangspunktet er det en god idé å stirre. Stirring er et uttrykk for at vi er interessert i andre. Dessuten er det fornuftig å ønske å danne seg et bilde av de menneskene man treffer på, sier professor i sosialpsykologi ved NTNU, Arnulf Kolstad.

Likevel vil mange oppleve det som ubehagelig hvis de blir stirret på. Blant annet fordi vi da blir bevisst på hvordan andre ser oss.

- Ofte tolker vi stirringen som et tegn på at det er noe galt med oss, at vi ser rare ut eller oppfører oss feil, forklarer Kolstad.

Stirring

  • Wikipedia definerer stirring på denne måten:
  • Stirring er et forlenget eller fastfrosset blikk.

  • Stirring kan tolkes enten som truende, som resultatet av intens konsentrasjon eller som hengivenhet.

  • Stirring kan oppfattes som en form for aggresjon, eller som en invasjon av et individs private sfære.

For om noen ser rart på deg, er det slett ikke usannsynlig at du faktisk ser rar ut.

Les også: Skremmende sykdom

Les også: Bleker du tennene?

Les også: Dette sier fargene om deg



- Vi har et spontant ønske om å ha orden og oversikt over det vi ser. Derfor vil vi gjerne se mer på det som er uventet og rart, påpeker Kolstad.

Beskyttelsesinstinkt

Stirring er også blitt gitt nevrovitenskapelige forklaringer. I boka «Emotional Intelligence» bruker Daniel Goleman begrepet «Amygdala hijack», altså kapring av amygdala, for å forklare hva som skjer når vi ufrivillig reagerer på et inntrykk på en bestemt måte - for eksempel ved å stirre.

Amygdala er en struktur i hjernen som er viktig for å oppleve og framkalle følelser. Svært forenklet kan man si at dersom man ser noe man ikke umiddelbart kan plassere, og som dermed potensielt kan være en fare, vil amygdala gi beskjed om å fortsette å stirre for å undersøke dette nærmere. Deretter vil synsinntrykket bearbeides nærmere, og fornuften kanskje fortelle deg at dette bare er en mann med rare gester eller litt for mye sminke.

Et mer lettfattelig bevis på folks impuls til å stirre kan ses på den amerikanske fotografen Kevin Michael Connollys hjemmeside therollingexhibiton.com. Connolly er født uten bein, og har reist rundt i femten land og fotografert folks første reaksjon når de ser ham. «Alle forsøker å lage seg en forklaring på det som forvirrer dem.

Men før vi rekker å tenke eller spekulere, så reagerer vi. Vi stirrer. Uansett om det er et kjapt blikk eller om man glaner så man vrir nakken ut av ledd, så ser vi på det som ikke ser ut til å passe inn i vår hverdag», skriver han på hjemmesiden. Og forteller at folks impuls til å stirre var den samme i alle landene han besøkte, forskjellen var reaksjonene etterpå. Noen så raskt vekk, noen spurte hva som hadde skjedd, mens andre ville gi ham penger.

Kulturelle perspektiver

Connolly er ikke den eneste som har opplevd å bli stirret på i utlandet - beinløs eller ikke. Akkurat som vi kan finne på å stirre på det fremmede her hjemme, vil andre stirre på oss som fremmede i sitt hjemmemiljø. Reiseveteran og redaktør i Vagabond, Helge Baardseth, sier likevel det er store kulturelle forskjeller på hvor mye folk glaner.

Blikking

  • Et nyord i det norske språket er «blikking», som er å se på andre med et stygt blikk.

  • Ifølge en artikkel i Aftenposten starter mange konflikter mellom ungdom med såkalt blikking. Blikking kan også brukes som en form for mobbing.

- I India, for eksempel, merker du at folk både stirrer og er interessert i kontakt. I arabiske land er det motsatt, der skal en helst ikke stirre eller søke øyekontakt. Søker du øyekontakt, vil folk lure på hva du vil dem. Ser en jente en marokkansk mann i øynene, er det en invitt, sier han.

Forskjellige normer og regler for stirring og blikkontakt kan by på problemer.

- Vi drar ofte med oss vår forståelse av hva som er «riktig» atferd når vi reiser til andre steder. Kodene i vår egen kultur er noe vi må lære, samtidig er de så innarbeidet at vi vanligvis ikke tenker over hva og hvem vi kan eller ikke kan se på, sier Arnulf Kolstad, og mener nordmenn ligger et sted midt på treet i forhold til hvor mye de stirrer.

Baardseth sier litt spøkefullt at nordmenn på en skala fra én til fem maks når to i sin stirreiver.

- Nordmenn er ganske private, og det innebærer blant annet at vi ikke stirrer så mye, og heller ikke liker å bli stirret på, påpeker han. Kolstad håper vi ikke slutter helt med glaningen.

- Det må ikke bli galt å se på folk! Et nysgjerrig blikk er stort sett en god ting.

Baby220

Denne saken ble første gang publisert 11/10 2011, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også