Hjerneslag ung
Lin fikk hjerneslag 42 år gammel
- Jeg setter mer pris på livet nå.
Mens hun før turnerte både full jobb, to barn, hus og hjem i Stavanger, må Lin Giske Iren Andersen nå porsjonere kreftene nøye.
– Det har gitt meg mye tid med familien, selv om ikke alt kan betegnes som kvalitetstid, sier Lin og humrer.
– Jeg har fått ro til å gjøre ting i et annet tempo, og det ser jeg på som en gave. Det nye livet har også ført til mange meningsfulle møter med mennesker. Når jeg forteller om hva jeg har opplevd, får jeg ofte sterke fortellinger i retur, fortsetter hun til magasinet Hjemmet.
Det er de vanlige hverdagene som er de beste.
– Å dra på ferie og oppholde meg på steder med mye støy, tapper meg for energi. Derfor har jeg de siste årene brukt nesten hele høsten på å komme meg etter sommerferiene, sier hun med et galgenhumoristisk glimt i øyet.
Galgenhumoren har vært viktig, påpeker Lin og ektemannen Marius.
– Å være slagrammet er spesielt utfordrende for en som lever i en småbarnsfamilie, understreker paret.
Dette er en gruppe som ofte har litt andre utfordringer enn de eldre slagrammede. Mange rammes midt i livet og skal tilbake til en krevende familiehverdag med små barn. Slagrammede sliter ofte med tretthet. Lin må ofte hvile i løpet av dagen. Blir det for mye støy rundt henne, får hun vondt i hodet. Blir hun for sliten før hun får lagt seg, kan hun bli nummen i ansiktet, armene og til slutt i beina. Hun føler også mer intenst enn før.
– Jeg blir fort på gråten, og blir oftere forvirret og sint om det blir for mye som skal håndteres på en gang.
Så dobbelt
Det var sent på kvelden.
Familien på fire var nettopp kommet hjem fra en ferietur og skulle pakke om til neste.
– Da jeg litt senere gikk ut for å kaste noe i søpla, begynte det plutselig å blinke intenst foran det ene øyet, mens det andre gikk i svart.
Utenfor huset klarte jeg i starten ikke å orientere meg, og gikk rett på gjerdet. Omsider kom jeg meg likevel innendørs, og fikk satt meg ned. Da kjente jeg en smerte i venstre halvdel av hodet. Jeg ropte på mannen min. Da han dukket opp, så jeg en kort stund to personer i stedet for en, forteller hun.
Etter å ha fått summet seg litt, klarte hun selv å ringe legevakten. Lin forteller at hun ikke var spesielt redd, men klarte å holde seg rolig.
Hjerneslag:
Hjerneslag skyldes enten en blodpropp eller en blødning i hjernen. Ved mistanke om hjerneslag haster det å ringe 113. Jo raskere man får medisinsk hjelp, jo bedre er prognosene for å overleve - og for å overleve med ingen eller minimale senskader.
Hjerneslag har høy dødelighet, og er den tredje vanligste dødsårsaken i Norge. Risikoen øker med høy alder, høyt blodtrykk, høyt kolesterol og ved røyking.
Kilde: Helseleksikonet.no
På sykehuset greier hun både å gå og snakke som normalt, men merker at hun er veldig ømfintlig for lys og lyder. Brått kjenner hun at ansiktet deles i to, hun blir nummen i den ene halvdelen av ansiktet og i høyrehånden. Legene tar en CT-undersøkelse av hjernen.
Neste morgen våkner Lin til beskjeden om at hun trolig har hatt et migreneanfall. Legene finner ingen holdepunkter for at hun har hatt slag. Senere på dagen blir hun sendt alene i drosje til en øyeklinikk.
– Da jeg skulle signere kvitteringen i drosjen, fikk jeg ikke til å skrive. Mer husker jeg ikke fra den turen, forteller Lin.
Hukommelse som en gullfisk
Sykehuset gir beskjed om at hun skal utskrives, men på grunn av en avbestilling får hun plass til MR, og får bli et døgn til. MR-en viser to blodpropper i hjernen og en tett åre i nakken.
Proppene er veldig små, men de sitter i to sentrale deler av hjernen hennes. Den ene sitter i senteret som styrer følelsene (thalamus), den andre i senteret for hukommelse (hippocampus). Dermed blir hun værende på sykehuset i tre uker, før hun sendes til rehabilitering i fem uker.
Lin har husk som en gullfisk de første månedene.
Derfor kan hun gang på gang komme gledestrålende bort til datteren Selma og vise frem den nye kjolen hun har kjøpt. Og hun kan trave frem og tilbake til butikken tre ganger på rad, fordi hun hele tiden glemmer noe av det hun skal kjøpe. Og har hun satt på kakao, skal det ikke rare distraksjonen til, før hun glemmer hele gryta.
Går ut over barna
Ekteparet ler og sier at ting er blitt bedre.
– Jeg har lært meg å lage knagger og henge minnene på, forklarer hun.
Å unngå stress er viktig. Så snart hun føler tidspress, blir det fort kaos i hodet. Ting som er enkle, kan virke nesten uoverkommelige dersom hun er sliten.
– I starten kunne bare det å dekke et bord til mange være krevende. Da ble jeg ofte stående og telle og telle uten å få ting til å stemme.
I starten orket hun ikke at barna hadde med venner hjem. Nå er huset utstyrt med to lydtette dører, en til soverommet og en til tv-stua i kjelleren. Dermed kan barna ta med besøk uten at det blir altfor stressende for Lin. Tobarnsmoren sier det kjennes litt sårt å ha så lite energi, og innrømmer at dette til tider går ut over barna.
– Av og til har jeg vært misunnelig på dem som har helt friske foreldre som kan dra og gjøre kjekke ting i helgene, sier Selma (10) ettertenksomt.
– Jeg kan ikke følge barna opp så godt som jeg gjorde før, men dagene blir heldigvis stadig bedre. Jeg tåler mer, men det er viktig å huske på at det tar lang tid å bygge seg opp etter et hjerneslag. Man må pushe seg selv, men samtidig finne balansen mellom aktivitet og hvile, påpeker Lin.
Vil hjelpe andre
45-åringen er aktivt med i LHL Hjerneslag, Ung Rogaland. Også for Selma har det vært godt å møte andre barn med slagrammede foreldre. Hun var bare syv og et halvt år da hun så moren ble trillet av gårde inn på sykehuset sommernatten i 2013. Både mor og datter føler det er godt å møte likesinnede.
– Selv om vi er rammet av slag på ulike måter, er det mye vi kan kjenne igjen hos hverandre, som det at vi blir glemske, og litt fortere sinte og slitne, sier Lin og smiler.
– Vi ønsker å gjøre yngre slagrammede mer synlige, og personlig er jeg opptatt av at det forskes mer på å finne ut hva som fører til hjerneslag.
I 20 prosent av tilfellene, som i mitt, finner ikke legene noen årsak.
Like etter Lin ble syk, var hun fast bestemt på å vende tilbake til full jobb og et vanlig liv. Hun trente knallhardt, men etter snart tre år har hun innsett at livet kanskje aldri vil bli det samme igjen. 45-åringen har foreløpig bare krefter til å arbeide litt hver uke.
Et godt år
– Jeg ser lyst på livet, for nå har jeg akseptert mine begrensninger. Det viktigste for meg er å kunne ha krefter til å tåle de vanlige hverdagene. Å jobbe så mye jeg klarer, men samtidig ha overskudd til de nærmeste, forteller Lin, som er journalist.
– Så rart det høres, så har jeg funnet skatter langs denne stien jeg har gått. Verden raste et øyeblikk, men jeg tok skritt for skritt, og er ennå her, sier hun og smiler.
– I to år har jeg jobbet på en liten bok sammen med en forsker ved Universitetet i Stavanger. Den handler om hvordan barn og unge selv opplever barnevernet. Boken er blitt pensum på barnevernspedagogstudiet i Stavanger. Det var en stor seier å få til det. Nå har jeg også fått meg en liten jobb på sykehuset hvor jeg skal jobbe med kommunikasjon innen eldremedisin. Det er viktig for meg å komme meg ut og få tankene over på andre ting enn min egen situasjon. Jeg vil ikke bare være «hun slagdama» hele tiden.
– Jeg regner med den tyngste bolken er unnagjort og bestemte meg for at 2016 skulle bli et fint år. Og det ble det.
Denne saken ble første gang publisert 14/05 2017, og sist oppdatert 15/05 2017.
