Hest som i vest
Nå har også nordmenn begynt å ri slik ekte cowboyer gjør det. Langs hvitmalte gjerder mellom lange åser kommer en rytter med boots og cowboyhatt ridende. Men vi er langt fra Ville Vesten.
- Siden jeg startet med westernridning for ti år siden, har interessen i Norge vært jevnt økende. Særlig de siste årene er vi blitt kontaktet av mange som ønsker å gå på kurs, og det dukker opp stadig flere publikummere på stevnene våre, forteller leder i Western Riders Association of Norway (WRAN), Line Christine Prestkværn.
"Brokeback Mountain"
I westernridningens hjemland USA har filmen "Brokeback Mountain" og dens bilder av grønne fjellsider, beitende kveg og to homofile cowboyers blikk over sprakende bål ført til et kraftig oppsving i antall deltakere på ranch-ferie.
Også et økende antall nordmenn reiser på slike ferier. Nå håper Prestkværn at TV3-serien Ville Vesten, hvor 12 nordmenn driver kveg gjennom Arizonas ørkenlandskap, vil føre til enda flere westerninteresserte her i landet.
- Per i dag finnes det 15 lokale westernklubber som er tilknyttet WRAN, opplyser hun.
Utstyr og ridestil
Den mest synlige forskjellen på westernridning og klassisk engelsk stil er utstyret, med westernsal og todelt tøyle.
Men selve ridestilen er også forskjellig. I westernridning går hesten med løse tøyler, noe som krever et godt samspill mellom hest og rytter. Hesten skal ønske å være lydig, og styres ved hjelp av små signaler hvor man tar kroppens vekt til hjelp
- Alle hesteraser kan brukes til westernridning, understreker Prestkværn.
- Westernridningens signaler er så logiske for hesten at alle kan lære den, selv om de tidligere er ridd i klassisk engelsk stil. Våre westernryttere har alt fra Tungdøl og Shetlandsponni til Paint og Quarter, forklarer hun.
Aller mest brukt er Quarterhesten. Den har en egen norsk forening, som arrangerer både kurs og konkurranser.
- Westernridning har hatt et litt frynsete rykte, som noe for folk som vil leke cowboyer. Men dette er også seriøs konkurranseidrett, understreker Lars Østby-Deglum, inntil nylig leder for Norwegian Quarter Horse Assosiation.
Stigende interesse
Også Østby-Deglum har merket den økende westerninteressen.
- Foreningen ble stiftet i 2002, og inntil for få år siden fantes det ingen Quarterhester her i landet. Nå er det flere hundre. Vi forventer vekst også i årene framover. Vi har en egen ungdomsgruppe som vi satser på, og stiller med ungdomslag til World Cup i USA i år, forteller han.
- Westernridning har lett for å bli en livsstil, bemerker WRAN-leder Prestkværn.
- Og siden det kan føles litt mer "mandig" å drive med hest i sånne former, har vi vel flere gutter enn i andre typer ridning.
Ifølge Prestkværn finnes det også dem som bruker westernridning til mer praktiske formål.
- Jeg vet at enkelte bruker hest til å hente ned kviger fra fjellet. Hesten som bruksdyr har hatt stor betydning også i norsk historie, og western er en veldig komfortabel og anvendelig rideform, påpeker hun - og tilføyer at enkelte har tatt westerninteressen lenger enn andre:
- Jeg vet om flere som har døpt om småbruket sitt til ranch.
"Brokeback Mountain"
I westernridningens hjemland USA har filmen "Brokeback Mountain" og dens bilder av grønne fjellsider, beitende kveg og to homofile cowboyers blikk over sprakende bål ført til et kraftig oppsving i antall deltakere på ranch-ferie.
Også et økende antall nordmenn reiser på slike ferier. Nå håper Prestkværn at TV3-serien Ville Vesten, hvor 12 nordmenn driver kveg gjennom Arizonas ørkenlandskap, vil føre til enda flere westerninteresserte her i landet.
- Per i dag finnes det 15 lokale westernklubber som er tilknyttet WRAN, opplyser hun.
Utstyr og ridestil
Den mest synlige forskjellen på westernridning og klassisk engelsk stil er utstyret, med westernsal og todelt tøyle.
Men selve ridestilen er også forskjellig. I westernridning går hesten med løse tøyler, noe som krever et godt samspill mellom hest og rytter. Hesten skal ønske å være lydig, og styres ved hjelp av små signaler hvor man tar kroppens vekt til hjelp
- Alle hesteraser kan brukes til westernridning, understreker Prestkværn.
- Westernridningens signaler er så logiske for hesten at alle kan lære den, selv om de tidligere er ridd i klassisk engelsk stil. Våre westernryttere har alt fra Tungdøl og Shetlandsponni til Paint og Quarter, forklarer hun.
Aller mest brukt er Quarterhesten. Den har en egen norsk forening, som arrangerer både kurs og konkurranser.
- Westernridning har hatt et litt frynsete rykte, som noe for folk som vil leke cowboyer. Men dette er også seriøs konkurranseidrett, understreker Lars Østby-Deglum, inntil nylig leder for Norwegian Quarter Horse Assosiation.
Stigende interesse
Også Østby-Deglum har merket den økende westerninteressen.
- Foreningen ble stiftet i 2002, og inntil for få år siden fantes det ingen Quarterhester her i landet. Nå er det flere hundre. Vi forventer vekst også i årene framover. Vi har en egen ungdomsgruppe som vi satser på, og stiller med ungdomslag til World Cup i USA i år, forteller han.
- Westernridning har lett for å bli en livsstil, bemerker WRAN-leder Prestkværn.
- Og siden det kan føles litt mer "mandig" å drive med hest i sånne former, har vi vel flere gutter enn i andre typer ridning.
Ifølge Prestkværn finnes det også dem som bruker westernridning til mer praktiske formål.
- Jeg vet at enkelte bruker hest til å hente ned kviger fra fjellet. Hesten som bruksdyr har hatt stor betydning også i norsk historie, og western er en veldig komfortabel og anvendelig rideform, påpeker hun - og tilføyer at enkelte har tatt westerninteressen lenger enn andre:
- Jeg vet om flere som har døpt om småbruket sitt til ranch.
Denne saken ble første gang publisert 11/05 2006, og sist oppdatert 30/04 2017.