gi fra seg foreldreomsorgen

Jeanette måtte gi fra seg omsorgen for datteren da hun ble narkoman

I dag er hun ruskonsulent, og datteren er stolt av henne.

Å GI FRA SEG OMSORG: - Den største frykten var at barnevernet skulle komme og ta fra meg Matilde, og at jeg aldri skulle få se henne igjen, sier Jeanette. FOTO: Privat.

Å GI FRA SEG OMSORG: - Den største frykten var at barnevernet skulle komme og ta fra meg Matilde, og at jeg aldri skulle få se henne igjen, sier Jeanette. FOTO: Privat.

Publisert

Jeanette Rundgren (41) var narkoman i 14 år og levde til slutt livet på gata. Sitt livs tøffeste valg var den dagen hun bestemte seg for å gi fra seg omsorgen for datteren Matilde (21).

Det er gråvær. Skyene ligger regntunge over Akershus festning.

– Der pleide jeg å sove.

Jeanette peker på gresset foran festningen. Da hadde hun nådd bunnen som rusmisbruker, og hun bodde mange måneder på gata i Oslo.

– Også jeg da, som er så mørkeredd, sier hun.

Det føles som et annet liv. Siden da har hun tatt høyere utdannelse og jobbet i rusomsorgen siden 2007. Hun begynte i brukerorganisasjoner på individnivå. Jeanette bor på Hamar, men er på besøk hos datteren Matilde i Oslo, som studerer på BI. De klemmer, smiler og småprater. En gang var det beste Jeanette kunne gjøre for datteren sin å gi fra seg omsorgen.

– Jeg kan fortsatt ikke sette meg ned og tenke hardt på en del ting. Da ville jeg nok falle sammen, for det er beinhardt å vite at jeg har mistet så mye tid med henne, forteller Jeanette til ukebladet Hjemmet.

Levde et dobbeltliv

Hun hadde en rusfri periode da hun som 19-åring ble mamma til Matilde, men datteren var bare noen måneder gammel da hun på nytt begynte å ruse seg. Samtidig gikk hun på jobb, leverte datteren i barnehagen – og levde det hun i dag kaller et «dobbeltliv». Heroinen ga henne ro og en falsk selvtillit, og det gikk lang tid før hun forsto hvor avhengig hun var blitt.

– Jeg ble kjempesyk når jeg ikke fikk det i meg. Jeg kunne stå og lage middag, mens Matilde lekte på gulvet. Selv om jeg hadde den skjønne datteren, var det eneste jeg tenkte på hvordan jeg kunne sikre meg å være frisk dagen etter.

14 ÅR: Jeanette som konfirmant, samme år som hun røykte hasj for første gang. FOTO: Privat.

14 ÅR: Jeanette som konfirmant, samme år som hun røykte hasj for første gang. FOTO: Privat.

Samtidig vokste redselen i henne. Den største frykten var at barnevernet skulle ta fra henne Matilde, og at hun aldri skulle få se henne igjen.

– Det slet så innmari på å leve sånn, og jeg utviklet angst, forteller Jeanette.

Hennes far fikk etter hvert mistanke om at noe var galt, men da han konfronterte henne ble hun sint og nektet.

Ble møtt med støtte og forståelse

Det gikk så langt at Jeanette måtte gjennom tre operasjoner på grunn av infeksjon. Hun veide 38 kilo, og den tynne kroppen var utslitt, både fysisk og psykisk. Jeanette innså at det ikke kunne fortsette, og la til slutt alle kortene på bordet.

Til sin overraskelse ble hun møtt med forståelse og støtte på alle kanter. Barnevernet ordnet plass på avrusning, og Matilde som var blitt fem år fikk bo hos besteforeldrene. Først et år hos hennes foreldre, og siden hos Matildes farmor og farfar. Faren til Matilde bodde på det tidspunktet i et kollektiv i Oslo. Han var i en etableringsfase, og reiste mye i jobben. Han hadde samvær annenhver helg, men ikke mulighet til å overta omsorgen.

– Det var snakk om et mor-barn hjem, men jeg var imot dette. Jeg var så usikker på meg selv, og om jeg ville klare det. Jeg ville ikke risikere at Matilde ble dratt frem og tilbake.

Det var også en redsel. En redsel for at datteren ville glemme henne, og kanskje være sint på henne. At hun en dag ville tenke at «det er det verste du har gjort mot meg», og «du ville jo ikke ha meg en gang». Samtidig følte Jeanette seg heldig som hadde en familie som stilte opp. Matilde slapp å bli plassert et annet sted.

– I alt det vanskelige så følte jeg også en lettelse, forteller Jeanette.

– Man kan tenke at jeg ikke brydde meg om barnet mitt, men det var det beste jeg kunne gjøre da. Jeg følte at jeg ikke hadde noe annet valg, og jeg kunne ikke la henne leve i dette lenger.

Matilde ser på moren.

– Det må ha vært utrolig vanskelig å gi fra seg omsorgen. Samtidig så var det jo mye snillere mot meg å gjøre det frivillig, sier hun.

Selv husker hun ikke så mye fra den gangen, og har ingen vonde minner fra hun flyttet.

– Det føltes aldri rart eller unaturlig. Jeg har et like fint liv som vennene mine, som har vokst opp med foreldrene sine. Kanskje bedre til og med, sier hun.

– Man kan jo se det positive, at Matilde har hatt mange omsorgspersoner, sier Jeanette.

Endte på gata

For Jeanette skulle det bli enda verre før det ble bedre. Etter at datteren flyttet, så kjente hun på en blanding av sorg, savn, dårlig samvittighet og skam.

– Jeg tenkte at nå har jeg mistet alt. Det har gått så langt at jeg til og med har rusa bort ungen min.

Hun svelger hardt, før hun fortsetter:

– Jeg klarte ikke å «face virkeligheten», og jeg ruset meg hinsides i mange uker etterpå. Det var ut og inn på institusjoner. Det gikk bra så lenge hun var inne. Da hadde hun folk rundt seg, og program fra morgen til kveld. Problemet var når hun kom ut igjen.

– Jeg trodde at jeg var frisk, og at jeg kunne leve litt som før. Jeg følte meg så mislykket når jeg sprakk gang på gang. Jeg skammet meg, og turte ikke engang å reise hjem til huset jeg leide den gangen.

Hun kjørte seg bare enda lenger ned. Til slutt bodde hun på gata i Oslo.

Redselen for å dø ble et vendepunkt

Derfra gikk det en vei. Det ble oppover. Hun forteller at redselen for å dø ble et vendepunkt.

– Dødsangsten hang over meg. Jeg var redd for at jeg ville dø i det jeg sto i, og tenkte at Matilde kanskje aldri ville få en mulighet til å bli kjent med meg.

Det siste og avgjørende oppholdet ved behandlingsinstitusjonen Veslelien i 2001 varte i 14 måneder. Etter det begynte hun på legemiddelassistert rehabilitering, såkalt LAR.

– Med medisinen følte jeg meg tryggere, og jeg opplevde ikke den samme uroen og rastløsheten som før, forteller Jeanette.

Hun begynte å studere, og det ble veldig viktig for henne under behandlingsforløpet.

– Jeg trengte noe nytt i livet, og et helt nytt nettverk, sier hun.

– Også det å lære om avhengigheten, og hva den gjorde med meg har vært viktig. Få større innsikt i hva jeg selv sliter med.

Fastlegen ble en viktig støttespiller for Jeanette, men ikke bare mennesker har spilt en viktig rolle på veien mot å bli rusfri.

– Jeg satte meg som et mål at jeg en dag skulle eie min egen hest. Først fikk jeg en katt, så en hund, og til slutt gikk målet om hest i oppfyllelse. Matilde og jeg hadde hver vår. Det ble en god hjelp på veien.

– Jeg husker at jeg besøkte deg på institusjon, men det tok lang tid før jeg skjønte at du var narkoman. Jeg visste bare at du var syk, sier Matilde.

– Ja, sier Jeanette. Jeg var jo syk i mange år, det ble ikke definert før senere. Vi ønsket å skåne deg, og det var vanskelig å vite hvor mye vi skulle si og ikke si. Det var ikke sånn at vi satte oss ned en dag, men heller at hele sannheten kom frem etter hvert.

Begynte med rus som 14-åring

Jeanette begynte å ruse seg allerede som 14-åring. Frem til det var hun en hestejente. Brukte mange timer i stallen hver eneste dag. Hun bodde på Kongsvinger sammen med foreldre og to søsken, og beskriver seg selv som en vanlig ungjente. Hesteinteressen tok imidlertid brått slutt mens hun gikk på ungdomsskolen.

– I tenårene ble jeg opprørsk og kom inn i miljøer som drev med illegale rusmidler. Jeg så på hasj som «uskyldig» og glamoriserte hippiekulturen. Jeg var nysgjerrig og på jakt etter å finne meg selv, beskriver hun.

MOR OG DATTER: Jeanette var narkoman i mange år og ble rusfri som 28-åring. Datteren Matilde vokste opp hos besteforeldrene. FOTO: Laila Solbak.

MOR OG DATTER: Jeanette var narkoman i mange år og ble rusfri som 28-åring. Datteren Matilde vokste opp hos besteforeldrene. FOTO: Laila Solbak.

Det fortsatte med amfetamin og ecstasy. Hun flyttet hjemmefra allerede som 15-åring. Uten grenser gikk det over styr.

Bruker erfaringene til sin fordel

I dag er Jeanette konsulent i NUBS (Nettverk av uavhengige brukerstemmer innen rus og psykisk helse). Hun brenner for å formidle mulighetene til å komme seg ut av rusmisbruk.

– Rusavhengige har for lite kunnskap om egne rettigheter og muligheter, og det legges i dag altfor lite vekt på målet om at den enkelte skal ha en meningsfull hverdag. Det finnes så mange muligheter, og man trenger hjelp til å se dem.

– Det er fantastisk at jeg i dag kan bruke erfaringene til noe positivt. Jeg føler at jeg får gitt noe tilbake, sier Jeanette.

Matilde er stolt over hva hennes mor har fått til, og hvordan hun selv klarer seg.

– Jeg skammer meg ikke over at mamma er eks-narkoman, og jeg er åpen om det. Mange jeg møter blir overrasket når de får vite det, og kommenterer «oj, og så klarer du deg så bra».

– Det er så godt å høre at Matilde ikke skammer seg over meg. Jeg har sagt til Matilde at hun også sitter på viktige erfaringer. At mamma eller pappa ikke takler livet, betyr ikke at ikke du trenger å takle det for det.

I dag er hun mest glad for at hun sa fra selv om sitt rusproblem, og tør ikke tenke på hva som kunne ha skjedd hvis ikke hun hadde gjort det.

– At Matilde fikk komme til besteforeldrene var det beste som kunne ha skjedd. Jeg har alltid fått være en del av Matildes liv, selv om jeg ikke alltid har vært der fysisk. Jeg ble inkludert, og jeg fikk deres støtte. Jeg kan aldri få takket de nok, sier hun rørt.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning