Janne og Anders gleder seg til å få sitt første barn, men det har vært problemer i svangerskapet. Allerede fra uke 16 har Janne hatt vonde kynnere. Hun er en person som lett bekymrer seg, men blir beroliget av jordmorens ord om at hun kan slappe av så lenge smertene ikke tiltar.

Dagene går som normalt, med jobb og gode turer i frisk luft for å samle energi.

Ti uker senere, i uke 26, føler Janne at noe er galt. Formen har vært dårlig hele dagen, og hun har vondt i magen. Hun prøver å berolige seg selv med at det sikkert bare er vanlig magevondt. Anders er på julebord, og Janne ser frem til en kveld med en god venninne. Venninnen ser raskt at noe ikke stemmer, og tvinger Janne til å ringe fødeavdelingen for en sjekk.

Ultralydundersøkelsen viser at livmorhalsen er veldig kort. Det betyr at det er en fare for at hun føder for tidlig. Janne legges inn til kontroll og observasjon.

Etter fem dager får Janne reise hjem med beskjed om å ta det med ro og kontakte sykehuset så snart situasjonen endrer seg.

Janne får vite at det kan hende den lille vil holde seg i magen i enda noen uker, og denne dagen tidlig i desember setter Janne og Anders seg som mål å komme seg over nyttår. Men Jannes dager fylles av redsel, usikkerhet og mye gråt med tanke på hva som kan skje. Og det går bare 14 dager før Janne er tilbake på sykehuset. Selv om legene ikke finner noe som tilsier en for tidlig fødsel, blir hun forberedt på at babyen kan komme til verden når som helst.

En liten fugleunge

Etter 29 uker og én dag i mammas trygge mage vil ikke Ulrik vente lenger. Janne kjenner veene. Det er en grytidlig vintermorgen. Ute duskregner det, og vinden er kald.

Det ser ut til at alt er bra med både Janne og babyen i magen. Derfor får Janne føde normalt, slik hun selv har ønsket. Både lege og jordmor er til stede. Og Anders. Janne blir fortalt at det venter et team utenfor døren.

Da fødselen er vel i gang, blir Janne uvel og kvalm. Feberen er høy, og blodtrykket lavt. Hun gis epidural for å klare å gjennomføre fødselen.

Kort tid etter er babyen ute, og hun rekker å få et lite glimt av ham idet jordmoren løfter ham opp. Jordmoren klipper raskt navlestrengen og pakker ham inn i en pose. Før jordmor, Anders og den lille forlater rommet, høres et svakt babyskrik.

Det skriket er det beste Janne har hørt i hele sitt liv. Janne blir liggende på fødeavdelingen i det som føles som en evighet. Etter en stund kommer Anders inn døren.

KJÆRLIGHET: Ulriks første møte med mamma Janne og pappa Anders. Det ble mange slike stunder i løpet av tiden på sykehuset. © FOTO: Privat

Han forteller stolt at den lille med sine 1274 gram og 38 centimeter etter forholdene har det bra, og at han allerede har fått ha ham på brystet. Det er sterkt for Janne å se på bilder av det lille, nyfødte mirakelet deres, og det er vanskelig å godta at hun må vente før hun omsider blir trillet opp til nyfødtintensiven.

Jannes første møte med Ulrik føles skremmende. Han er som en liten fugleunge der han ligger i kuvøsen. Så bitte liten, rød og med masse dun på kroppen. Han er omgitt av slanger og ledninger og med alarmer som piper hele tiden. Janne er usikker på om hun våger å holde ham. Hva om hun skader dette lille, skjøre mennesket?

Følelsene er så mange, og hvordan kan hun med sikkerhet vite at barnet under alle disse slangene er hennes sønn?

En vennlig sykepleier ser redselen hennes. Hun løfter Ulrik varsomt ut av kuvøsen og plasserer ham trygt på mors bryst. Hjerteslagene blir med ett jevnere. Janne nyter synet og lukten av den lille, og blir grepet av både glede og sorg. Glede over sønnen hun nettopp har født, og sorg fordi Ulriks fremtid ennå er usikker.

Beskjedene fra både leger og sykepleiere er mange, og Janne og Anders er usikre på om de får med seg alt som blir sagt. Ord som «veldig bra» og «frisk etter forholdene» tar de begge med seg.

En dag om gangen

Janne går raskt inn i en egen boble. I tillegg til lykke kjenner hun mye på redsel, skam og skyld. Anders er på sin side utrolig positiv og forsøker så godt han kan å holde motet hennes oppe.

Julaften gir sykepleierne dem beskjed om at de kan forlate sykehuset og nyte kvelden med familiene sine. Janne klarer ikke å slappe av. Hun kaster i seg julemiddagen, og snart er de tilbake ved kuvøsen til Ulrik. Her har noen sykepleiere laget et kort til dem, festet til en liten bamse og med Ulriks bitte små fotavtrykk.

Denne lille gesten betyr enormt mye for de unge og sårbare foreldrene. I starten får de positive tilbakemeldinger. Legene forteller om en gutt som trenger lite oksygen, og som er imponerende frisk, til tross for at han fikk en så altfor tidlig start på livet.

Men etter en knapp uke tar legene dem rolig til side. De har tatt en ultralydundersøkelse på Ulrik, og må dessverre meddele at de har oppdaget en hjerneblødning. Den graderes til grad 2.

Legene er overrasket over funnet, siden Ulrik ikke har hatt noen traumer etter fødselen.

De forteller at de vil gjennomføre en ny undersøkelse etter en ukes tid, ber foreldrene slappe av, og beroliger dem med at slike blødninger i enkelte tilfeller går tilbake av seg selv. Jannes skyldfølelse blir om mulig enda større, og hun gråter stort sett hele dagen. Anders er den som forsøker å tenke positivt og holde motet oppe.

Brister i gråt

Nyttårsaften venter de med spenning og redsel på resultatet av en ny ultralydundersøkelse. Når de møter overlegen, kommer hun gående imot dem, bærende på en stol.

Janne skjønner at det ikke er uten grunn at overlegen har en stol med seg. Janne brister i gråt, vel vitende om at legen har en dårlig nyhet.

Det viser seg at Ulriks hjerneblødning er gradert til fire, som betyr den mest alvorlige på på skalaen. Det vil bli tatt en MR før hjemreise, men innen den tid tør ikke legene si så mye om utfallet annet enn at han med stor sannsynlighet vil få en sterkere eller svakere grad av cerebral parese.

Nå er ikke foreldrene bare redde for om de vil få beholde gutten sin. Nå lurer de også på hvilken fremtid han vil få. Må de forberede seg på mange alvorlige diagnoser eller kanskje en hjerneskade som vil prege den lille gutten deres resten av livet?

Ulrik viser seg å være en fighter. Lungekapasiteten hans blir stadig bedre, og etter hvert flyttes han fra kuvøsen og over i vanlig seng. En ny milepæl blir nådd den dagen Ulrik puster helt på egen hånd.

Etter seks lange uker på sykehuset nærmer det seg hjemreise for den lille familien. Det tas en MR-undersøkelse før utskrivingen. Denne viser en skade på venstre side frontalt, noe som betyr at Ulrik er i høyrisikogruppen for utvikling av cerebral parese. De får også vite at Ulriks hjerneblødning er medfødt, og den beskjeden tar Janne svært tungt.

Men de nybakte foreldrene loves tett oppfølging fra både sykehus og fysioterapi i kommunen.

En ny hverdag

Ulrik har fremdeles sonde den januardagen de endelig får ta ham med hjem. Ledningene som hele tiden har vært festet til den lille kroppen for å måle puls og opptak av oksygen, er nå fjernet. De er redde og usikre, men samtidig så spente og glade. Endelig skal de få lov til å være en ordentlig familie.

Artikkelen fortsetter under bildet.

FLOTTE OMGIVELSER: Familien på tre flyttet nylig til Kvitsøy utenfor Stavanger for å finne roen. © FOTO: Julie Vold

Tilværelsen hjemme blir tøffere enn forventet. Janne er så redd for at Ulrik skal dø fra dem, og hun opplever en sterk panikkangst.

Ulrik gråter, og Janne gråter. Hun klarer ikke å sove. Natt etter natt sitter hun våken med babyen på brystet og lytter til pusten og hjerteslagene hans. Det tar lang tid før Janne innser at hun lider av fødselsdepresjon. Den skal, sammen med utfordringene Ulriks koligg- og reflukssmerter fører med seg, prege store deler av det første året.

Gjennom samtaler med psykolog, fokus på fysisk aktivitet og endrede matvaner opplever Janne at fødselsdepresjonen sakte, men sikkert slipper taket.

Samtidig viser det seg at Ulrik er en fighter som hele veien følger sine jevnaldrendes utvikling. Mot alle odds viser ikke Ulrik noen tegn til å utvikle cerebral parese, eller på noen annen måte å være påvirket av hjerneblødningen.

Ser lyst på fremtiden

I dag er det en blid, lattermild, sta og sunn gutt på 15 måneder som møter oss. De vonde følelsene kan fremdeles komme snikende ved lite søvn og mye stress, men i dag har Janne redskaper for å håndtere dette.

Familien på tre flyttet nylig til lille Kvitsøy utenfor Stavanger for å finne ro utenfor byen og gi Ulrik det de mener er en best mulig oppvekst. Den lille gutten stavrer av gårde på egne ben, stødigere for hver dag som går. Stolt sier han ord som «mamma» og «nam», og han storkoser seg sammen med både små og store i barnehagen.

– Vi ser lyst på fremtiden, og gleder oss stort over alt vi skal få oppleve sammen med Ulrik. Det har vært noen tøffe tak, men vi lar oss ikke skremme, og håper at vi skal kunne gi gutten vår en lillebror eller lillesøster om ikke så altfor lenge.

Vil du lese flere lignende saker?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Susanne Kaluza, redaktør

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!