få barn etter leukemi

Alt skulle egentlig handle om å stelle med den nyfødte. Men så får Lill Iren beskjeden som snur opp ned på tilværelsen

Hun trodde det var nattevåk som gjorde henne så utrolig sliten.

NYBAKT MOR: Kraftig cellegiftbehandling kan gjøre det svært vanselig å få barn. Lill Iren gjorde prognosene til skamme. FOTO: Ingun A. Mæhlum.

NYBAKT MOR: Kraftig cellegiftbehandling kan gjøre det svært vanselig å få barn. Lill Iren gjorde prognosene til skamme. FOTO: Ingun A. Mæhlum.

Publisert

To måneder før termin kommer Jenny til verden i Bodø i mars 2011. Mamma Lill Iren Barstad Jensen, som da var 24 år, og pappa Ole Gunnar er både stolte og glade, til tross for at de får en brå start på foreldretilværelsen, og deretter tre måneder med kolikk og nattevåk.

Først når verden og døgnrytmen endelig begynner å normalisere seg igjen, tillater Lill Iren seg å kjenne på at hun er fryktelig sliten og utkjørt. Hun er plaget med ørebetennelse, er blek og kraftløs og oppdager stadig nye blåmerker på leggene. I starten tenker hun at slappheten skyldes intense måneder med Jenny, mens blåmerkene sikkert kommer av at hun er klumsete. Eller kanskje det skyldes blodmangel?

1. desember går hun til legen. Og ikke før hun har kommet hjem igjen, ringer telefonen. Blodprøven viser at noe er galt, og at hun må komme tilbake allerede dagen etter.

Besvimer hos legen

Lill Iren møter opp som avtalt, og med seg på armen har hun lille Jenny på åtte måneder. Her får hun vite at legene mistenker at hun er rammet av akutt lymfatisk leukemi, en form for blodkreft, og at hun må sendes fra Bodø til Universitetssykehuset Nord-Norge i Tromsø for videre utredning. Denne beskjeden, kombinert med at hun er blodfattig og fullstendig utkjørt, gjør at hun segner om og besvimer inne på legekontoret.

Sjokket er stort, men det er først når Lill Iren kommer til sykehuset i Tromsø, at realitetene virkelig begynner å synke inn. Det var jo ikke slik hun hadde sett for seg tilværelsen nå. Dette skulle jo være en lykkelig tid med baby og store planer for fremtiden. Isteden kommer alle spørsmålene. Skal hun dø nå? Er alt i orden med livsforsikringen? Og vil det være nok penger til å betale begravelsen?

Med diagnosen får hun også vite at hun må behandles med cellegift i 2 1/2 år. Hun får samtidig beskjed om at doseringen vil være så kraftig at hun senere kan få problemer med å bli gravid igjen. Ved mange krefttyper er nedfrysing av eggstokkvev en mulighet, men for Lill Iren må behandlingen starte raskt – før de rekker å ta ut eggstokkvevet. Nedfrysing av egg lar seg heller ikke gjøre. I slike tilfeller må det foretas en hormonstimulering i forkant, og det ville forsinket oppstart av leukemibehandlingen. Samtidig forteller legene at det likevel er et ørlite håp, at de har et par erfaringer med kvinner som har beholdt fertiliteten etter behandling.

Til tross for tøffe beskjeder innser Lill Iren at det ikke er stort annet å gjøre enn å ta imot cellegiften – og å kjempe for livet.

90 prosent kreftceller

Lill Iren blir plassert i isolat og får høye doser cellegift. Med 90 prosent kreftceller i benmargen er hennes eneste sjanse en skikkelig hestekur, designet for å ta livet av flest mulig kreftceller på kortest mulig tid. Før Lill Iren ble syk, var hun godt i gang med studier for å bli sosionom. Den første dosen cellegift får hun samme dag som hun egentlig skulle hatt eksamen.

MOR OG DATTER: Lill Iren fant mye trøst i datteren Jenny da hun var syk. Men hun slet også med at hun følte at hun ikke strakk til som mamma. FOTO: Ingun A. Mæhlum.

MOR OG DATTER: Lill Iren fant mye trøst i datteren Jenny da hun var syk. Men hun slet også med at hun følte at hun ikke strakk til som mamma. FOTO: Ingun A. Mæhlum.

De første par ukene er formen relativt grei, men så begynner bivirkningene av behandlingen å gjøre seg gjeldende. Lill Iren er mye kvalm, får lett infeksjoner og er mye syk. Når hun drar fingrene forsiktig gjennom den lange håret, sitter hun igjen med store tjafser i hendene. Og etter en tur i dusjen fyller lyse lokker hele sluket.

Hun tilbringer mye tid i sengen. Herfra ser hun ut mot de store pipene på sykehuset, på båtene som kjører fordi i Tromsøysundet. Men det er mørketid i Tromsø, og dagslyset og den enkle vindusunderholdningen varer bare noen timer før omgivelsene igjen farges svart.

Julaften feirer den lille familien på Vardesenteret, møtestedet for kreftsyke og pårørende på sykehuset i Tromsø. Ole Gunnar og Jenny har kommet nordover, og Lill Iren får lov til å slippe ut av isolatet med munnbind.

Lill Iren synes feiringen er fantastisk. Den beste julen noensinne. Hun er i live, og familien får være sammen. Ingenting er større og viktigere enn det akkurat nå.

Barberer bort håret

Dagen etter barberer Lill Iren av seg alt håret på hodet.

Og når familien igjen reiser tilbake til Bodø, kjenner hun for alvor på ensomheten. Lill Irens familie bor på Mo – 70 mil fra sykehuset, mens Ole Gunnars foreldre er fra Steigen. Heldigvis strekker besteforeldrene på begge sider seg langt for å hjelpe. Flere helger, fra torsdag til søndag, passer de Jenny, slik at Ole Gunnar kan reise til Tromsø for å være sammen med Lill Iren.

Lill Iren setter stor pris på disse helgene. Hun tenker ofte at det nesten er som om de er på date, hvor rart det enn kan høres ut. Men her er det bare de to, og massevis av tid til å snakke og være sammen. Også for Ole Gunnar er disse avbrekkene kjærkomne. Som mer eller mindre alenefar med en dødssyk kone, er heller ikke livet slik han så for seg.

Når Ole Gunnar er på besøk, har de det så trivelig sammen at Lill Iren får følelsen av at legene ikke tror at de skjønner alvoret i situasjonen. At de muligens tar for lett på det hele. Men hva er alternativet? I hvert fall ikke å legge seg ned for å dø, mener Lill Iren. Da er det bedre å tulle og le når man har muligheten, og heller la gråten få lov til å komme i mer alvorlige stunder.

Deprimert av medisinene

Men etter hvert som tiden går, blir det mer gråt enn latter. Kortisonbehandlingen som pågår parallelt med cellegiften, gjør at Lill Irens kropp sveller opp, og hun får måneansikt. En annen bivirking er depresjoner. Når hun kikker i speilet, føles det ikke som om det er henne selv hun ser. Håret er borte, kroppen er stor, og lyset i øynene er slukket. Flere morgener våkner hun og håper at hun bare kan gå og legge seg igjen. Og hver dag håper hun at hun får en infeksjon som er så alvorlig at hun kan legges i koma.

I denne perioden pendler Lill Iren mellom Bodø og Tromsø. Samtidig sliter hun med tankene på at hun ikke strekker til for Jenny. Hun har mer enn nok med seg selv, og evner ikke å være fullt til stede for et lite barn.

Men mens tiden går og dosene blir lavere, kommer også livsgnisten gradvis tilbake. Og i 2014 er Lill Iren ferdig behandlet.

Hun gleder seg til å ta fatt på hverdagen, å komme tilbake til livet som hun en gang husker det. Men den harde cellegiftbehandlingen har gjort at Lill Iren har utviklet fatigue. Det er en følelse av å være utslitt hele tiden – en vanlig ettervirkning av kreft. Lill Iren opplever det som om hun blåser opp en ballong, men at det er et lite hull i den som gjør at noe av luften hele tiden siger ut. Hun gjenopptar studiene, men heller ikke hukommelsen og konsentrasjonen er som før. Det går fremover, men ikke riktig så fort som hun hadde forventet.

Et barn til?

Både Lill Iren og Ole Gunnar ønsker seg et barn til; de vil gjerne at Jenny skal få en bror eller en søster. Men de vet begge at det kan bli vanskelig, kanskje umulig, å bli foreldre igjen etter kreftbehandlingen. Fra legene får de høre at kreftpasienter normalt må vente i ett år etter endt behandling før de kan forsøke. I Lill Irens tilfelle har kurene vært så harde at det må gå nesten dobbelt så lang tid.

For Lill Iren gjør advarslene at følelsene for et nytt barn blir enda sterkere. Hun tenker mye på hva et svangerskap vil gjøre med kroppen hennes. Vil hun klare belastningen? Vil en graviditet kunne avdekke andre senskader? Blir presset på hjertet for høyt?

Når de endelig får klarsignal fra legene, er det full klaff med én gang. Svangerskapet går fint, og i februar i år blir lille Sander født.

Jenny (6) har ventet i årevis på å bli storesøster, og når hun nå endelig har fått ønsket oppfylt, fyller hun sin nye rolle til fulle.

Artikkelen fortsetter under bildet.

FAMILIE PÅ FIRE: Pappa Ole Gunnar Nilsen (34), Jenny (6), Lill Iren Barstad Jensen (30) og Sander (2 md.) er en lykkelig famile på fire. FOTO: Ingun A. Mæhlum.

FAMILIE PÅ FIRE: Pappa Ole Gunnar Nilsen (34), Jenny (6), Lill Iren Barstad Jensen (30) og Sander (2 md.) er en lykkelig famile på fire. FOTO: Ingun A. Mæhlum.

“Hei, hei, lille du!” Sander ligger i vuggen i stuen, og med én gang han viser den minste antydning til ikke å være fornøyd, stormer Jenny til. Hun vugger lillebroren forsiktig, mens hun nynner stille.

Lill Iren smiler når hun kikker bort på de to barna sine. Da hun var på sitt sykeste, våget hun ikke engang å tenke på at fremtiden skulle se slik ut.

Fremdeles sliter Lill Iren med senvirkningene av behandlingene. Men hun merker at formen er stigende, og at hun har stadig mer overskudd til barna. Det gjelder å lære seg å leve med det. Samtidig gleder hun seg over at en kromosomanalyse viser at hun ikke har risiko for tilbakefall av sykdommen.

I tiden etter endt behandling har Lill Iren engasjert seg i kreftsaken, blant annet som brukerrepresentant ved Lærings- og mestringssenteret på Nordlandssykehuset, som likeperson på Vardesenteret og i blodkreftforeningen. Det gir henne mye å snakke med folk i samme situasjon som henne selv.

Vil jobbe med rehabilitering

Når fødselspermisjonen er over, ønsker Lill Iren å fortsette studiene, og på sikt er målet å komme seg i jobb. Aller helst vil hun bruke sin erfaring fra kreftsykdommen til å hjelpe andre unge med alvorlige diagnoser.

– Jeg har særlig lyst til å jobbe innenfor rehabilitering. Med fokus på at et reddet liv skal leves, sier hun.

Lill Iren ønsker å fortelle sin historie for å vise andre at det finnes håp, til tross for at du som ung får en akutt og potensielt dødelig diagnose. Og for samtidig å formidle at det også er mulig å bli gravid etter sterk cellegiftbehandling.

I februar fylte Lill Iren 30 år. Selv føler hun seg innimellom mye eldre.

– Mange av dem som er på min alder, har mye fokus på hvordan de ser ut, og at de ikke strekker til. For min del er det mye viktigere at jeg har helsen i behold. Jeg tenker at jeg er bra nok som jeg er, og tillater meg selv å senke ambisjonsnivået på enkelte ting her i verden.

Hun låner gjerne øre til Per Fugellis råd om å våge å gi litt mer faen.

– Det gjelder å fokusere på de viktige tingene i livet, og ikke grave seg ned i det man uansett ikke kan gjøre noe med.

Lill Iren ler litt av sine egne formuleringer.

– Så kanskje jeg faktisk er blitt en smule smartere av å ha kreft? Jeg har i hvert fall lært å tenke litt annerledes.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning