"Det er kreft."

Hva gjør man når man som nybakt tobarnsmor får uhelbredelig brystkreft? Les historien om forumbruker "Carpe Diem" og søsteren Magnhild.

Sist oppdatert
Hvert år får mellom 2000 og 3000 norske kvinner brystkreftdiagnosen, og hver 11. kvinne vil få brystkreft i løpet av livet. En av disse kvinnene startet den 28. juni 2004 en dagbok i Kvinneguidens forum. Nesten to måneder hadde da gått siden "Carpe Diem", som hun kalte seg, fikk kreftdiagnosen.

Heisann

Trenger et sted for å skrive ned mine tanker og for å huske hva jeg går gjennom. Jeg er midt oppe i en veldig vanskelig tid. Fikk for knapt to måneder siden konstatert at jeg har fått kreft. Har skrevet historien min under "kropp og helse" også, men her kan jeg jo fortsette å skrive fremover også.

Carpe Diem


Nybakt mor med kul i brystet

Historien begynner i januar 2004. Carpe Diem er 32 år, har nettopp født en datter, og kort tid etter fødselen kjenner hun en kul i brystet. På grunn av at hun ammer tenker hun at det sannsynligvis dreier seg om en forstørret melkekjertel. Når kulen ikke ble mindre, men tvert i mot øker i størrelse, kontakter hun lege.

Han kjente på den, og fortalte at han ville sende meg videre til sykehuset for mammografi, for sikkerhets skyld. Han fortalte meg også at det høyst sannsynlig var en gammel brystbetennelse, og at jeg ville være noe tilnærmet en sensasjon om det var kreft, siden "unge kvinner som nettopp har født aldri får brystkreft".. carpe2


En måned gikk. Carpe Diems søster er også aktiv i Kvinneguidens forum, og forteller oss at familien ikke var bekymret etter legens uttalelse.

- I perioden vi ventet på mammografi så var ikke tankene inne på at det faktisk var kreft. Det er jo som Carpe Diem selv skriver i dagboken sin, uvanlig at unge kvinner som nettopp har født, får brystkreft. Og jeg tror nok også at de fleste tror at den allmenne oppfatning av brystkreft, er at man blir frisk. Man dør jo ikke av brystkreft, jeg vet jeg sa det flere ganger i den tiden, forteller Magnhild.

Mammografi

Den 3. mai 2004 er datoen for mammografiundersøkelsen. Sjokket er stort da legen rett ut sier at han tror det er kreft. Allerede dagen etter er diagnosen klar, det er kreft, og svulsten er så stor at hele brystet må fjernes.

- En uke gikk. Jeg var redd. Og forbannet. Både på meg selv og på sykehuset. Og på legen som hadde fortalt meg at det ikke kunne være kreft. På verden. På alle! Men jeg bestemte meg for at det skulle gå bra. Jeg skulle være en av dem det gikk fint med.


Omtrent halvannen uke etter, 12. mai, ble Carpe Diems ene bryst fjernet. I tillegg ble det rutinemessig gjennomført røntgen av lungene, og hun fikk informasjon om at alle unge kvinner får både cellegift og stråling etter operasjonen, for å bedre prognosen.

Etter tre uker tropper jeg opp på sykehuset, nok en gang. Klar for å starte med cellegift. Men, neida. Det skulle ikke skje enda. Det var kun en kontroll etter operasjonen. På denne kontrollen sendte legen henvisning videre til kreftavdelingen, samt til undersøkelse av skjelettet og leveren, som er de to andre vanlige spredningsstedene.


Lang ventetid

Først i slutten av juni er hun på poliklinikken på kreftavdelingen, klar til første cellegiftkur. Det blir tatt blodprøver, og det som skulle være en rutinemessig sjekk fører til en ny nedtur.

Noen av verdiene er veldig forhøyet! Og det gjelder slike verdier som er forhøyet på dem som har spredning. Men det kunne selvsagt være noe annet.. Cellegiften blir avlyst inntil de andre undersøkelsene var gjennomført. ANGST - nok en gang! Fått ny time fredag 25. juni.


Den 25. juni blir det foretatt ultralyd av leveren. Resultatene føyer seg inn i rekken av dårlige nyheter, to flekker er synlige, kreften har spredd seg.

- Tiden fra 4. mai 2004 og til hun faktisk kom i gang med cellegift var veldig lang. Det var så mange prøver, tester, venting på innkalling og venting på svar av prøvene. Det var en utrolig tøff tid for oss som var rundt Carpe Diem, forteller Magnhild.

- Det tok nesten to måneder fra kreftdiagnosen ble satt til cellegiften startet. Det var en vond tid. Alt var veldig nytt, vi visste lite av hva som ventet oss og hvordan dette kom til å gå, fortsetter hun.

Legenes prognoser var derimot dystre, og etter at prøvene viste spredning fikk Carpe Diem beskjed om at behandlingen dreide seg om å stagnere sykdommen - ikke fjerne den. Den 12. juli blir hun innlagt for å få sin første cellegiftkur, og dagboken hennes vitner om en blanding av frustrasjon og kampvilje:

- Det er utrolig hvor syk man er når man er på sykehus. Jeg blir liksom så inderlig påminnet om hvor syk jeg er, selv om jeg ikke merker så mye til det i det daglige. Det hjelper jo ikke akkurat at overlegen sier at "Du vet jo at vi ikke kan helbrede deg" og "Vi håper vi finner noe som virker på kreften, sånn at den stagnerer". Ja jeg VET at jeg er syk. Og jeg VET at det skal et mirakel til for å få meg frisk. Men, pokker heller, jeg har da tenkt å klore meg fast her en god stund til!!


På jakt etter ekstra tid

Søsteren Magnhild forteller at familien tidlig var klar over hvor alvorlig situasjonen var, men både de og Carpe Diem forsøkte å holde motet oppe. Kanskje klarte legene å stoppe kreften så lenge at andre alternativer hadde kommet på markedet..?

- Jeg tror at Carpe Diem var en av dem som virkelig innså at dette var ille, men hun var fra diagnosen ble satt veldig positiv og sterk. Dette skulle hun klare, hun skulle sloss med nebb og klør. Jeg vet med meg selv at jeg aldri innså at hun kom til å dø, jeg visste det, men ville ikke innse det. Hun hadde stor tro på at de kunne stoppe veksten, gi henne mange år, men hun visste at det ikke var sjanse for å bli frisk. Det å bli frisk var ikke lenger så viktig, men det å gi henne tid, tid til barna og familien, tid til å leve, det var viktig, forteller Magnhild.

Utover høsten 2004 gjennomgår Carpe Diem flere cellegiftkurer, og i november kommer en sårt etterlengtet opptur. Svulstene har krympet! Familien kan derfor feire jul med et lite håp om et langt liv. I januar blir det tatt nye prøver, og svulstene har krympet ytterligere. Dessverre ikke like mye som forrige gang, så Carpe Diem har blandede følelser.

Det har krympet enda mer. Ikke like mye som forrige runde, men dog. Noen millimeter mindre har svulstene i leveren blitt, og det er ikke antydning til vekst noe annet sted heller. Det er bra, og legene er fornøyde. Selv er jeg littegranne skuffet.. Merkelig nok. Jeg hadde håpet på en tilsvarende reduksjon som forrige gang, og at svulstene snart ikke kunne sees. Slik er det ikke, og slik blir det nok ikke heller, i følge legene.. Dessverre. Men de kan holde det i sjakk lenge likevel. Det håper jeg i alle fall.


Nytt håp

I et halvt års tid ser det ut til at legene har klart å stoppe kreften, men den 21. juni 2005 kommer kontrabeskjeden; det er funnet svulster på hjernen.

Hvorfor i alle dager er det MEG verden skal bølle med hele tiden? Kunne de ikke funnet noen andre å ape seg ut over etterhvert?

Det er ikke min tur nå igjen!


- Det var mye frustrasjon og kanskje litt sinne i denne perioden. Hvem ville ikke gått igjennom slike følelser i den samme situasjonen? Det ble nok spurt en del "Hvorfor meg? Hvorfor oss?" i denne tiden. Men pappa fikk meg til å tenke litt annerledes der. "Det er ille det som skjer med oss, og vi er maksimalt uheldig, men vil vi virkelig påføre noen andre den smerten vi har? Hvem har fortjent det da?", forteller Magnhild.

Sommeren var tung for familien. Etter å ha fått en pause fra cellegiften ved påsketider kom energien sakte, men sikkert tilbake igjen. I slutten av mai var Carpe Diem til og med begynne å jobbe deltid igjen! Håpet levde, hun gledet seg til å fungere litt igjen, som hun selv kalte det. Å gjøre nytte for seg, ikke bare være mor, kone, familiemedlem og venninne. Men med nyhetene om hjernesvulstene gikk det raskt nedover.

"Jeg blir bare svakere og svakere. Bena svikter totalt. Jeg mister følelsen rundt omkring. Mister kontakten med kroppen min, egentlig litt. Det er ekkelt. Håper det kommer seg fort. Jeg tør ikke løfte Vesla. Tør ikke bevege meg stort bort fra huset. Vet ikke om jeg kommer meg tilbake. Håper det bedrer seg.."


- Denne perioden var ille. Vi var alle så glade og fornøyde denne våren. Jeg hadde giftet meg og vi hadde en tur til Skottland med hele familien. Og så går det nedover, og det raskt. Bare tanken på at "noe" vokste inni hjernen var veldig skremmende. Carpe Diem snakket flere ganger om at hun kunne godta at kroppen ble syk og visnet for henne, men hun var redd for å miste seg selv. Det var fryktelig å se henne svinne vekk på den måten som var nå. Hun ble mindre og mindre tilstede, hun bare var der, forteller Magnhild.

Ny type cellegift

Legene klarte i en periode å stoppe veksten i hjernen, men den 15. desember får Carpe Diem beskjed om at behandlingen hun får ikke nytter lenger. Hjernesvulstene vokser, og hun har også fått svulster i bekkenet. Hun begynner på en ny type cellegift, og ble også behandlet med strålekniv, for å få bort noe av svulstene i hodet.

Til tross for at det blir tydeligere og tydeligere for Carpe Diem og familien at kreften ikke ser ut til å ville gi slipp, er de positive.

Optimisten Carpe Diem har lagt flere planer når det gjelder reiser.. Den første reisen er til Geilo. Etter det har vi planer om å reise til Spania med venninner. Bare få uker etterpå skal vi igjen til Dyreparken i Kristiansand sammen med de samme vi var der med i pinsen i fjor. Det var så kjekt da at vi ville gjenta det i år! Og, til slutt, har vi bestilt flybilletter til Paris i sommer. Storebror og familien bestilte tidlig, og så hørtes det så kjekt ut at vi slo oss med. Håper at formen holder seg grei såpass lenge at det går greit.. Ingen skal i alle fall kunne beskylde meg for å være pessimistisk!


I midten av februar får Carpe Diem en telefon fra legen. To nye svulster er funnet i ryggen. Svulstene har presset på en nerve, og hun får problemer med å gå. I følge legene er nerven varig skadet, og Carpe Diem forsøker å forsone seg med at hun må bruke rullestol. I begynnelsen av mars begynner legene å snakke om en ny cellegiftkur. Carpe Diem trenger det, formen går så raskt nedover at hun må ha medisiner for å komme seg igjen, men kroppen er for svak. Carpe Diem skriver ikke selv på denne tiden, men Magnhild sørger for at dagboken holdes oppdatert:

- Slik som formen til Carpe Diem er nå, så kan de ikke sette i gang med ny kur. Hun er rett og slett for svak for det. Så nå må i så tilfelle kroppen klare å komme seg litt opp igjen selv. Men.. Det er jo mulig selvsagt, men nå er det litt vanskelig å se at det kan være mulig. Vi håper i det lengste. Det var ikke uventede nyheter som kom i dag, men det er jo tungt å takle likevel.


Til tross for at familien og Carpe Diem selv hele tiden har holdt motet oppe, begynner håpet om at dette skal gå bra, å svinne hen. Den 10. mars skriver Magnhild:

Vi er i ferd med å miste henne nå.. Mamma ringte fra sykehuset. Hun er delvis bevisstløs. Vi prøver å få plass på Sunnivas nå, men der er det fullt. Jeg er redd jeg..

Allerede samme kveld kommer innlegget alle dagbokleserne ikke håpet de skulle få se.

I ettermiddag omtrent 17:20 døde CD. Kroppen var helt utslitt av all kreften. Det gikk veldig veldig fort. Vi rakk heldigvis opp til henne. Nå er det over. Kampen hennes mot kreften er over. Hun vant den kampen. Hun har hele tiden holdt humøret og troen oppe. Hun har vist større styrke og pågangsmot enn jeg trodde var mulig. Nå hviler hun. Etter lang tid med slit, smerte og nye vondter hele tiden. Barna var der.


Tiden etterpå

To og et halvt år er gått siden Carpe Diem døde, og fortsatt tenker Magnhild at hun gjerne skulle kunne ringt henne, pratet med henne, bare vært rundt søsteren litt.

- Det går bra med familien, både oss søsken og mamma. Mannen og barna til Carpe Diem har det også bra nå. Det er godt å vite. Men samtidig så er det tungt. Det er noe som mangler i familien. Når store ting skjer med meg eller med familien, så vil man gjerne ha henne her, og det gjør det ekstra tungt. Vi hadde så mange planer for livet vårt sammen. Vi skulle reise, oppleve og bli gamle sammen. Slik ble det ikke. Jeg savner henne og tenker på henne hver eneste dag, og vet ikke om det kommer til å endre seg noen gang, forteller hun.

Da vi spurte Magnhild om hun ville stille opp i dette intervjuet var det aldri noe tvil.

- Jeg følger opp hennes rolle, jeg snakker om brystkreft og hvordan den kan være. Krefttypen som Carpe Diem hadde er jo langt fra den mest normale. Den var hissig og hurtig, spredte seg veldig fort og lot seg ikke overvinne. Den begynner dessverre å bli mer og mer vanlig, jeg vet om mange som de siste årene har måttet gi tapt for brystkreft før de fyller 40 år. Carpe Diems ønske og drøm var at hennes histore skulle redde èn kvinne fra å dø av brystkreft. Det klarte hun, vi vet om en som sjekket brystene sine, fant en kul og ble frisk, alt på grunn av dagboken. Det er virkelig rørende.

- Hvis CarpeDiem kunne kommet tilbake for å fortelle oss noe, hva tror du hun ville sagt?

- Hun kunne nok sagt noe om å ta ett glass vin på en tirsdag eller å ikke gjøre hverdagen til rutine, avslutter Magnhild.

Ikke glem å gripe dagen og nyte livet. Dere vet aldri hvor lenge det varer! - Carpe Diem 15.07.2004
carpe

Denne saken ble første gang publisert 29/10 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også