Babyens selvfølelse
Er dette noe du bør ta hensyn til, da?
Vi tenker gjerne at selvfølelse er noe vi bygger opp over tid, etter hvert som vi blir eldre. Men selvfølelse er faktisk noe vi blir født med. Og alle nyfødte barn tar for gitt at når de gir uttrykk for sine behov så er det noen som hører og fyller dette behovet.
«Et nyfødt barn gir uttrykk for sine grunnleggende behov på en helt selvfølgelig og umiddelbar måte. Et friskt barn gir for eksempel uttrykk for sult og sugebehov ved blant annet å jobbe med tunga og å gnage på knokene allerede innen de aller første levetimene sine er gått», skriver fagpedagog Ingrid Prøsch ved Tilknytningspedagogene i artikkelen «Babyers selvfølelse».
Det er viktig at man allerede helt fra starten av ser barnet, og forsøker å lese alle de små og store signal babyen sender ut. Et spedbarn som blir sett og får sine behov møtt erfarer at det nytter å «snakke». Det opplever da at det er viktig for omgivelsene, og at man har verdi.
- Babyer blir født med instinkter som tilsier deres rett her i verden. De kommuniserer denne retten tydelig, og krever oppmerksomhet og sine behov dekket. De er tydelige for å påkalle oppmerksomhet og kreve utforbeholden kjærlighet. De stiller ikke spørsmål på om de er er verdt din kjærlighet eller ikke, så på en slik måte kan man si at de er født med naturlig selvfølelse gjennom sine instinkter, sier Kvinneguidens coach og kommunikasjonsekspert, Annika Richardsen.
- Jeg tror bevisst at om man ikke får dekket sine behov som liten så kan det sette spor som påvirker oss. Det kan skade utgangspunktet for emosjonell læring og tilknytning og gjøre at man får problemer som voksne, sier Richardsen.
Hun poengterer at hun uttaler seg på generelt grunnlag, og ikke som fagpedagog.
Se de rolige signalene
Hvis barnets signal blir oversett, bevisst eller ubevisst, er resultatet et fortvilt spedbarn, som må ta i bruk sterkere virkemidler for å bli hørt, som for eksempel gråt.
«Man hører ofte foreldre si ting som at "Ja, hun gir tydelig beskjed om hun er sulten, for da vræler hun!". Det er bare det at et spedbarn som vræler av sult nok har forsøkt å gi uttrykk for sitt behov lenge med mykere signal enn høy gråt. Dersom barnas signal blir oversett vil de etterhvert bli stresset, og begynne å gråte», melder Prøsch.
Hun forteller at barn som mer eller mindre konsekvent må begynne å gråte før foreldrene skjønner at det gir uttrykk for et behov, lærer raskt at man må gråte for å bli hørt, og at det ikke nytter å si ifra med roligere signal.
Gir opp å forsøke
Det er faktisk mange foreldre som bevisst velger å overse barnas signal om sult eller andre behov som nærhet. Et argument for dette kan være at man ønsker å «lære» barnet en rytme for søvn eller spising for eksempel. Både klokkemating og søvntrening står på programmet i mange hjem fremdeles.
«Og hva gjør slik overseing av barnas behovsformidling med selvfølelsen deres», spør fagpedagogen.
Svaret er at alle som opplever å ikke bli hørt, på ett eller annet tidspunkt gir opp å forsøke. Vi mister faktisk tillit til at de vi forsøker å nå gjennom til ønsker å ta oss på alvor. Kanskje opplever vi at vi mangler verdi for den andre. Det er ingen grunn til å tro at babyer har det annerledes enn større barn og voksne på dette feltet. Når de svært ofte ikke blir hørt så gir de opp, og det kan ha konsekvenser for selvfølelsen.
Og hvorfor er selvfølelse så viktig? Jo, fordi det sider blant annet noe om i hvilken grad vi opplever å ha verdi for andre. Når signaler og forsøk på kommunikasjon blir overhørt er det all grunn til å tro at man mister tillit til egen verdi for andre.
Veie opp mot de voksnes behov
«Et annet viktig element av selvfølelsen er at vi opplever å være en kilde til kontroll i eget liv, altså at når vi gjennom egne handlinger kan få behov møtt».
Prøsch poengterer at de fleste foreldre ønsker å gjøre alt de kan for at barna skal ha en sunn selvfølelse.
«Og da kan det kanskje være godt å vite at alle babyer er født med det, og at alt vi trenger å gjøre for å la den forbli sunn er å respondere på barnas signaler og vise dem at det de formidler har stor verdi for oss».
I begynnelsen av livet trenger barnet å bli møtt på omtrent alle behovsformidlinger. Etter hvert som det vokser opp, kan man veie barnas behov opp mot de voksnes behov. Og etter hvert erfarer barna at de av og til må vente litt med å få sine behov møtt, og at de ikke alltid kan få det de ønsker seg.
«Dersom en dyp og grunnleggende tillit til tilknytningspersonene er etablert vil det kunne gå helt fint uten de store krusninger. Er et slikt tillitsforhold ikke på plass vil det kunne prege barnet på en negativ måte», konkluderer Prøsch.
Les også: Når barn får søsken
Les også: Kjært barn... Men hvilket navn?
Les også: Lag barnematen selv
«Et nyfødt barn gir uttrykk for sine grunnleggende behov på en helt selvfølgelig og umiddelbar måte. Et friskt barn gir for eksempel uttrykk for sult og sugebehov ved blant annet å jobbe med tunga og å gnage på knokene allerede innen de aller første levetimene sine er gått», skriver fagpedagog Ingrid Prøsch ved Tilknytningspedagogene i artikkelen «Babyers selvfølelse».
Det er viktig at man allerede helt fra starten av ser barnet, og forsøker å lese alle de små og store signal babyen sender ut. Et spedbarn som blir sett og får sine behov møtt erfarer at det nytter å «snakke». Det opplever da at det er viktig for omgivelsene, og at man har verdi.
- Babyer blir født med instinkter som tilsier deres rett her i verden. De kommuniserer denne retten tydelig, og krever oppmerksomhet og sine behov dekket. De er tydelige for å påkalle oppmerksomhet og kreve utforbeholden kjærlighet. De stiller ikke spørsmål på om de er er verdt din kjærlighet eller ikke, så på en slik måte kan man si at de er født med naturlig selvfølelse gjennom sine instinkter, sier Kvinneguidens coach og kommunikasjonsekspert, Annika Richardsen.
- Jeg tror bevisst at om man ikke får dekket sine behov som liten så kan det sette spor som påvirker oss. Det kan skade utgangspunktet for emosjonell læring og tilknytning og gjøre at man får problemer som voksne, sier Richardsen.
Hun poengterer at hun uttaler seg på generelt grunnlag, og ikke som fagpedagog.
Se de rolige signalene
Hvis barnets signal blir oversett, bevisst eller ubevisst, er resultatet et fortvilt spedbarn, som må ta i bruk sterkere virkemidler for å bli hørt, som for eksempel gråt.
«Man hører ofte foreldre si ting som at "Ja, hun gir tydelig beskjed om hun er sulten, for da vræler hun!". Det er bare det at et spedbarn som vræler av sult nok har forsøkt å gi uttrykk for sitt behov lenge med mykere signal enn høy gråt. Dersom barnas signal blir oversett vil de etterhvert bli stresset, og begynne å gråte», melder Prøsch.
Hun forteller at barn som mer eller mindre konsekvent må begynne å gråte før foreldrene skjønner at det gir uttrykk for et behov, lærer raskt at man må gråte for å bli hørt, og at det ikke nytter å si ifra med roligere signal.
Gir opp å forsøke
Det er faktisk mange foreldre som bevisst velger å overse barnas signal om sult eller andre behov som nærhet. Et argument for dette kan være at man ønsker å «lære» barnet en rytme for søvn eller spising for eksempel. Både klokkemating og søvntrening står på programmet i mange hjem fremdeles.
«Og hva gjør slik overseing av barnas behovsformidling med selvfølelsen deres», spør fagpedagogen.
Svaret er at alle som opplever å ikke bli hørt, på ett eller annet tidspunkt gir opp å forsøke. Vi mister faktisk tillit til at de vi forsøker å nå gjennom til ønsker å ta oss på alvor. Kanskje opplever vi at vi mangler verdi for den andre. Det er ingen grunn til å tro at babyer har det annerledes enn større barn og voksne på dette feltet. Når de svært ofte ikke blir hørt så gir de opp, og det kan ha konsekvenser for selvfølelsen.
Og hvorfor er selvfølelse så viktig? Jo, fordi det sider blant annet noe om i hvilken grad vi opplever å ha verdi for andre. Når signaler og forsøk på kommunikasjon blir overhørt er det all grunn til å tro at man mister tillit til egen verdi for andre.
Veie opp mot de voksnes behov
«Et annet viktig element av selvfølelsen er at vi opplever å være en kilde til kontroll i eget liv, altså at når vi gjennom egne handlinger kan få behov møtt».
Prøsch poengterer at de fleste foreldre ønsker å gjøre alt de kan for at barna skal ha en sunn selvfølelse.
«Og da kan det kanskje være godt å vite at alle babyer er født med det, og at alt vi trenger å gjøre for å la den forbli sunn er å respondere på barnas signaler og vise dem at det de formidler har stor verdi for oss».
I begynnelsen av livet trenger barnet å bli møtt på omtrent alle behovsformidlinger. Etter hvert som det vokser opp, kan man veie barnas behov opp mot de voksnes behov. Og etter hvert erfarer barna at de av og til må vente litt med å få sine behov møtt, og at de ikke alltid kan få det de ønsker seg.
«Dersom en dyp og grunnleggende tillit til tilknytningspersonene er etablert vil det kunne gå helt fint uten de store krusninger. Er et slikt tillitsforhold ikke på plass vil det kunne prege barnet på en negativ måte», konkluderer Prøsch.
Denne saken ble første gang publisert 02/08 2011, og sist oppdatert 30/04 2017.