En graviditet, fødsel og barseltid fører med seg mange følelser, tanker og ikke minst erfaringer. Vi har derfor bedt våre forumbrukere ved Graviditet og spedbarn om å dele sin historie med magasinets lesere.

Les også: Vit dette før du føder

Les også: Mannen med på fødselen?

Les også: 8 ting du kanskje ikke visste om fødsler


Slik opplevde de graviditeten, fødselen og tiden etterpå:

Verre enn forventet
- Jeg hadde nok høyere forventninger enn jeg burde hatt til svangerskapet. Det var mye verre enn jeg hadde forestilt meg. Var maks uheldig med svangerskapskvalme i flere uker, var friskmeldt 3-4 uker før ryggen slo seg vrang. Deretter kom bekkenløsningen. Når det gikk mot slutten av svangerskapet så hadde jeg høyt blodtrykk, og ble sendt inn på sjekk på sykehuset i hytt og pine. Til slutt ble jeg lagt inn 3 dager før termin med svangerskapsforgiftning. Så jeg håper på et lettere svangerskap neste gang.

Raskt og greit
- Fødselen hadde jeg forventninger om at skulle vare i over ett døgn. Hadde sett for meg time på time med kjempevondt, og at mannen ble kjempesliten og ikke orket å være der. Men der fikk jeg en veldig positiv opplevelse. Vannet gikk cirka klokka 4 på natta, og lillegull var født 09.36. Er overbevist om at det er modningsakupunkturen jeg fikk på slutten som gjorde at det gikk så fort og greit.

Slitne - men lykkelige
- Å være mamma, husmor og klar for masse besøk var ikke enkelt i starten. Ammingen gikk ikke bra, sleit veldig i to uker, var på nippet til å få fødselsdepresjon tror jeg - da fant jeg ut at jeg måtte gå over til flaske. Og jeg som hadde vært så gira på å amme, for alt i verden. Ble et nederlag, men er redd det kunne blitt verre om ikke jeg hadde gitt meg. Ellers så hadde jeg og mannen det utrolig fint de første ukene, var så lykkelige! Slitne, men lykkelige vel og merke. I tillegg fikk jeg merke veldig på kroppen at den var ikke som før, og følte meg fryktelig. Kom seg litt etter hvert da.

I god form under hele svangerskapet
- Jeg trodde jeg ville få et greit svangerskap, ettersom jeg hadde hørt at det er litt arvelig hvordan svangerskap forløper seg, og både moren min og søsteren min hadde veldig enkle svangerskap. Det stemte; jeg la knapt på meg, og var i svært god form hele veien. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å spise sunt og holde meg i noenlunde form, og det resulterte i at jeg faktisk gikk ned i vekt etter graviditeten. Alt gikk kjempefint.

Angst for å føde
- Jeg hadde total fødeangst. Jeg ville virkelig ikke føde, og som en forsvarsmekanisme tillot jeg meg ikke å tenke så langt frem i tid. Jeg bare fokuserte på selve graviditeten. Jeg gikk til samtale på sykehuset på grunn av angsten, men fikk avslag på ønske om keisersnitt. Da jeg hadde innstilt meg på å føde vanlig, fikk jeg en overraskende beskjed om at jeg måtte ha keisersnitt likevel: bekkenet mitt er for smalt til vaginal fødsel. Dette fikk jeg vite 10 dager før termin. Jeg ble overrasket, men glad. Jeg tror min fødselsangst kan være min kropps måte å si meg at jeg ikke er i stand til å føde på. Keisersnittet gikk kjempefint, med unntak av at jeg ble syk av spinalbedøvelsen, og kastet opp og var i dårlig form hele første dagen.

Sluttet med amming
- Jeg hadde en ok barseltid, men opplevde litt stress rundt amming. Jeg fikk det til, men hadde ikke nok melk, og ble sår og endte opp med å gi datteren min mye blod. Etter mange tårer og mye stress bestemte jeg meg for å slutte med ammingen, og etter det har alt gått kjempefint. Endelig kunne jeg slappe av og bare nyte min vakre datter.

Redd for å miste barnet
- Jeg hadde forventet at jeg skulle være en blanding av ni måneders pms-troll, og veldig opptatt av barnet i magen. Jeg hadde også sett for meg at mannen min skulle være veldig opptatt av graviditeten på samme måte som meg. Da jeg ble gravid ble vi ufattelig lykkelige. Men jeg hadde ikke regnet med den sterke og intense redselen for å miste barnet de første ukene. Jeg ble ekstremt pysete for å ikke øke risikoen, og turde knapt bære poser fra matbutikken.

Ikke så altoppslukende
- Jeg er opptatt av graviditeten, men det er langt ifra så oppslukende som jeg trodde. Jeg er fortsatt meg med mine vanlige interesser. Men jeg er veldig opptatt av det praktiske, og bruker mer tid enn jeg hadde trodd på babysitter-tester og lignende. Mannen min er opptatt av barnet som skal komme, men han er ikke kvinne. Så han fikk ikke en intens lyst til å lese bøker og blader og temaet, som jeg hadde trodd. Det som overasket meg mest var at jeg føler meg tykk, og ikke utrolig vakker og flott. Dette til tross for at jeg kun har fått en tydelig gravidmage, og ikke noe ekstra på resten av kroppen. Heldigvis synes mannen min jeg er enda vakrere enn vanlig.

En uvirkelig følelse
- Det var veldig spennende å følge utviklingen i svangerskapet, både på kropp, i sinn og det å kjenne et levende vesen i magen. Vi undret oss over hvem han var, mannen min og jeg, hvordan han så ut, hvordan han kom til å bli som både baby og barn, og vi var spente på hvordan vi ville trives som foreldre. Å føle kjærlighet for et menneske i utvikling i mors liv, et lite barn en enda har til gode å ha sett, og vel vitende om at både jeg og pappaen skulle måtte bli kjent med han på nytt når han var kommet til verden, var både et privilegie, en glede og litt uvirkelig.

Omveltende barseltid
- Tiden hjemme var litt av en unntakstilstand, og ikke en tid jeg vil ha tilbake. Det var mye fint, men også omveltende, hormonelt, idyllen jeg trodde kom til å være der litt alle fall, ble forstyrret av at mannen ble bedt om å gjøre det ene og det andre for venner og venners mødre. På toppen av det hele kom et dødsfall brått på. Et barn som døde i mors liv, sent i svangerskapet. Vi måtte altså i begravelse. Få uker etter sønnen vår kom til oss. Levende og frisk.

Jeg var også usikker på meg selv, babyen var både en kjent og en fremmed, så selv om jeg var forberedt på barseltårer og det hele, så var det dette udefinerbare som tidvis satte et mørkere preg på hverdagen. Mulig en lett svangerskapsdepresjon, ikke vet jeg, men i retrospekt var ikke dette en tid jeg vil ha igjen. Jeg kunne fint ha gått gravid og født igjen, men barseltiden vil jeg ikke ha på ny. Selv om det var mye koselig også.

Ikke helt etter boka
- Vi gikk på svangerskapskurs og jeg følte jeg var ganske godt forberedt på det som skulle skje. Men noe jeg vet i ettertid er at det ikke er mulig å forberede seg til en fødsel, i alle fall ikke for vår del. Det er ikke alle fødsler som går etter boka, og vår var en av dem. Det endte med sugekopp, og på tredje forsøk kom han endelig ut. Det var selvfølgelig helt jævlig for å si det rett ut, det er klart det er vondt. Men det er glemt nå, og jeg gleder meg til nestemann.

Les og delta i vårt forum Graviditet og spedbarn
Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!