For en sjenert person er det ofte vanskelig å snakke med mennesker en ikke kjenner så godt. Det gjelder både barn og voksne. Bare det å presentere seg for fremmede kan være vanskelig.

Skummelt med foredrag

Det var det lenge for Britt Anne Svendsen, men hun har jobbet med seg selv og takler i dag ting hun slet med tidligere.

- Det var skummelt å si navnet mitt, fordi jeg snakket lavt måtte jeg som oftest gjenta navnet, og da kommer sperren for fullt. Selv i familiebesøk var jeg ganske taus, det var så mange til stede at jeg fikk en talesperre. Jeg svarte kort på spørsmål, men var flink til å lytte, sier Britt Anne til Kvinneguiden.

Hun forteller at hun hadde få venner og takket nei når det kom spørsmål om fest der det skulle komme mange ukjente. Hun turde ikke, for hun visste at hun kom til å ende opp i en krok for seg selv mesteparten av tiden.

- I skolesammenheng var det vanskelig å bli kjent med nye mennesker, særlig fordi man blir "overlatt til seg selv". Jeg måtte ta kontakt dersom jeg ville bli kjent med noen, og derfor ble det ikke noe av. På skolen var muntlige fremførelser mitt verste mareritt, å sitte foran alle i klassen og si noe som alle skulle høre. Selv om den skriftlige delen av jobben var bra, fikk jeg ikke til å si det så bra. Stemmen sviktet, ingen hørte noe, jeg stotret fram budskapet og var svett og varm både før, under og etter. Det var neste verre å måtte vente, enn å være en av de første. Noen ganger slapp jeg fordi jeg sa at jeg ikke maktet det.

Vanskelig i lunsjen

Også i jobbsituasjonen har Britt Anne kjent på de intense følelsene av redsel og ubehag.

- Da jeg fikk min første kontorjobb på en kjøreskole, skulle jeg blant annet svare på telefonen. Jeg var kjempenervøs, og det tok en stund før jeg ble trygg på meg selv og fikk det til uten å svette og skjelve, forklarer hun.

I dag jobber hun i et større firma, her svarer hun også telefonen, og nå går det som en lek.

- Her var det lunsjen som var "skummel". Å skulle si noe til alle de ti-tjue personene som satt der, var vanskelig. Jeg satt som oftest taus, spiste og gikk tilbake på jobb. Nå etter at jeg er over det meste av sjenansen, takket være kurset til spesialist Kirsten Flaten, har jeg noen kommentarer innimellom og snakker med de som sitter nærmest meg. Jeg kan også komme med beskjeder der alles øyne er rettet mot meg, dette var utenkelig for bare to år siden, forteller Britt Anne.

Hun mener det bør bli mer åpenhet om sjenanse-problemet som ofte er vanskelig å innrømme for andre.

- Vi trenger hjelp fra dere andre som ikke er redd for å snakke og treffe mennesker. De fleste har gjerne et dårlig selvbilde og mange negative tanker om seg selv. Det trenger ikke bli noe stort tema der alle skal være greie og hjelpe til, det kan gjøre det verre, sier hun.

5 tips fra Britt Anne

  • Meld deg på et sjenansekurs!
  • Inkluder deg hos venner og familie og fortell i hvertfall èn person om problemet ditt og få hjelp til å bli inkludert i "gjengen".
  • Vær åpen om sjenansen, la deg styre ut i det, det er verdt det.
  • Tenk positive tanker og skyv unna negative tanker som: "dette klarer jeg ikke likevel" "ingen hører meg uansett".
  • Husk at du er verdt like mye som alle andre.
Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!