Ros-Mari har hoppet i fallskjerm og hun er barnehagestyrer med stort personalansvar. Men da hun ble gravid for to år siden stoppet livet opp, og hun klarte ikke å leve slik hun pleide.

Jordmødrene Raija Dahlø og Ingebjørg Laache startet et tilbud om samtaler til kvinner med fødselsangst i 1999 fordi de oppdaget et behov. Ellers friske kvinner kunne be om keisersnitt uten noen spesiell medisinsk grunn, men etter et par spørsmål kom det fram at angst for fødselen var grunnen.

Antall keisersnitt øker

Totalt har antallet keisersnitt økt fra 2 prosent for 30 år siden til over 15 prosent i dag. Det skal sies at noe av økningen skyldes økt bruk av keisersnitt ved seteleie, men såkalte selvbestemte keisersnitt står for en vesentlig del av økningen. Kvinner blir rett og slett mer og mer redde for å føde på naturlig vis.

-Vi tror moderne kvinner er redde for å tape kontroll, forteller gynekologene Liv Ellingsen og Knut Magne Uv ved Buskerud sentralsykehus i Drammen.

-Utviklingen er nok også en følge av den kulturelle utvikling mot at pasienten venter å få bestemme selv. Dessuten er det kanskje blitt mer «tillatt» å snakke om slik angst. Og også overgrep, som ofte er bakgrunnen for fødselsangst, er blitt noe kvinner lettere tør å si noe om, legger de til.

Raija og Ingebjørg forteller at da de startet tilbudet, hadde de ikke mer å tilby enn interesse, sunn fornuft, og selvfølgelig erfaring som jordmødre. I 2001 fikk de sammen med legene Runa Heimstad og Berit Schei for første gang penger av Norske Kvinners Sanitetsforening, og det gikk til studier, veiledning og kompetanseheving. Nå får teamet henvist nesten 8 % av de som føder på St Olavs Hospital. Jordmødrene syns det er viktig å få frem at de ikke er keisersnittmotstandere, men at de syns det er viktig å lete etter bakgrunnen for at kvinner ikke ønsker å føde på naturlig vis.

-Det er viktig å understreke at det er helt normalt og vanlig å grue seg til en fødsel, sier de.

-Det er først når gruingen styrer livet at vi kaller det fødselsangst, og da trenger den gravide hjelp, sier Ingebjørg Laache.

Ble folkesky

Ros-Mari kjenner seg godt igjen i at gruingen ødela og styrte livet hennes.

-Angsten ødela livet. Det var som å være på vei mot det store svarte hullet. De var som om en tung sky hang over meg. Jeg klarte ikke å gjøre jobben min. Klarte ikke å forholde meg til andre. Jeg ble en einstøing. Slik beskriver Ros-Mari Berre den bunnløse angsten for fødselen.

-Ofte tok jeg ikke telefonen hvis jeg ikke visste hvem som ringte. Jeg tenkte på fødselen hele tiden. Angsten overskygget alt. Jeg unngikk dem som ikke viste forståelse for angsten. Kommentarer som «Det går så bra. Millioner kvinner har født før deg» hjalp ikke. Dette veit jeg, og det handler ikke om det. Noen trodde jeg bare ville ha oppmerksomhet, at jeg var pysete. Jeg merket at fødselsangst ikke er akseptert ennå, og hvis det at jeg står fram nå kan hjelpe andre, så gjør jeg det gjerne. Jeg er sikker på at mange kvinner velger bort barn, nettopp på grunn av angst for fødselen, sier Ros-Mari engasjert.

Nøyaktig hvorfor noen kvinner får fødselsangst vet man ikke. Ros-Mari har legeskrekk, og tror det var der det begynte. Som barn hadde hun cøliaki, og lå mye på sykehus. På 70-tallet var det ikke like vanlig som i dag at foreldrene var til stede på sykehuset, og ved flere anledninger opplevde hun at personalet på sykehuset sa en ting og gjorde noe annet.

-De lovte for eksempel at de skulle vente med å ta blodprøven til mamma kom, men så tok de den likevel - med makt. Det passet vel bedre med tidsskjemaet og rutinene på sykehuset. Som førskolelærer vet jeg hvor viktig det er for barn med trygghet og tillit, og hvor mye det ødelegger når det ikke er der.

Det at hun ikke hadde kontroll var det verste, og det er denne følelsen hun frykter skal bli altoverskyggende under en fødsel. At noen skal gjøre noe hun ikke vil selv.

Legeskrekk

Ros-Mari har alltid vært redd for leger. Med en gang hun har kommet inn på et legekontor har det vært som å slå på en bryter.

-Jeg blir som et aspeløv. Gråter, skjelver, blir liten og redd. Stort sett har jeg unngått legekontorer og sykehus, men når man er gravid er det ikke til å unngå. Derfor ville jeg ikke bli gravid. Men samboeren og jeg ønsket oss likevel barn, og jeg tok en samtale med fastlegen min, en mann uten hvit frakk, men med olabukse og genser. Jeg snakket med ham om muligheten til å få keisersnitt, for ellers ville jeg ikke ha barn. Han forsikret meg om at jeg kunne få keisersnitt og at jeg skulle få det på min måte.

Med legens garantier turte Ros-Mari og samboeren å prøve å bli gravide, og det klaffet. Fire uker på vei ble hun henvist til St. Olavs Hospital der hun kom i samtale med Ingebjørg Laache.

-Jeg følte meg trygg, og jeg stolte på henne. Hun var ærlig for eksempel med hensyn til smerte. Hun prøvde ikke å dekke over at en fødsel gjør vondt. Hun fikk meg bort fra tanken om keisersnitt ganske fort.

Siden Ros-Mari har legeskrekk fant hun ganske raskt ut at et keisersnitt ville være enda verre enn en fødsel, siden hun i enda mindre grad ville ha beholdt kontrollen selv.

-Keisersnitt er ikke løsningen for ei med legeskrekk - det ville bare bety mer kontakt med leger og mindre kontroll.

Gjennomførte fødselen

Siden Ros-Mari fikk beholde mye av kontrollen selv, og hele tiden hadde noen hos seg, så klarte hun å gjennomføre fødselen. Denne tryggheten om at man blir tatt vare på som et individ er viktig for kvinner med fødselangst.

-Vi må skape trygghet, så den gravide skjønner at hun ikke blir avfeid av oss. En viktig del av opplegget til teamet er å hjelpe den gravide med å lage en avtale som skal legges ved fødejournalen. Avtalen er en garanti for at de ansatte på fødeavdelingen er informert om små og store detaljer som er avgjørende for den gravides trygghet i fødselssituasjonen.

For Ros-Mari sin del så dreide avtalen seg om at hun skulle få epidural og at hun aldri skulle være alene. Hun skulle i tillegg få bedøvelseskrem på hånda før de satte kanylen med epiduralbedøvelse.

Da fødselen var i gang gikk alt plutselig fortere enn de trodde, så de rakk ikke å vente på at bedøvelseskremen skulle virke. Derfor måtte hun velge om hun ville ha epidural før kremen virket, eller om hun skulle føde uten epidural.

-Det gikk greit, for jeg hadde valget selv. Dessuten var jeg aldri alene. Når samboeren min måtte gå å putte penger på parkometeret, var noen andre hos meg.

En seier

-For meg er det en seier at jeg kom gjennom det. Jeg har fremdeles legeskrekk, men jeg har mer tillit til sykehusvesenet. Panikken er borte. Til andre som er redde vil jeg si: Gjør det!

Kilde: Norske Kvinners Sanitetsforenings medlemsblad Fredrikke

tidsskriftet.no

Foto: Norske Kvinners Sanitetsforening ved Ingrid Holst Sollie

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!