Fra sofakrok til Elixia
Jeg hater å trene. Alltid hatet, og kan aldri tenke meg at jeg kommer til å like det i fremtiden heller. Allikevel skal jeg begynne å trene, og jeg gruer meg!
«Hei! Det er Sissel fra Elixia! Jeg har satt opp en time til deg jeg!»
«Neeei!»
«Jo, på mandag klokken 19.00. Like greit å komme i gang med en gang!»
Det ser du starten på min nye treningskarriere. Treningsveileder Sissel lot meg forstå at det slett ikke var rom for diskusjon, og det er kanskje like greit. Sannsynligheten er nemlig stor for at jeg aldri ville ha ringt henne..
Jeg spilte håndball da jeg var yngre, men det er snart 10 år siden. Jeg var aldri god, og var med fordi venninnene mine var med. Jeg syns det var et slit å komme seg til trening, og selv om følelsen etterpå var ganske god så veide den absolutt ikke opp for alt slitet. Allikevel går jeg nesten frivillig med på å la Elixia få meg i form.
Det er nå dessverre engang sånn, at tyngdekraften har tatt tak i også meg. Rumpa er ikke så spretten lenger, magen snakker vi ikke om, og snart kan jeg bare glemme å passe inn i en kul Nudiejeans. Jeg har massevis av klær i skapet som ligger og venter på å bli brukt, de har tross alt ligget der i noen år. Jeg håper det at de ligger der enda er et slags bevis på at jeg innerst inne er motivert for å komme i gang.
Det er ikke hovedsakelig på grunn av at jeg vil ha de kuleste jeansene eller at rumpa har begynt å sige at jeg har forstått at det er på tide å komme seg i aktivitet. Jeg er rett og slett i dårlig form. De fem etasjene uten heis opp til leilighetsdøra er en pine hver eneste dag, og jeg blir andpusten av å holde følge med venninnene mine på shoppingtur.
Sofakroken er min beste venn, og jeg føler et snev av vemod når jeg tenker på at jeg fra nå av på kveldstid skal svette hos den altfor blide Sissel, istedenfor med rumpa i sofahjørnet, hånda i potetgullposen og øynene på en eller annen realityserie.
Forhåpentligvis overlever jeg første time, og gjør jeg det, da blir det ukentlige oppdateringer på hvordan jeg klarer meg.
__________________________________________________________________________
«Neeei!»
«Jo, på mandag klokken 19.00. Like greit å komme i gang med en gang!»
Det ser du starten på min nye treningskarriere. Treningsveileder Sissel lot meg forstå at det slett ikke var rom for diskusjon, og det er kanskje like greit. Sannsynligheten er nemlig stor for at jeg aldri ville ha ringt henne..
Jeg spilte håndball da jeg var yngre, men det er snart 10 år siden. Jeg var aldri god, og var med fordi venninnene mine var med. Jeg syns det var et slit å komme seg til trening, og selv om følelsen etterpå var ganske god så veide den absolutt ikke opp for alt slitet. Allikevel går jeg nesten frivillig med på å la Elixia få meg i form.
Det er nå dessverre engang sånn, at tyngdekraften har tatt tak i også meg. Rumpa er ikke så spretten lenger, magen snakker vi ikke om, og snart kan jeg bare glemme å passe inn i en kul Nudiejeans. Jeg har massevis av klær i skapet som ligger og venter på å bli brukt, de har tross alt ligget der i noen år. Jeg håper det at de ligger der enda er et slags bevis på at jeg innerst inne er motivert for å komme i gang.
Det er ikke hovedsakelig på grunn av at jeg vil ha de kuleste jeansene eller at rumpa har begynt å sige at jeg har forstått at det er på tide å komme seg i aktivitet. Jeg er rett og slett i dårlig form. De fem etasjene uten heis opp til leilighetsdøra er en pine hver eneste dag, og jeg blir andpusten av å holde følge med venninnene mine på shoppingtur.
Sofakroken er min beste venn, og jeg føler et snev av vemod når jeg tenker på at jeg fra nå av på kveldstid skal svette hos den altfor blide Sissel, istedenfor med rumpa i sofahjørnet, hånda i potetgullposen og øynene på en eller annen realityserie.
Forhåpentligvis overlever jeg første time, og gjør jeg det, da blir det ukentlige oppdateringer på hvordan jeg klarer meg.
__________________________________________________________________________
Denne saken ble første gang publisert 20/04 2006, og sist oppdatert 30/04 2017.