Spredd rundt i verden sitter flere hundre forskerteam fordypet i rusavhengighetens gåte. Spørsmålet har mange innfallsvinkler:

Hvorfor blir noen avhengige, andre ikke? Hvor mange inntak av et rusmiddel skal til før man er "hekta"? Hvilke endringer i kroppen ligger til grunn for selve avhengigheten? Og finnes det en vidunderkur mot avhengighet?

Mus i rus

I kjelleren på Folkehelseinstituttet i Oslo har en livat gjeng av musestammen C57BL sin midlertidige bolig. De er alle en slags søsken, avlet fram for å ha likest mulig arvestoff, slik at de kan produsere sammenlignbare forskningsresultater.

- Fordelen med C57BL er at de reagerer så positivt på rus. Etter et skudd heroin fyker de rundt og rundt med halen rett til værs. Dersom de vet hvor i buret det er sjanse til å få mer dop, går de dit for å få neste kick, forklarer Jørg Mørland, som er leder for Folkehelsas forskning på opiater.

- Det finnes også musestammer som knapt reagerer på rusmidler. I dette ligger selvsagt et signal om at genene faktisk betyr noe ved rusbruk. Men det er ikke det vi forsker på nå. Vi har funnet vår egen nisje, sier Mørland, og henviser til all den intense rusforskningen som pågår på verdensbasis. Litt av vitsen er å finne et unikt område innenfor denne forskningen der man har en sjanse til å bidra med noe nytt - og dermed til å bety noe for verdens mange millioner av heroinmisbrukere.

Varige hjerneendringer

- Det er mer enn 10.000 heroinmisbrukere i Norge. Kanskje så mange som 20.000. Et betydelig antall! Og i USA er anslaget 9 millioner. Disse menneskene har påført seg selv endringer i hjernens belønnings- og motivasjonssystem. Disse endringene gjør det vanskeligere, men ikke umulig, å slutte med stoff, sier Mørland.

Det er den tvangsmessige avhengigheten det står og faller på. Avhengighet man ikke trenger å være heroinist for å kjenne til.

- Det er like vanskelig for en røyker, som er nikotinavhengig, å slutte som det er for en narkoman. I begge tilfeller har vi et gjennomsnitt på 20 sprekker før man greier det. Faktisk ser det ut til at endringene i hjernen er de samme ved mange ulike typer misbruk, sier Mørland.

- Lignende kortvarige endringer oppstår også ved helt andre aktiviteter, som barnestell, matinntak og sex. Belønnings- og motivasjonssystemene, som er to ulike hjernesystemer nær knyttet til hverandre, forteller at dette er en god aktivitet. Systemene forteller resten av hjernen at dette bør gjentas. Rusmidlene synes å virke kraftigere enn disse naturlige aktivitetene, og langvarige endringer, varige "spor" i hjernen, fremkalles mye lettere. For hver opplevelse av rus blir avhengighetssporet dypere.

Konflikt i hjernen

Slik opprettholdes livet - med mat, sex og avkom. Og slik ødelegges livet - når primitive deler av hjernen roper på mer, mer! av rus vi ikke har godt av.

- Belønnings- og motivasjonssystemene er hensynsløse når de fremsetter sine krav. Kostnadene er det andre deler av hjernen som må regne på. Det foregår alltid en form for diskusjon mellom rasjonelle og mer irrasjonelle, lyst-styrte deler av hjernen. Det er ikke sagt at man må gi etter for avhengighetens stemme, mener Mørland.

Men siden han vet hvor sterk akkurat den stemmen er, etter å ha forsket på misbruk i en årrekke, synes han det hadde vært en fordel om den i visse tilfeller ikke kom til orde. Om avhengighetens onde sirkel aldri oppstod i det hele tatt.

Det er det som er dette forskerteamets nisje: Å finne ut mer om hva som gjør at avhengighet oppstår ved bruk av et rusmiddel som heroin. Hvis man kan gripe inn i dette, kan det bli trange tider for verdens narkobaroner.

Løsningen

- Forskning tyder på at det ikke er selve heroinet som får folk hekta. I stedet ser det ut til at flere omdanningsprodukter, også et stoff vi kaller "sluttproduktet", kan bety mye i å skape avhengighet.

"Sluttproduktet" er det tredje og siste stoffet i kroppens omdanningsprosess av heroinet. Det er det samme stoffet man kan finne i urinen hos folk, eller forsøksdyr, som har inntatt heroin eller andre opiater, for eksempel morfin.

- Et sted der framme ser vi muligheten for å finne et stoff som passiviserer sluttproduktet. Det vil faktisk innebære, fremholder Mørland, - at man kan oppleve rusen med mindre risiko for å oppleve den sterke trangen til gjentakelse. Hvis vi kan gjøre sluttproduktet inaktivt ved at brukeren samtidig inntar et annet stoff, kan brukeren slippe unna den onde sirkelen med dypere og dypere "avhengighetsspor" i hjernen.

Forskeren påpeker at målet likevel ikke er rus uten avhengighet - men å komme avhengigheten i forkjøpet slik at folks hjerner vil slutte å be om noe så dyrt, livsfarlig, mentalt nedbrytende og samfunnsskadelig som heroin.

Jomfruskuddet

Nede i kjelleren er C57BL-gjengen fortsatt helt "ren", men skal snart til pers: I morgen settes jomfruskuddet. Ifølge forsker Jannike Mørch Andersen, som er en av de ansvarlige for dyremodellene i forskerdivisjonen, har rusmusene det behagelig og smertefritt i sitt korte liv.

- Vi gir dem ikke heroin, i stedet får de ulike omdanningsprodukter direkte. Vi kjøper disse syntetisk framstilt fra legemiddelfirmaer. Det koster oss mange tusen kroner per gram. Musene, som vi i denne forsøksserien bare kan gi stoff fra én til fire ganger, koster over 80 kroner stykket, sier hun.

Forskernes håp er at det skal være verdt det.

FOTO: Silje Eide

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!