Spiseforstyrrelser, et innvendig fengsel
Bente-Lill Kvitnes var en av de 120000 som hvert år har en form for spiseforstyrrelse i Norge. - Den ble en overlevelsesmekanisme for meg, sier hun.
Man hører stadig skrekkhistorier om unge jenter som har store problemer med noe som kan virke trivielt for mange. Er man sulten, så spiser man, er man mett så stopper man. Så enkelt er det langtfra for nesten 10 % av alle norske jenter mellom 13 og 25 år.
-Det er ikke det at ei jente med anoreksi ikke kan spise. Hun har angst for å spise, og hun trenger hjelp med den angsten. På sykehuset kan de få vekten opp, men det hjelper ikke på det underliggende problemet, sier Ester M Espeset og Ragnfrid Helene S Nordbø, psykologer og deltakere i doktorgradsprosjektet "Anoreksia Nervosa. Pasienters erfaring". Prosjektet ble startet med støtte fra Norske Kvinners Sanitetsforening, og er knyttet til Universitetet i Oslo.
Spiseforstyrrelse betyr kontroll
Bente-Lill Kvitnes brukte spiseforstyrrelsen som et verktøy for å overleve stresset hun følte fra omverdenen, men mest seg selv.
-Min grunnopplevelse av meg selv var at jeg ikke var god nok. Det hjalp ikke å høre at jeg var en flott jente både å se på og som person. Jeg kompenserte ved å stille skyhøye krav til meg selv, jeg skulle være et prakteksempel på skolen og ha jobb ved siden av.
Hun tror mobbing i barndommen har mye av skylden for at hun ble syk i 1989. På den tiden var ikke spiseforstyrrelser et tema, og i begynnelsen benektet hun også selv at hun var syk. Heldigvis skjønte hun at hun trengte hjelp da vekta raste nedover og livet ble kaotisk.
Vanskelig møte med helsevesenet
Om det er vanskelig å få hjelp nå, så var det i alle fall det for nesten 20 år siden. Bente-Lill fikk tilbud om psykolog én gang i måneden. Det var jo selvsagt altfor lite, og psykologen sa rett ut at hun hadde fått et bedre tilbud om hun hadde vært gjennom et selvmordsforsøk.
-Jeg tok han på ordet, men heldigvis ble jeg funnet. Så ble jeg lagt inn, først på vanlig sykehus, så på psykiatrisk.
Dessverre fungerte ikke behandlingen, som stort sett bestod i foring, fotfølging og overvåking.
-Overleger ville kaste meg ut, siden jeg var "fullt oppegående", og hadde verken behov for operasjon eller sårpleie. Behandlingen gjorde at jeg følte meg som i et nytt fengsel. Jeg hadde allerede laget et innvendig fengsel, med sperringer som ikke tillot meg å føle eller leve.
Bente-Lills erfaring stemmer godt overens med det Espeset og Nordbø har funnet ut.
-Når en person har så lav vekt at hun står i fare for å dø, må man selvfølgelig få vekten opp på et nivå som ikke er livstruende, men samtidig må disse kvinnene bli møtt som enkeltpersoner. "Møt meg som person. Snakk med meg - ikke til meg", var en setning som gikk igjen i undersøkelsen, forteller Espeset.
Å finne veien ut av problemene
Etter at Bente-Lill flyttet til Narvik for å gå på skole, møtte hun heldigvis en lege som forstod.
-Veiene ut av en spiseforstyrrelse er like mange som veiene inn i en. Det er viktig å ikke bli satt i bås, og det tar tid å begynne og spise igjen. Jeg husker langt tilbake at jeg hele tiden skulle begynne "i morgen". Men når det ble "i morgen" fant jeg på påskudd for å utsette spisingen. For en spiseforstyrret person kan verden falle sammen om man spiser en brødskive, jeg husker en jente som irriterte seg over de to skivene hun spiste for mye - ett og et halvt år etterpå!
Føler seg heldig
-Jeg har vært heldig. Foreldrene mine har stilt opp hundre prosent. Vi har hatt en åpenhet om problemene fordi begge parter har gitt rom for det. Foreldre er ganske hjelpeløse hvis barnet ikke forteller. Samtidig har de vært åpne for omverdenen om det å ha et sykt barn.
Det er mange foreldre som tenker at de kunne gjort noe annerledes, så hadde kanskje barnet unngått å bli sykt i første omgang, eller man hadde i alle fall klart å begrense skaden. Det er ikke slik det fungerer i virkeligheten, det er den syke selv som har, og må ha, ansvaret for å bli frisk, men foreldres støtte og tilstedeværelse kan bidra til en raskere bedring.
-Foreldre til et barn med spiseforstyrrelser må både sette grenser, og respektere barnets grenser. Dersom barnet kaster opp, la det bli ferdig. Snakk heller etterpå. Det kan virke nedverdigende å bli avbrutt, sier Bente-Lill.
-De fleste syke sa at når de nære personene rundt forstor hva lidelsen gikk ut på, så ble relasjonene mye lettere. Derfor er det viktig at de rundt en pasient med spiseforstyrrelser setter seg inn i sykdommen, for å lære å forstå den. Hvis man først forstår, så kan man reagere mer naturlig, og blir ikke så redd for hva man skal si. Vi må prøve å forstå prosjektet til de med spiseforstyrrelser, mener Ester Espeset og Ragnfrid Nordbø.
Siden det å ha kontroll er svært viktig for spiseforstyrrede vil det bare gjøre vondt verre om man prøver å ta fra de denne kontrollen.
Ser lyst på fremtiden
Bente-Lill ser for seg en lysere fremtid. Hun jobber frivillig for Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser, og har etablert seg som klesdesigner. Samtidig erkjenner hun at hun alltid vil ha sykdommen med i bagasjen.
-Å bli frisk betyr ikke nødvendigvis at jeg aldri skal overspise igjen. Målet mitt er å våge mer, ta litt større plass, og innimellom ikke gjøre noen ting!
Kilder: Norske Kvinners Sanitetsforening
Foto: Nina Ruud
-Det er ikke det at ei jente med anoreksi ikke kan spise. Hun har angst for å spise, og hun trenger hjelp med den angsten. På sykehuset kan de få vekten opp, men det hjelper ikke på det underliggende problemet, sier Ester M Espeset og Ragnfrid Helene S Nordbø, psykologer og deltakere i doktorgradsprosjektet "Anoreksia Nervosa. Pasienters erfaring". Prosjektet ble startet med støtte fra Norske Kvinners Sanitetsforening, og er knyttet til Universitetet i Oslo.
Spiseforstyrrelse betyr kontroll
Bente-Lill Kvitnes brukte spiseforstyrrelsen som et verktøy for å overleve stresset hun følte fra omverdenen, men mest seg selv.
-Min grunnopplevelse av meg selv var at jeg ikke var god nok. Det hjalp ikke å høre at jeg var en flott jente både å se på og som person. Jeg kompenserte ved å stille skyhøye krav til meg selv, jeg skulle være et prakteksempel på skolen og ha jobb ved siden av.
Hun tror mobbing i barndommen har mye av skylden for at hun ble syk i 1989. På den tiden var ikke spiseforstyrrelser et tema, og i begynnelsen benektet hun også selv at hun var syk. Heldigvis skjønte hun at hun trengte hjelp da vekta raste nedover og livet ble kaotisk.
Vanskelig møte med helsevesenet
Om det er vanskelig å få hjelp nå, så var det i alle fall det for nesten 20 år siden. Bente-Lill fikk tilbud om psykolog én gang i måneden. Det var jo selvsagt altfor lite, og psykologen sa rett ut at hun hadde fått et bedre tilbud om hun hadde vært gjennom et selvmordsforsøk.
-Jeg tok han på ordet, men heldigvis ble jeg funnet. Så ble jeg lagt inn, først på vanlig sykehus, så på psykiatrisk.
Dessverre fungerte ikke behandlingen, som stort sett bestod i foring, fotfølging og overvåking.
-Overleger ville kaste meg ut, siden jeg var "fullt oppegående", og hadde verken behov for operasjon eller sårpleie. Behandlingen gjorde at jeg følte meg som i et nytt fengsel. Jeg hadde allerede laget et innvendig fengsel, med sperringer som ikke tillot meg å føle eller leve.
Bente-Lills erfaring stemmer godt overens med det Espeset og Nordbø har funnet ut.
-Når en person har så lav vekt at hun står i fare for å dø, må man selvfølgelig få vekten opp på et nivå som ikke er livstruende, men samtidig må disse kvinnene bli møtt som enkeltpersoner. "Møt meg som person. Snakk med meg - ikke til meg", var en setning som gikk igjen i undersøkelsen, forteller Espeset.
Å finne veien ut av problemene
Etter at Bente-Lill flyttet til Narvik for å gå på skole, møtte hun heldigvis en lege som forstod.
-Veiene ut av en spiseforstyrrelse er like mange som veiene inn i en. Det er viktig å ikke bli satt i bås, og det tar tid å begynne og spise igjen. Jeg husker langt tilbake at jeg hele tiden skulle begynne "i morgen". Men når det ble "i morgen" fant jeg på påskudd for å utsette spisingen. For en spiseforstyrret person kan verden falle sammen om man spiser en brødskive, jeg husker en jente som irriterte seg over de to skivene hun spiste for mye - ett og et halvt år etterpå!
Føler seg heldig
-Jeg har vært heldig. Foreldrene mine har stilt opp hundre prosent. Vi har hatt en åpenhet om problemene fordi begge parter har gitt rom for det. Foreldre er ganske hjelpeløse hvis barnet ikke forteller. Samtidig har de vært åpne for omverdenen om det å ha et sykt barn.
Det er mange foreldre som tenker at de kunne gjort noe annerledes, så hadde kanskje barnet unngått å bli sykt i første omgang, eller man hadde i alle fall klart å begrense skaden. Det er ikke slik det fungerer i virkeligheten, det er den syke selv som har, og må ha, ansvaret for å bli frisk, men foreldres støtte og tilstedeværelse kan bidra til en raskere bedring.
-Foreldre til et barn med spiseforstyrrelser må både sette grenser, og respektere barnets grenser. Dersom barnet kaster opp, la det bli ferdig. Snakk heller etterpå. Det kan virke nedverdigende å bli avbrutt, sier Bente-Lill.
-De fleste syke sa at når de nære personene rundt forstor hva lidelsen gikk ut på, så ble relasjonene mye lettere. Derfor er det viktig at de rundt en pasient med spiseforstyrrelser setter seg inn i sykdommen, for å lære å forstå den. Hvis man først forstår, så kan man reagere mer naturlig, og blir ikke så redd for hva man skal si. Vi må prøve å forstå prosjektet til de med spiseforstyrrelser, mener Ester Espeset og Ragnfrid Nordbø.
Siden det å ha kontroll er svært viktig for spiseforstyrrede vil det bare gjøre vondt verre om man prøver å ta fra de denne kontrollen.
Ser lyst på fremtiden
Bente-Lill ser for seg en lysere fremtid. Hun jobber frivillig for Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser, og har etablert seg som klesdesigner. Samtidig erkjenner hun at hun alltid vil ha sykdommen med i bagasjen.
-Å bli frisk betyr ikke nødvendigvis at jeg aldri skal overspise igjen. Målet mitt er å våge mer, ta litt større plass, og innimellom ikke gjøre noen ting!
Kilder: Norske Kvinners Sanitetsforening
Foto: Nina Ruud
Denne saken ble første gang publisert 15/03 2006, og sist oppdatert 30/04 2017.