Et hjem får sin sjel og sin historie gjennom de mennesker som bo i det. Men i husene i Lakeview bor det ingen mennesker. Ikke nå lenger. De fleste flyktet fra denne middelklasse-forstaden til New Orleans, da Katrina nådde den amerikanske gulfkysten i august i fjor. Noen - særlig eldre - ble igjen. Mange av dem druknet.

Dette er nå et halvt år siden katastrofen. Men Lakeview er fortsatt en spøkelsesby, med vannskadde, illeluktende og forlatte boliger. Vi går inn i en åpen dør til det som engang må ha vært en flott villa i to plan. Et skilt på plenen forteller at eiendommen er til salgs.

Huset er herjet av vann og vind, men innimellom finner vi levninger som forteller litt om dette hjemmets sjel. En kasse med tegneserieblader avslører at det har vært barn i huset, og at den lille har hatt en spesiell forkjærlighet for Spiderman. Like bortenfor ligger en instruksjonsvideo om yoga og antologien "The Riverside Shakespeare". Det er i disse gjenværende eiendelene at katastrofens alvor - og det etterfølgende sviket - går opp for en fremmed på gjennomreise.

Bryster og brøl

Kvinnen på nærmere 50 er åpenbart bedugget og har kledd seg ut. Ikke som noe spesielt, men hun har sminket seg kraftig og rundt halsen henger plastkjeder i all verdens farger. Kjedene er en like selvfølgelig del av Mardi Gras som de sterke drinkene. Og på Bourbon Street i det sjarmerende franske kvartalet i er det rikelig av begge deler.

En gateselger serverer "Hurricanes" av en styrke som kan få det til å blåse friskt i hodet til noen og enhver. Og fra balkongene kaster fulle mennesker halskjeder ned til fulle folk på gaten. De minste og kjedeligste kjedene kommer flyvende i bunter. De større, og mer farvesprakende, må du tigge for å få. Noe den middelaldrende kvinnen ikke har det minste imot. Hun løfter opp toppen, og blotter brystene. Venninnene hennes hviner. Herrene på balkongen brøler, og betaler for showet i form av et av sine alle flotteste kjeder.

Det er Mardi Gras i New Orleans. For bare et par måneder siden tvilte de fleste på at byen ville være i stand til å arrangere denne tradisjonelle festen så kort tid etter naturkatastrofen. Men, som bankmannen John fra Baton Rouge sier: - Ingenting kan stoppe Mardi Gras, ikke engang en kategori 4-orkan.

- New Orleans er vår ventil, legger han til. Her kan vi kaste jakken og slipset, drikke oss fulle i noen dager og kikke på toppløse jenter.

USAs DNA

Mardi Gras betyr like mye for New Orleans som karnevalet for Rio. For dette er mer enn sprit, bryster og primalhyl i Bourbon Street. Mardi Gras er også familiefester, musikk, kreativitet og mystikk. Mardi Gras er en del av USAs DNA, et amerikansk klenodie. Dette er viktig å vite for å forstå hvorfor stormens ødeleggelser er blitt et nasjonalt traume, og den langsomme redningsinnsatsen og manglende gjenoppbyggingen et politisk problem for president George W. Bush.

Forfatteren E.L. Doctorow, mannen bak store samfunnsromaner som "Ragtime" og "Billy Bathgate", er kanskje den som har forklart det best: Katrina er den største fysiske og mentale omveltning for det amerikanske folk siden borgerkrigen i 1860-årene. Ikke siden dengang er så mange amerikanere på så kort tid blitt tvunget til å legge om livet sitt.

Livsglede

Derfor har det vært av stor symbolsk betydning at Mardi Gras ble arrangert mot alle odds i år. Dette selv om festen var kuttet ned fra de normale 12 til åtte dager, og antall besøkende sank fra en million i 2005 til 350.000 i år. Det viktigste var optimismen og livsgleden som Mardi Gras brakte med seg. For ikke å snakke om at det igjen ble lagt igjen millioner av dollar i byens restauranter og hoteller.

- Turisme har alltid holdt denne byen oppe, og det er turisme som skal gjenoppbygge den. Derfor var årets Mardi Gras en stor seier for New Orleans, sier tidligere borgermester Sidney Barthelemy.

Står over

Men enkelte har likevel stått over festen.

- Vi feirer ikke Mardi Gras i år. Det er ikke noe å feire, sier pensjonisten Richard Schmidt.

Han er innom sitt hus i Lakeview for å hente noe verktøy. Et halvt år etter Katrina har han og hustruen, Ruth, bestemt seg for å bygge opp igjen boligen sin. Men de venter til årets orkansesong er over.

- Vi ser an tiden. Vi kan ikke kjempe mot naturkreftene en gang til. Vi er for gamle til det, sier Schmidt.

Ekteparet mistet sitt første hus til orkanen Betsy i 1964. Katrina tok både bungalowen i Lakeview og huset de hadde i Slidell, utenfor New Orleans, i fjor. Likevel er det det som har skjedd - eller ikke skjedd - etter at stormen la seg som frustrerer mest.

Bystyret og presidenten har lovet penger til gjenoppbygging av New Orleans. Men i Lakeview har man ikke sett noe til pengene ennå. Og for hver dag som går dukker nye "Til salgs"-skilt opp på plenene.

- Hva er vitsen med å bruke sparepengene til gjenoppbygging hvis ikke naboene gjør det samme, spør Schmidt.

- Ingen vil jo kjøpe et hus midt i all denne elendigheten.

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!