Alt klart til fødselen?
At et uskyldig spørsmål fra den vordende far skulle kunne skape sånn panikk, det hadde jeg aldri trodd. Men da han spurte om jeg hadde pakket sykehusbagen, da ble jeg rett og slett lammet av skrekk. Det nærmer seg termin, jo!
Det var i går ettermiddag det skjedde. Jeg og mannen satt og skravlet i sofaen. Vi snakket om løst og fast. Om jobb og permisjon og utstyr som må være i hus til den lille melder sin ankomst. Sånt vordende foreldre snakker om. Man skulle tro dette var nok til at jeg var inneforstått med at det faktisk nærmer seg fødsel, men nei. For da pappaen kom med følgende spørsmål: "Har du pakket sykehusbagen nå da?", ja da var det som om blodet frøs til is i årene mine.
Helt fjern
Sykehusbagen? Jeg trenger vel ikke den ennå? Er jo lenge til jeg skal føde, er det ikke? Jeg er jo bare i uke, ja hva blir det for noe da, uke 36. Uke 36! Herlighet, det er jo bare fire uker til termin. Og så sitter jeg her da, uten å ha sykehusbagen pakket? Hva er det jeg tenker på? Det er merkelig. Termindatoen er liksom den man fokuserer på hele veien. Og så, når det virkelig nærmer seg, så blir man helt fjern liksom. Glemmer at man snart skal gjennom fødsel, at man skal få en ny liten verdensborger i hus, at man faktisk skal bli mor igjen. Underlige greier. Og betyr dette at jeg kommer til å bli en helt fjern tobarnsmor som ikke enser verken babyen eller storesøster på to år? Jeg mener, når jeg rent glemmer at jeg skal føde, hvordan skal det da gå når jeg har to krevende småttinger i hus?
Vel, det er jo bare å hive seg rundt da, med å pakke den berømte sykehusbagen. Å finne den fram, det er en enkelt sak. Men å finne noe fornuftig å putte oppi den, det er langt verre, til tross for at jeg faktisk har født en gang før. Her må det eksperthjelp til, så jeg finner fram en svangerskapsbok og blar meg fram til lista de foreslår der.
Praktisk eller høyst ubrukelig?
Det første som slår meg er at lista inneholder ting jeg aldri i livet ville tenkt på selv. Og det er kanskje vel og bra, for da får jeg med meg absolutt alt jeg trenger. Eller får jeg kanskje med meg en hel haug med ting jeg på ingen måte kommer til å trenge der jeg ligger i mitt eget lille smertehelvete og prøver å presse en unge ut gjennom en altfor altfor trang passasje?
La oss se. "Massasjedyr" med kuler eller kjevle med håndkle rundt er ett av punktene. Dette skal brukes til å massere ryggen. I alle dager, det trenger jeg vel ikke. Jeg tar med mannen min, jeg. Skrivebok er et annet punkt. Den skal visstnok være kjekk å ha dersom man vil føre logg underveis. Logg? Jeg tror da jeg har andre ting å tenke på under fødselen enn å skrive logg.
Og sånn fortsetter det. Blant de mange gode tipsene dukker det innimellom opp de merkeligste forslag. Jeg bruker derfor heller internett, og finner kjapt fram til gode råd fra kvinner som har født både en og to og tre ganger tidligere. I tillegg har jeg jo min egen erfaring fra forrige fødsel. Det jeg lærte da er i alle fall at tykke sokker er en nødvendighet. Jeg trodde nemlig jeg skulle fryse beina av meg da de skulle i gang med syinga. Gjett om jeg var takknemlig for mammas hjemmestrikkede lester da.
Ja ja, i løpet av de fire ukene som gjenstår før fødsel skal jeg vel alltids få ferdig denne bagen. Og det jeg ikke rekker å få oppi den, det får mannen ta seg av. Det burde vel gå greit. Eller?
Helt fjern
Sykehusbagen? Jeg trenger vel ikke den ennå? Er jo lenge til jeg skal føde, er det ikke? Jeg er jo bare i uke, ja hva blir det for noe da, uke 36. Uke 36! Herlighet, det er jo bare fire uker til termin. Og så sitter jeg her da, uten å ha sykehusbagen pakket? Hva er det jeg tenker på? Det er merkelig. Termindatoen er liksom den man fokuserer på hele veien. Og så, når det virkelig nærmer seg, så blir man helt fjern liksom. Glemmer at man snart skal gjennom fødsel, at man skal få en ny liten verdensborger i hus, at man faktisk skal bli mor igjen. Underlige greier. Og betyr dette at jeg kommer til å bli en helt fjern tobarnsmor som ikke enser verken babyen eller storesøster på to år? Jeg mener, når jeg rent glemmer at jeg skal føde, hvordan skal det da gå når jeg har to krevende småttinger i hus?
Vel, det er jo bare å hive seg rundt da, med å pakke den berømte sykehusbagen. Å finne den fram, det er en enkelt sak. Men å finne noe fornuftig å putte oppi den, det er langt verre, til tross for at jeg faktisk har født en gang før. Her må det eksperthjelp til, så jeg finner fram en svangerskapsbok og blar meg fram til lista de foreslår der.
Praktisk eller høyst ubrukelig?
Det første som slår meg er at lista inneholder ting jeg aldri i livet ville tenkt på selv. Og det er kanskje vel og bra, for da får jeg med meg absolutt alt jeg trenger. Eller får jeg kanskje med meg en hel haug med ting jeg på ingen måte kommer til å trenge der jeg ligger i mitt eget lille smertehelvete og prøver å presse en unge ut gjennom en altfor altfor trang passasje?
La oss se. "Massasjedyr" med kuler eller kjevle med håndkle rundt er ett av punktene. Dette skal brukes til å massere ryggen. I alle dager, det trenger jeg vel ikke. Jeg tar med mannen min, jeg. Skrivebok er et annet punkt. Den skal visstnok være kjekk å ha dersom man vil føre logg underveis. Logg? Jeg tror da jeg har andre ting å tenke på under fødselen enn å skrive logg.
Og sånn fortsetter det. Blant de mange gode tipsene dukker det innimellom opp de merkeligste forslag. Jeg bruker derfor heller internett, og finner kjapt fram til gode råd fra kvinner som har født både en og to og tre ganger tidligere. I tillegg har jeg jo min egen erfaring fra forrige fødsel. Det jeg lærte da er i alle fall at tykke sokker er en nødvendighet. Jeg trodde nemlig jeg skulle fryse beina av meg da de skulle i gang med syinga. Gjett om jeg var takknemlig for mammas hjemmestrikkede lester da.
Ja ja, i løpet av de fire ukene som gjenstår før fødsel skal jeg vel alltids få ferdig denne bagen. Og det jeg ikke rekker å få oppi den, det får mannen ta seg av. Det burde vel gå greit. Eller?
Denne saken ble første gang publisert 17/12 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.