Skrevet av Liv-Inger Resvoll

Den lille får smake bare noen få skjeer til å begynne med. Etter én skje rynker veslemor på nesa. Hva er dette da? Fast føde? Hun er skeptisk. Nåvel, hun prøver en skje til. Det sklir ned. Litt av det da. Nærmere sytti prosent av grøten på skjea sklir derimot ut i munnvika, ned på smekka for så på mystisk vis å havne i vippestolen, på gulvet eller på den rene pysjen mor nettopp kledde på den lille.

Bedre og bedre dag for dag
Ja ja, kan vel ikke akkurat klage. Det lille mennesket som sitter der utgrisa i vippestolen med et skjevt smil om munnen har tross alt ikke smakt fast føde tidligere. Litt søl må man regne med. Er jo fascinerende å tenke på at man nettopp har vært vitne til at en person har smakt noe annet enn melk for første gang i sitt liv.

Etterhvert som vesla vokser går det bedre og bedre med grøtinntaket. Større og større prosentandel av grøten sklir ned i magen i stedet for å legge på tur ut munnvikene og overalt hvor det absolutt ikke passer seg å ha grøt.

Menyen utvides
Tida går. På et blunk har den lille skrotten blitt seks måneder gammel. Menyen skal utvides til også å inkludere middag. Mor kjøper middagsglass på butikken og fabler om at hun i nær framtid skal lage babymiddagen selv. Koke grønnsaker, mose dem, fryse dem, ta dem opp, tilsette kjøtt i passende mengde. Ja ja, det er lov å drømme!

Glass får holde i første omgang. Også middag introduseres i kjempesmå mengder de første par gangene. Det slår ikke an. Den lille liker ikke dette skvipet, noe mor slett ikke har problemer med å forstå. Etter kjapt å ha stukket tunga på skjea med babyens måltid fastslår mor at den næringsrike glassmaten har en stor bakdel: smaken! Men, babyer skal visstnok lære seg å like dette, så mor fatter mot og mater den lille dag inn og dag ut. Noe særlig bedre blir det visst likevel ikke...

En kamp på liv og død
Det hele utvikler seg til å bli en kamp på liv og død. Mor har middagen på skjea og fører den smilende inn i babyens munn. Den lille tror det er grøt på skjea. Det har hun nemlig blitt svært så glad i etter hvert. Hun gaper villig. Som en liten fuglunge sitter hun der med kjeften vidåpen og lager utålmodige "jeg-er-sulten"-lyder. Skuffelsen er imidlertid stor når hun oppdager at skjea bærer med seg mosa grønnsaker med kalv eller lignende styggedommer produsert av en eller annen fabrikk som støtter både barnearbeid og krigføring og som slett ikke nøler med å slenge giftstoffer i maten til de søte små. Middagen kommer rett ut igjen. Veslemor har en imponerende teknikk hvor hun skyver maten ut med tunga i rakettfart.

Mor skal seire
Men mor gir seg ikke. Byr frem maten og er ved godt mot. Det gode motet går likevel raskt over så snart vesla begynner å frøse middagen utover alt. Er alltid koselig ved enden av måltidet å tørke middagen bort fra brilleglass, hender, hår og inventar. Til og med katta er full av middag. Hun er jo den eneste her i huset som ser ut til å sette pris på skvipet da, så det er i bunn og grunn ikke så farlig. Hun bare slikker det av.

Kampen er ikke over. Mor er fast bestemt på at den lille søte babyen skal lære seg å like middag på glass. Hun trenger det. Trenger mer næring. Mer jern. For hvem kan vel leve på luft og kjærlighet? Eller ikke-eksisterende puppemelk og grøt lagd på den ikke-eksisterende puppemelka eller pulver? Ikke denne babyen, i alle fall. Det har mor bestemt.

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!