På vei mot stupet
Mange gamle ord er både fine og verneverdige, men de få som verner dem er i ferd med å dø ut. Vi ble med Finn-Erik Vinje på redningsaksjon.
Hva er det de gamle sier? Og hva betyr det? Kanskje noen av de gamles ubegripeligheter kan være verd å samle på?
Stadig flere gamle ord og uttrykk er i ferd med å gå i hundene. Det får språkprofessor Finn-Erik Vinje (70) til å bli både atal og balstyrig. Selv om han sjøl, i likhet med våre truede ord og vendinger, er både gammel og utrydningstruet, nekter han å sitte rolig og bivåne at anvendelige, ja sågar helt utmerkete ord går hen og vansmekter.
I stedet for å vri seg i vånde mens språklig slendrian brer om og norsk slik vi engang kjente det går ad undas, akter professoren her å tilby deg et lite kurs i gammelmannsnorsk, slik at du eplekjekt kan hovere mens alle dine venner står avindsyke igjen med sin språkfattigdom. Finn-Erik Vinje står parat: Gjør deg klar til dagens dont.
Klassikere
Omkalfatre: Morsomt gammelt ord. Det betyr å snu opp-ned på, eller å stokke om på.
Befippelse: I befippelsen kommer jeg ikke på noen god forklaring. Jo da, der kom det. Det betyr forfjamselse.
Obsternasig: Ordet kommer fra latin og betyr gjenstridig, oppsetsig. Ordet er forbundet med ordet nese (nase) og enkelte tenker nok på oppstoppernese og karaktertrekk man forbinder med en slik tilbøyelighet, altså småfrekk.
Harang: Denne kommer fra fransk, og betyr en høytidelig, gjerne litt oppstyltet passasje i en tale. Man vikler seg gjerne inn i en lang harang.
Ekvipasje: Dette betyr egentlig hest og rytter, altså under ett. Men det brukes også om et fint kjøretøy, gjerne i en parade.
Akkedere: Å bli enige om. Den opprinnelige formen er å akkordere.
Bile: Unge snakker om å kjøre, fordi det for dem er en selvfølge at de kjører bil. Eldre derimot, snakker gjerne fortsatt om å bile når fremkomstmiddelet er bil. Substantivet bile betyr for øvrig en øks.
Halunk: Dette er absolutt en klassiker. Ordet betegner en slyngel, en kjeltring.
Beiler: En frier. Verbet er å beile, det svarer til en gammel dialektform, "bidla", som betyr å be om.
Verneverdigheter
Fusentast: Ordet er en sammenblanding av adjektivet "fus", som betyr ivrig, framfusende, og ordet "fantast". Dermed betyr ordet en ivrig, impulsiv person.
Krysse klinger: Å fekte. Men utrykket brukes gjerne i overført betydning, som i å diskutere.
Stundesløs: Rastløs. Det vet alle som har lest Ludvig Holbergs "Den stundesløse".
Skjelm: Skøyer. Et skjelmsk smil betyr således et skøyeraktig smil.
Pengepuge: Å puge betyr opprinnelig å samle, og en pengepuger er en gjerrigknark, en som er flink til å legge seg opp penger.
Pappenheime:Ordet forekommer bare i forbindelsen "kjenne sine pappenheimere", som betyr å kjenne sine folk, sin omgangskrets.
Penibel: Pinlig. En penibel situasjon kan for eksempel oppstå hvis man ikke vet hva penibel betyr.
Pø om pø: Fra fransk; peu à peu. Det betyr litt om litt.
Absolutt utrydningstruede stakkarer
Sakesløs: Uskyldig. Sak i dette tilfellet betegner anklage, altså anklageløs. Og dermed uskyldig.
Rev bak øret:I gamle dager hadde man tydeligvis forestillinger om at folk drev og gjemte ting bak øret. Har man er rev bak øret er man kort og godt en luring.
Lirumlarum: Habla habla, er det ikke det dere sier nå for tiden? Ordet er det samme som i lirekasse, altså betyr det snikksnakk, å skravle i vei.
Ring: Fattig. Som i "jeg vokste opp i ringe kår".
Skaberakk: Denne liker jeg også godt. Et skaberakk er en elendig og skrøpelig tingest. For eksempel kom jeg hit på sykkelen min, det gamle skaberakket.
Nebbenose: Et artig ord med et helt spesifikt anvendelsesområde: En ufordragelig og uforskammet jentunge.
Maroder: Syk, elendig. Eldre mennesker føler seg gjerne litt maroder. Eller litt tufs eller pjusk. Det tror jeg ikke yngre gjør. De føler seg vel bare syke. Eller dårlige.
Klakør: Fra fransk, det betyr en innleid klapper. En klakør er altså en ukritisk tilhenger eller sympatisør, gjerne med tvilsomme eller skjulte motiver.
Mankere: Mangle. Det mankerer ingenting på forklaringene her. Men nå får nok være nok!
FOTO: Silje Eide
Stadig flere gamle ord og uttrykk er i ferd med å gå i hundene. Det får språkprofessor Finn-Erik Vinje (70) til å bli både atal og balstyrig. Selv om han sjøl, i likhet med våre truede ord og vendinger, er både gammel og utrydningstruet, nekter han å sitte rolig og bivåne at anvendelige, ja sågar helt utmerkete ord går hen og vansmekter.
I stedet for å vri seg i vånde mens språklig slendrian brer om og norsk slik vi engang kjente det går ad undas, akter professoren her å tilby deg et lite kurs i gammelmannsnorsk, slik at du eplekjekt kan hovere mens alle dine venner står avindsyke igjen med sin språkfattigdom. Finn-Erik Vinje står parat: Gjør deg klar til dagens dont.
Klassikere
Omkalfatre: Morsomt gammelt ord. Det betyr å snu opp-ned på, eller å stokke om på.
Befippelse: I befippelsen kommer jeg ikke på noen god forklaring. Jo da, der kom det. Det betyr forfjamselse.
Obsternasig: Ordet kommer fra latin og betyr gjenstridig, oppsetsig. Ordet er forbundet med ordet nese (nase) og enkelte tenker nok på oppstoppernese og karaktertrekk man forbinder med en slik tilbøyelighet, altså småfrekk.
Harang: Denne kommer fra fransk, og betyr en høytidelig, gjerne litt oppstyltet passasje i en tale. Man vikler seg gjerne inn i en lang harang.
Ekvipasje: Dette betyr egentlig hest og rytter, altså under ett. Men det brukes også om et fint kjøretøy, gjerne i en parade.
Akkedere: Å bli enige om. Den opprinnelige formen er å akkordere.
Bile: Unge snakker om å kjøre, fordi det for dem er en selvfølge at de kjører bil. Eldre derimot, snakker gjerne fortsatt om å bile når fremkomstmiddelet er bil. Substantivet bile betyr for øvrig en øks.
Halunk: Dette er absolutt en klassiker. Ordet betegner en slyngel, en kjeltring.
Beiler: En frier. Verbet er å beile, det svarer til en gammel dialektform, "bidla", som betyr å be om.
Verneverdigheter
Fusentast: Ordet er en sammenblanding av adjektivet "fus", som betyr ivrig, framfusende, og ordet "fantast". Dermed betyr ordet en ivrig, impulsiv person.
Krysse klinger: Å fekte. Men utrykket brukes gjerne i overført betydning, som i å diskutere.
Stundesløs: Rastløs. Det vet alle som har lest Ludvig Holbergs "Den stundesløse".
Skjelm: Skøyer. Et skjelmsk smil betyr således et skøyeraktig smil.
Pengepuge: Å puge betyr opprinnelig å samle, og en pengepuger er en gjerrigknark, en som er flink til å legge seg opp penger.
Pappenheime:Ordet forekommer bare i forbindelsen "kjenne sine pappenheimere", som betyr å kjenne sine folk, sin omgangskrets.
Penibel: Pinlig. En penibel situasjon kan for eksempel oppstå hvis man ikke vet hva penibel betyr.
Pø om pø: Fra fransk; peu à peu. Det betyr litt om litt.
Absolutt utrydningstruede stakkarer
Sakesløs: Uskyldig. Sak i dette tilfellet betegner anklage, altså anklageløs. Og dermed uskyldig.
Rev bak øret:I gamle dager hadde man tydeligvis forestillinger om at folk drev og gjemte ting bak øret. Har man er rev bak øret er man kort og godt en luring.
Lirumlarum: Habla habla, er det ikke det dere sier nå for tiden? Ordet er det samme som i lirekasse, altså betyr det snikksnakk, å skravle i vei.
Ring: Fattig. Som i "jeg vokste opp i ringe kår".
Skaberakk: Denne liker jeg også godt. Et skaberakk er en elendig og skrøpelig tingest. For eksempel kom jeg hit på sykkelen min, det gamle skaberakket.
Nebbenose: Et artig ord med et helt spesifikt anvendelsesområde: En ufordragelig og uforskammet jentunge.
Maroder: Syk, elendig. Eldre mennesker føler seg gjerne litt maroder. Eller litt tufs eller pjusk. Det tror jeg ikke yngre gjør. De føler seg vel bare syke. Eller dårlige.
Klakør: Fra fransk, det betyr en innleid klapper. En klakør er altså en ukritisk tilhenger eller sympatisør, gjerne med tvilsomme eller skjulte motiver.
Mankere: Mangle. Det mankerer ingenting på forklaringene her. Men nå får nok være nok!
FOTO: Silje Eide
Denne saken ble første gang publisert 15/09 2006, og sist oppdatert 30/04 2017.