Prosjektlederen
Det er jammen ikke enkelt å være trøtt mamma når poden bestemmer seg for at 4.15, se det er fint tidspunkt å stå opp på. Hva gjør man når sånt skjer? Jo, man ikler seg en tålmodig maske, klistrer på et håpefullt smil og går i gang med Prosjekt Få Gullungen Til Å Sove.
Prosjektets suksess avhenger av en rekke faktorer. Hvor våken er ungen når mamma kommer til unnsetning? Hva var bakgrunnen for uroen? Er bleia tørr eller våt, eller enda verre, stinker det død og fordervelse av den? Som sagt, det er mange ting som spiller inn.
Hvordan Prosjektet utarter seg varierer veldig. Enkelte ganger bare vet man at helvete er løst i det øyeblikk babyalarmen slår inn, mens man andre ganger kan bli gledelig overrasket over å finne en unge som sover så søtt som bare det, til tross for at dette uskyldige lille vesenet utstøtte de reneste jungelhyl gjennom alarmen bare sekunder tidligere. Atter andre ganger blir man totalt lurt. Det starter så stille så stille. Bare noen knepp i alarmen. Ikke en lyd av gullungen. Man regner med at den lille sover som en stein, og at h*n bare snur litt på seg, hoster eller lignende. Etter noen flere knepp begynner mistanken å komme sigende? Forbereder gullungen noe? Det reneste bakholdangrep? Jo da, plutselig smeller det. Alarmen formelig dirrer! Man stormer inn på barnerommet, og hva finner man? Et lite menneske som står i senga og vifter med armene og ordner bare verre. Roper og hyler. Da er gode råd dyre.
Av og til hjelper det at man bare stryker poden kjærlig over håret, legger h*n ned i senga, brer dyna over og rusler ut igjen. Andre ganger remjer det lille vesenet så snart man prøver å liste seg stille ut av rommet. Hvordan har det seg at et barn merker at du tasser ut av rommet enda h*n sover så dypt som bare det? Det er underlig. Enkelte hevder at foreldre har øyne i nakken? Vel, da har barna en sjette sans. En sans som gjør at de oppfatter menneskelig nærvær innenfor en radius på to meter. Når dette menneskelige nærværet saaaaakte prøver å lure seg bort, da sendes det et eller annet signal til hjernen umiddelbart. Signalet utløser en voldsom reaksjon: Vrææææææææl!!! Så er det på han igjen¿
Innimellom hender det desperasjonen blir så stor at man rett og slett tar gullungen med inn i sin egen seng, med håp om at h*n raskt skal sovne bare h*n får ligge godt sammenkrøllet inntil mors varme kropp. Men neida, sånt skal ikke gullklumpen vite noe av. For i mamma og pappas seng, der skal det ikke soves. Det skal hoppes! Hopp hopp hopp! Og om man er så heldig at vesenet ligger i ro en stund, så man tror det sover, så blir man jammen lurt da også. For plutselig, rett før man selv faller i søvn igjen, stemmer den lille i med "Bæ bæ lille lam" av sine lungers fulle kraft. "Jeg gikk en tur på stien" med mangt et kraftfullt "ko-ko" kommer så, etterfulgt av en noe rocka versjon av "Trollmors vise". Konsert midt på natta? Ja, hvorfor ikke...?
Men til tross for at man gang på gang blir ufrivillig utpekt til prosjektleder for nevnte Prosjekt, så elsker man gullungen over alt i verden. Man glemmer fort. Og man venner seg fort til å klare seg på minimalt med søvn. Det eneste man aldri venner seg til, er den vanvittig sterke kjærligheten man føler for det lille mennesket man har satt til verden. En kjærlighet så sterk at du ville gått gjennom ild og vann for å vedkommende. Det er skremmende - og vanvittig herlig!
Hvordan Prosjektet utarter seg varierer veldig. Enkelte ganger bare vet man at helvete er løst i det øyeblikk babyalarmen slår inn, mens man andre ganger kan bli gledelig overrasket over å finne en unge som sover så søtt som bare det, til tross for at dette uskyldige lille vesenet utstøtte de reneste jungelhyl gjennom alarmen bare sekunder tidligere. Atter andre ganger blir man totalt lurt. Det starter så stille så stille. Bare noen knepp i alarmen. Ikke en lyd av gullungen. Man regner med at den lille sover som en stein, og at h*n bare snur litt på seg, hoster eller lignende. Etter noen flere knepp begynner mistanken å komme sigende? Forbereder gullungen noe? Det reneste bakholdangrep? Jo da, plutselig smeller det. Alarmen formelig dirrer! Man stormer inn på barnerommet, og hva finner man? Et lite menneske som står i senga og vifter med armene og ordner bare verre. Roper og hyler. Da er gode råd dyre.
Av og til hjelper det at man bare stryker poden kjærlig over håret, legger h*n ned i senga, brer dyna over og rusler ut igjen. Andre ganger remjer det lille vesenet så snart man prøver å liste seg stille ut av rommet. Hvordan har det seg at et barn merker at du tasser ut av rommet enda h*n sover så dypt som bare det? Det er underlig. Enkelte hevder at foreldre har øyne i nakken? Vel, da har barna en sjette sans. En sans som gjør at de oppfatter menneskelig nærvær innenfor en radius på to meter. Når dette menneskelige nærværet saaaaakte prøver å lure seg bort, da sendes det et eller annet signal til hjernen umiddelbart. Signalet utløser en voldsom reaksjon: Vrææææææææl!!! Så er det på han igjen¿
Innimellom hender det desperasjonen blir så stor at man rett og slett tar gullungen med inn i sin egen seng, med håp om at h*n raskt skal sovne bare h*n får ligge godt sammenkrøllet inntil mors varme kropp. Men neida, sånt skal ikke gullklumpen vite noe av. For i mamma og pappas seng, der skal det ikke soves. Det skal hoppes! Hopp hopp hopp! Og om man er så heldig at vesenet ligger i ro en stund, så man tror det sover, så blir man jammen lurt da også. For plutselig, rett før man selv faller i søvn igjen, stemmer den lille i med "Bæ bæ lille lam" av sine lungers fulle kraft. "Jeg gikk en tur på stien" med mangt et kraftfullt "ko-ko" kommer så, etterfulgt av en noe rocka versjon av "Trollmors vise". Konsert midt på natta? Ja, hvorfor ikke...?
Men til tross for at man gang på gang blir ufrivillig utpekt til prosjektleder for nevnte Prosjekt, så elsker man gullungen over alt i verden. Man glemmer fort. Og man venner seg fort til å klare seg på minimalt med søvn. Det eneste man aldri venner seg til, er den vanvittig sterke kjærligheten man føler for det lille mennesket man har satt til verden. En kjærlighet så sterk at du ville gått gjennom ild og vann for å vedkommende. Det er skremmende - og vanvittig herlig!
Denne saken ble første gang publisert 14/10 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.