Skrevet av Liv-Inger Resvoll

Jeg husker ennå første dagen jeg leverte jentungen hos dagmammaen sin. Hun var bare 13 måneder gammel. Jeg innrømmer gjerne at jeg grudde meg litt. For selv om jeg var veldig klar til å gå tilbake til arbeidslivet etter ett års permisjon, var det som om en stemme inni meg hvisket at jeg egentlig burde ha litt dårlig samvittighet for å overlevere barnet mitt til noen andre.

Trygg i sin nye tilværelse
Men det gikk veldig veldig bra. Heldigvis. Jeg har flere ganger hørt foreldre, og da særlig mødre, si at de synes det er litt fint at barnet gråter når de leverer det hos dagmamma eller i barnehage. Da vet de liksom at barnet kommer til å savne dem. Dette har jeg aldri helt skjønt.

Selv var jeg veldig takknemlig for at poden raskt følte seg trygg hos dagmammaen sin. Det gikk ikke lang tid før hun knapt hadde tid til å vinke hadet til foreldrene sine om morgenen, så ivrig var hun etter å komme i gang med leken hos dagmammaen. Klart hun har dårlig dager jentungen vår også. Da hyler hun opp bare vi gjør antydning til å skulle forlate henne. Men dette er unntaket, takk og pris.

"Ja takk begge deler"
Nå er godjenta vår blitt to år. Fremdeles er hun hos samme dagmammaen, og fremdeles har hun det som plommen i egget sammen med de tre andre barna som går der. Det er deilig å se at hun har det så bra. Da blir det enklere for både meg og pappaen å dra på jobb. Hverdagen er stresset, ja, men fy så mye verre det hadde vært om vi hver dag måtte levere jenta vår til en omsorgsperson hun ikke var komfortabel med. Nei, da er det bedre at snørr og tårer renner når mamma henter henne en ettermiddag akkurat i det de skulle til å skli ned gjørmebakken for ørtende gang. Hvem trenger vel middag når det er gjørmebad i sikte? Ikke den jenta, nei.

Men klagekoret varer ikke lenge. For selv om hun storkoser seg hos dagmammaen sin, så vet hun tross alt hvor hjemme er. Og heldigvis, så koser hun seg masse masse også der. Hun er litt sånn som Ole Brumm, hun. "Ja takk begge deler", er innarbeidet allerede.

Dårlig samvittighet?
Er det da sånn at jeg som mor burde ha dårlig samvittighet for å overlate barnet mitt til andre mens jeg er på jobb fem dager i uka? Burde jeg ha holdt meg hjemme til jenta ble minst tre år? Nei, er mitt svar. Dette er den hverdagen som passer for vår familie. Jeg trives på jobb, pappaen trives på jobb og jentungen stortrives hos dagmammaen sin. Hos dagmammaen treffer hun andre barn, hun blir vant til å omgås og å stole på en annen voksenperson, hun utvikler seg og lærer masse masse masse. Poden er et sosialt vesen, og jeg tror rett og slett at hun hadde vantrivdes hjemme sammen med meg til hun ble tre år, jeg.

I morgen er en ny dag. En ny dag hos dagmammaen for jentungen. Og jeg, jeg skal sende henne dit med den reneste samvittighet.

Les hele saken
Les alt om:

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!