Nok kjærlighet til to?
Da jeg gikk gravid med mitt første barn ante jeg lite om de sterke følelsene jeg etter hvert skulle utvikle for det lille mennesket som vokste inni magen min. Nå kjenner jeg daglige krumspring fra et nytt lite liv inni der. Hvilke følelser kommer jeg til å utvikle for dette barnet?
Som førstegangsfødende fikk jeg hele tiden høre at med et lite barn i familien ville livet aldri bli det samme igjen. Fint, tenkte jeg. Det var liksom litt av poenget.
Sterke følelser
Men akkurat hva som kom til å endre seg, det var jeg ikke helt forberedt på. Som førstegangsfødende tror jeg det er umulig si noe om hva den nye hverdagen bringer med seg. Jo da, klart det blir bleieskift og skriking og amming og alt det der, men hva med følelsene da? De ble liksom litt borte oppi det hele. Jeg var i alle fall ikke på noen som helst måte forberedt på de sterke følelsene jeg skulle utvikle for jenta jeg satte til verden en sen julikveld for litt over to år siden.
Altså, jeg er ikke helt kortsluttet oppi topplokket. Jeg visste jo at jeg kom til å elske barnet. Men at det var mulig å elske noen så høyt som jeg elsker den lille jenta mi, det var jeg ikke forberedt på. Jeg elsker henne virkelig over alt i verden. Jeg ville gjort hva som helst for henne, til og med gått i døden om så ble nødvendig.
Mange bekymringer
Som mor tenker man nå på de merkeligste ting. Jeg begynte for eksempel tidlig å bekymre meg for hva som venter jenta mi senere i livet. Skolestarten har jeg allerede tenkt på mange mange ganger. Hvordan vil hun oppleve det å begynne på skolen? Vil hun finne seg venner? Tenk om hun blir mobbet? Jeg ser med gru fram til den dagen hun eventuelt kommer gråtende hjem fra skolen fordi noen har vært slemme mot henne. Jeg vet jo at hun kommer til å oppleve tunge stunder i livet, uansett om jeg skulle ønske at jeg kunne skjerme henne mot - ja mot verden. Det beste jeg kan gjøre er vel å bidra til at hun blir en sterk person som ikke lar seg knekke av motbør.
Dele på morskjærligheten?
Enkelte dager føles det som om hjertet mitt skal eksplodere fordi det er så fylt av kjærlighet til jenta mi. Og det er da de nye tankene kommer. For når hjertet holder på å sprenges allerede nå, hvor skal jeg da gjøre av følelsene for den nye babyen? Om bare tre måneder blir jenta mi storesøster. Og jeg blir mamma på nytt. Ultralyden viste at ei ny jente er på vei. Vil jeg elske henne like høyt som jeg elsker den jenta jeg allerede har? Må jeg ta noe av kjærligheten jeg føler for godjenta mi og dele med den som kommer på nyåret? Eller får jeg tildelt en ny dose morskjærlighet sånn at de ikke trenger å dele på den jeg allerede føler?
Huff, så mange merkelige tanker man går rundt med. Og det blir vel ikke akkurat bedre av at man er hormonell som bare juling heller. Det beste jeg kan gjøre er vel å ta ting som de kommer. Det funket jo bra sist. Jeg elsket jenta mi fra det øyeblikk hun først tittet ut i verden, og etter hvert som vi har blitt bedre kjent har jeg elsket henne høyere og høyere. Og så trøster jeg meg med at mødre jo har klart det før meg. Å bli flerbarnsmor altså. Da skal jeg klare det, jeg også.
Sterke følelser
Men akkurat hva som kom til å endre seg, det var jeg ikke helt forberedt på. Som førstegangsfødende tror jeg det er umulig si noe om hva den nye hverdagen bringer med seg. Jo da, klart det blir bleieskift og skriking og amming og alt det der, men hva med følelsene da? De ble liksom litt borte oppi det hele. Jeg var i alle fall ikke på noen som helst måte forberedt på de sterke følelsene jeg skulle utvikle for jenta jeg satte til verden en sen julikveld for litt over to år siden.
Altså, jeg er ikke helt kortsluttet oppi topplokket. Jeg visste jo at jeg kom til å elske barnet. Men at det var mulig å elske noen så høyt som jeg elsker den lille jenta mi, det var jeg ikke forberedt på. Jeg elsker henne virkelig over alt i verden. Jeg ville gjort hva som helst for henne, til og med gått i døden om så ble nødvendig.
Mange bekymringer
Som mor tenker man nå på de merkeligste ting. Jeg begynte for eksempel tidlig å bekymre meg for hva som venter jenta mi senere i livet. Skolestarten har jeg allerede tenkt på mange mange ganger. Hvordan vil hun oppleve det å begynne på skolen? Vil hun finne seg venner? Tenk om hun blir mobbet? Jeg ser med gru fram til den dagen hun eventuelt kommer gråtende hjem fra skolen fordi noen har vært slemme mot henne. Jeg vet jo at hun kommer til å oppleve tunge stunder i livet, uansett om jeg skulle ønske at jeg kunne skjerme henne mot - ja mot verden. Det beste jeg kan gjøre er vel å bidra til at hun blir en sterk person som ikke lar seg knekke av motbør.
Dele på morskjærligheten?
Enkelte dager føles det som om hjertet mitt skal eksplodere fordi det er så fylt av kjærlighet til jenta mi. Og det er da de nye tankene kommer. For når hjertet holder på å sprenges allerede nå, hvor skal jeg da gjøre av følelsene for den nye babyen? Om bare tre måneder blir jenta mi storesøster. Og jeg blir mamma på nytt. Ultralyden viste at ei ny jente er på vei. Vil jeg elske henne like høyt som jeg elsker den jenta jeg allerede har? Må jeg ta noe av kjærligheten jeg føler for godjenta mi og dele med den som kommer på nyåret? Eller får jeg tildelt en ny dose morskjærlighet sånn at de ikke trenger å dele på den jeg allerede føler?
Huff, så mange merkelige tanker man går rundt med. Og det blir vel ikke akkurat bedre av at man er hormonell som bare juling heller. Det beste jeg kan gjøre er vel å ta ting som de kommer. Det funket jo bra sist. Jeg elsket jenta mi fra det øyeblikk hun først tittet ut i verden, og etter hvert som vi har blitt bedre kjent har jeg elsket henne høyere og høyere. Og så trøster jeg meg med at mødre jo har klart det før meg. Å bli flerbarnsmor altså. Da skal jeg klare det, jeg også.
Denne saken ble første gang publisert 05/10 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.