alkoholiker, ukjent sykdom, uteligger, var uteligger og alkoholiker, ble frisk

GURID BU: En sjelden sykdom gjør at Gurid ikke har hår, har voldsom kløe og sliter med søvnen. © FOTO: Jørn Grønlund

Gurid slet med angst og depresjon og hadde drukket seg fra både jobb og leilighet.

- Jeg ante ikke at livet kunne være så godt!

Gurid Bu har smil om munnen og solskinn i blikket.

For to år siden hadde hun eiendelene sine i en bag, hjemmet hennes var et teppe under en bro, og dagene hennes handlet om å tilfredsstille suget etter alkohol.

For bare da klarte hun å dempe den voldsomme uroen som herjet i kroppen hennes.

I dag er hun rusfri, bor i en koselig leilighet, og har fått nervene under kontroll og en livsglede som bobler.

- Mens jeg bodde ute, satt jeg ofte og så på lysene som ble tent i leilighetene rundt meg, og drømte om at en av dem en dag skulle bli min. Og sånn gikk det til slutt, men det skjedde ikke helt av seg selv. Det måtte en skikkelig innsats til.

Gurid sier hun synes det er fint. For nå har hun vist at også hun kan.

- Stein for stein har jeg bygd en ny grunnmur i livet mitt. Det er jeg stolt av. Og den muren er solid. Det skal jeg love deg.

Sjelden sykdom

Det finnes mange grunner til at mennesker trår feil i livet. For Gurid handler det mye om sykdommen hun er født med, den som er så sjelden at den ikke har noe navn, den som Gurid har arvet etter moren sin, Bente, og som legene derfor har døpt "Bente og Gurids sykdom".

- Vi klør som besatt, mamma og jeg. Når du får et myggstikk, klør du litt og så er du ferdig med det. Hos oss slutter kløen aldri. Det er som vi har maur krypende under huden konstant. Derfor klør vi oss til blods. Det er heller ikke mulig for kroppen å være i ro. 24 timer i døgnet rykker og drar det. Det er en voldsom uro, som sliter deg ut og gjør deg synlig annerledes. Samtidig svetter vi unormalt mye. Et annet synlig tegn er mangelen på hårvekst.

På bakhodet har det aldri vokst et hårstrå, og resten av skallen er glissen. Derfor bruker jeg skaut. Det er min trygghet. Og så handler det om søvn, eller rettere sagt mangelen på søvn. Det har fulgt meg fra jeg var spedbarn. Jeg var ikke mer enn tre måneder første gang jeg fikk sovemedisin, forteller Gurid.

alkoholiker, ukjent sykdom, uteligger, var uteligger og alkoholiker, ble frisk

KREATIV: Gurid er en kreativ kvinne, og når hun skaper, klør hun også mindre. © FOTO: Jørn Grønlund

Mobbing og alkohol

Hun vokste opp i Evanger, ikke så langt fra Voss. Og selv om hun skilte seg ut og hadde store plager, husker hun barndommen som en fin tid.

- De andre barna spurte rett ut hvorfor jeg var som jeg var. Jeg fortalte. Og da var det liksom greit. Da barneskolen var unnagjort, måtte jeg reise med tog for å komme meg på skolen. Da begynte stirringen, mobbingen, latterliggjøringen, etterapingen. Og fortsatt kan jeg oppleve at folk heller står enn å sette seg på det ledige setet ved siden av meg. Jeg prøver å bite det i meg, men det gjør vondt, sier hun.

I ungdomstiden var Gurids forhold til alkohol som de flestes. Hun tok en fest i ny og ne. Søvnløsheten plaget henne imidlertid voldsomt.

Sovemedisinen virket ikke lenger, og hun kunne gå opptil to uker uten en god natts sovn, for så å kollapse og sove i to døgn. Etter hvert begynte hun å selvmedisinere seg med alkohol i form av øl og cider.

Det dreide seg om små mengder og skjedde ikke daglig, men hun opplevde at det hjalp litt, akkurat der og da.

Ga blaffen i alt

I 2001 var Gurid nesten ferdig utdannet barne- og ungdomsarbeider. Skolen hadde gått greit. Hun hadde stått til eksamen, var engasjert og gledet seg til å få plass som lærling et sted. Men lærlingplassen uteble.

Og da hun endte opp med å gå hjemme, endret mye seg. Hun begynte å drikke på kveldene for å klare å slappe av.

alkoholiker, ukjent sykdom, uteligger, var uteligger og alkoholiker, ble frisk

SAMHOLD: Gurid og moren, Bente Randi Skorve, har samme sykdom. © FOTO: Jørn Grønlund

Om det var lørdag eller mandag spilte liksom ingen rolle. Hun trengte ikke stå opp tidlig uansett.

I 2002 fikk hun lærlingplass, og flyttet til Bergen. Men hun drakk daglig nå, syntes det døyvet angsten og uroen.

Likevel gikk det noenlunde greit det første året. Det andre aret også - inntil det var tre måneder igjen av lærlingtiden.

- Da ble jeg sparket rett ut. Jeg var for uopplagt, og det luktet alkohol av meg, forteller hun.

Nå eskalerte drikkingen.

Det handlet fortsatt om øl og cider, men etter hvert kombinerte hun også alkohol med piller.

Hun mistet kontakten med sine to søsken. Også moren, Bente, som så altfor godt visste hva hun slet med og som alltid har støttet henne, stengte døren for henne når hun var ruset.

Moren tryglet henne om å søke hjelp, men Gurid drakk heller enda mer.

- Alt jeg fikk inn av penger, gikk til rus. Jeg ga blaffen i å betale regningene mine. Jeg ga blaffen i alt. Det var alkoholen som styrte. Da spilte det ingen rolle at jeg kjørte livet mitt utfor stupet, sier hun.

alkoholiker, ukjent sykdom, uteligger, var uteligger og alkoholiker, ble frisk

TRENINGSGLEDE: For fire År siden var Gurid et vrak, både fysisk og psykisk. I dag trener hun nesten daglig. Treningen gjør henne sterk, rolig og glad. © FOTO: Jørn Grønlund

Tryglet om hjelp

I 2008 la Gurid så langt etter med husleien at hun ble kastet ut av leiligheten sin. Nå hadde hun ingen steder å bo.

Hun pakket de viktigste eiendelene sine i en bag og en veske, tok med seg et teppe og bega seg ut i Bergens gater på leting etter et sted å sove.

- Ikke spør meg hvordan jeg hadde det den dagen. Det er mye jeg har fortrengt. Det jeg husker, er at jeg fant en fin plass under Puddefjordsbroen. Det var ingen fra utemiljøet som kjente stedet, og det passet meg fint. Selv om jeg stort sett ikke hadde et edru øyeblikk, hadde jeg en grense. Hardere stoffer skremte meg. Jeg måtte derfor holde litt avstand til dette miljøet, sier hun.

De neste to årene sov Gurid ute. Hun hadde en kassettspiller hun innimellom satt og lyttet til, og i bitte små øyeblikk kunne hun ha det bra. Men mest dreide livet seg om å skaffe alkohol og drikke til hun kjente at den fryktelige uroen ble døyvet. Mat brød hun seg ikke om. Det var et jag, et slit, og alkoholen hjalp bare der og da.

Etterpå, når rusen var på vei ut, var alt ti ganger verre.

Da kom angsten for fullt. Hun klødde og klødde, og klarte ikke å være rolig et øyeblikk.

I to år levde hun på denne måten. Så kom dagen da hun ikke orket mer.

Det var første påskedag i 2010. Gurid hadde tilbrakt natten hjemme hos en drikkekompis. Hun klødde og svettet så forferdelig at hun ikke maktet å ha på seg klær. Naken og oppklort satt hun i dusjen. Da ringte hun legevakten. "Vær så snill. Kom og hent meg." Stemmen var desperat.

Godt å komme hjem

Gurid ble innlagt på lukket avdeling på Sandviken sykehus.

Hun veide 46 kilo og var i ekstremt dårlig forfatning både fysisk og psykisk.

Etter et kort opphold der ble hun overfort til Haukeland universitetssykehus. Ni uker senere fikk hun komme hjem til moren på en betingelse: At hun ikke skulle drikke, men søke hjelp hos Blå Kors.

- Det var godt å komme hjem til mamma, godt å se at hun slappet av nå som hun visste hvor jeg var. Er det noe jeg sliter med å tilgi meg selv for, er det all bekymringen jeg har gitt henne. Vi har alltid stått hverandre nær, mamma og jeg. Og det var tungt å vite at hun ble syk av maten jeg levde på, av usikkerheten for hvordan det skulle gå med meg, sier Gurid.

- Det er fantastisk godt å ha fått Gurid tilbake, og jeg er stolt av den jobben hun har gjort, sier mamma Bente.

- Det er noen tonn med stein som er borte nå.

Artikkelen fortsetter under bildet.

alkoholiker, ukjent sykdom, uteligger, var uteligger og alkoholiker, ble frisk

KREATIVE: Mor og datter er begge kreative. © FOTO: Jørn Grønlund

Trenger mening

Gurid gjorde som hun hadde lovet, og søkte hjelp hos Blå Kors. Der skjedde det noe som endret alt. Hun måtte begynne å trene.

I starten vegret hun seg, ville ikke, men så merket hun at treningen faktisk hadde mye av den samme virkningen som  alkoholen - den døyvet angsten, gjorde henne gladere og roligere i kroppen.

Hun ble bitt av basillen; begynte å løpe, sykle, løftet vekter, gå lange turer. I dag er hun i fysisk aktivitet hver dag.

- Da jeg kom inn på Blå Kors, var jeg et vrak. Trekvart år senere besteg jeg Galdhøpiggen. Slå den, da! Og i ettertid har jeg vart på toppen to ganger til, sier Gurid og ser på meg med et blikk fylt av både solskinn og stjerner.

Vi sitter sammen med henne i Amalie Skrams Hus midt i Bergen sentrum. Ved siden av Blå Kors, er det dette stedet og menneskene som er knyttet til det, som har hatt størst betydning for den fenomenale snuoperasjonen hun har klart å gjennomføre.

Amalie Skrams hus er et veksthus for mennesker som har erfaring med psykiske helseplager. Det er en sosial møteplass, det har verksted for kreative aktiviteter - og det har eget treningssenter.

- Da jeg var ferdigbehandlet ved Blå Kors etter et år, ble jeg overlatt til meg selv. Jeg var frisk. Nå kunne jeg bare gå på AA-møter, fikk jeg høre. Men det er jo da den virkelige bøygen kommer. For hva skulle jeg fylle dagene mine med! Jeg fikk bo hos mamma, men skjønte at jeg måtte ha noe å gjore. Løsningen ble Amalie Skrams Hus. Her trener jeg. Her spiser jeg middag, som jeg ofte er med på å lage selv.

- Når du mister noe i livet ditt, trenger du noe annet å sette i stedet, noe som gir mening, innhold og litt struktur i hverdagen.

Gurid smiler igjen. Hun gjør det så ofte at mange bare kaller henne"Solstrålen".

- Jeg har fått være med på mye gøy etter at jeg valgte bort rusen. Gjennom prosjektet "Aktiv for livet" ved Amalie Skrams Hus har jeg sydd sammen en aktivitetspakke som passer for meg. Den gjør meg ordentlig sliten og veldig fornøyd, sier Gurid, og forteller om innebandy og fotball, trening i klatrevegg, korsang og organiserte fotturer.

- Dette er et supert tilbud til den som vil ta tak i livet sitt igjen.

Glemmer sykdommen

For en tid tilbake kunne Gurid flytte inn i en koselig ettromsleilighet i Bergen, med balkong og callinganlegg, akkurat som hun hadde drømt om. Det var en stor dag, et ytre tegn på at livet hennes har tatt en riktig kurs.

Inne i leiligheten forteller både malerier, keramikk og strikketøy at her bor det en kreativ dame som er flinkere enn de fleste med hendene sine.

- Det er rart, det der. Jeg har to søsken. De er friske, men heller ikke spesielt kreative. Jeg derimot, yngstejenta, har arvet både sykdommen og de kreative evnene til mamma, sier Gurid.

- A jobbe med hendene er "mindfulness" for oss. Da har vi så gode øyeblikk at vi glemmer at kroppen klør, at vi har en sykdom ingen finner ut av, sier mamma Bente Randi Skorve.

Hun og Hjemmet har for øvrig møtt hverandre for. Det skjedde for 18 år siden da hun tok kontakt for å høre om vi kunne skrive om den merkelige sykdommen som hadde rammet forst henne og nå datteren. For kanskje kunne det føre dem et skritt nærmere en oppklaring.

- Det gjorde ikke det, men verden har gått videre, og jeg har ikke gitt opp håpet om at noen en dag finner ut av hva det er som gjør at Gurid og jeg skiller oss sånn ut fra den store hopen, sier Bente Randi og favner yngstedatteren med et varmt smil.

Gurid kvitterer med en klem, og forteller hvor mye det betyr for henne at hun har vunnet tilbake morens tillit.

- Mamma er en fantastisk dame. Jeg vet ikke noen jeg ser mer opp til enn henne. Derfor var det så fryktelig det jeg gjorde mot henne.

Sterk og sta

Gurid har fortsatt sykdommen sin å slite med, men nye medisiner ser ut til å virke bra. For tiden sover hun i alle fall noenlunde godt. Hun er også blitt bedre til å takle å vare annerledes, og prøver ikke lenger like hardt som før å holde kroppen i ro - noe som bare gjør den enda mer urolig.

- Jeg skulle ønske jeg ikke hadde hatt denne sykdommen, men man får prøve å gjøre det beste ut av det man fått utdelt. Og heldigvis er jeg både sterk  og sta. Det har jeg lært om meg selv de siste fire årene. Og så er jeg positiv, det er også en arv fra mor. Og den kommer godt med. Dessuten har jeg innsett at man faktisk får til det man vil, og har lagt planer etter det. Selv om jeg har søkt om uføretrygd, har jeg også et mål om å få tatt fagbrev som barne- og ungdomsarbeider. Jeg har veldig lyst til å bruke erfaringen min fra de siste årene til å hjelpe andre, og har allerede holdt foredrag for 500 mennesker om det jeg har opplevd.

Jeg har også vært rundt på forskjellige institusjoner og fortalt min historie, om hvor mye man kan utrette bare ved å bli fysisk aktiv. Jeg håper det kan vare med på å gi håp til andre som sliter.

For uansett hvor dypt man har falt - det går an å komme seg opp igjen. Man får til det man vil.

Vil du lese flere saker om bra damer?  Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Kvinneguiden på Facebook!

Les hele saken

Inger-Lise Kvås, redaksjonsjef

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!