Funksjonshemmet og foredragsholder

- Livet ville vært kjedelig uten de dårlige dagene

Disse jentene har noe viktig å lære deg om problemer.

ERFARINGER: Miriam (til venstre) og Marit mener det handler om holdninger. De to jentene er avhengig av rullestoler, men mener det er fullt mulig å gjøre om problemer til ressurser.

ERFARINGER: Miriam (til venstre) og Marit mener det handler om holdninger. De to jentene er avhengig av rullestoler, men mener det er fullt mulig å gjøre om problemer til ressurser. Foto: FOTO: Privat

Publisert Oppdatert

– Da jeg ble født, trodde ingen jeg noen gang ville komme til å vokse opp, sier Miriam Ormøy Ibsen (27). I så fall måtte det bli som grønnsak.

Men 50 operasjoner senere reiser hun nå land og rike rundt sammen med venninnen Marit Bjørnskau Grimsrud (25) og holder foredrag om livsglede og mestring.

Til toppen av Galdhøpiggen

For selv om Miriam er livredd fart og høyder, har hun vært ti meter opp i masten på tall shipet Lord Nelson, konkurrert på ski, og kjørt racerbil. Og i 2014 gikk hun hele veien opp fra Juvasshytta til toppen av Galdhøpiggen med skinner og krykker. Turen opp tok 12 timer.

– Det var tykk tåke på veien opp, men den lettet etter hvert. De snille folkene på hytta på toppen lot oss få sove på liggeunderlag på gulvet, slik at vi slapp å sette opp teltet. Og ned igjen tok det jo bare ni timer, smiler Miriam, og gir nytt innhold til uttrykket «ut på tur, aldri sur.»

Venninnen Marit Bjørnskau Grimsrud er født med cerebral parese, og har også gjennomgått en omfattende benoperasjon. Begge jentene har brukt rullestol hele livet.

Livet er kjedelig uten utfordringer

De møttes i 2011, da de begge akkurat hadde flyttet til Kristiansand, og siden den dagen har de hengt sammen.

– Da Miriam og jeg først traff hverandre, fant vi raskt ut at vi har lik innstilling til livet og til mange av utfordringene vi opplever. Både som rullestolbrukere og som mennesker, sier Marit. Det å sitte i rullestol er ikke enkelt, og vi har mange dårlige dager, vi også, men vi er også enige om at livet hadde vært kjedelig uten dem. 

Hun forteller at hun og Miriam helt fra starten hadde mange interessante samtaler.

– Da fødtes ideen om å holde foredrag, sier Miriam.

- Vi fant ut at våre utfordringer og erfaringer kunne bli til noe positivt. Ikke bare problemer man må finne løsninger på! Og det ville vi dele med andre.

Saken fortsetter under bildet.

Holdningen avgjør

Foredragene deres handler om hvordan man kan håndtere hverdagen på best mulig måte, men også om livet generelt.

Fakta om jentene:

Marit Bjørnskau Grimsrud

Født i 1991. Jobber som førstekonsulent i markedsavdelingen i NAV. Har et bankende hjerte for musikk og kommunikasjon. Har mastergrad i samfunnskommunikasjon ved Universitetet i Agder. Blogger på maritgrimsrud.com og lydliv.com. Hun er også opptatt av psykisk helse. Marit har hatt flere verv i studietiden. På fritiden er hun sammen med venner, og holder på med sang og trening.

Hun har cerebral parese, og bruker manuell rullestol i dagliglivet.

Miriam Ormøy Ibsen

Miriam Ormøy Ibsen ble født i 1989. Hun har alltid vært glad i utfordringer og fysisk aktivitet. I dag tar hun fag innen idrett, psykologi og likestilling ved UiA og er aktiv i Studentavisen Unikum, ved siden av pigging og annen trening i tillegg til foredragsvirksomheten. På fritiden driver hun med politikk og hun jobber for Idrettsskole for fysisk funksjonshemmede.

Hun har ryggmarksbrokk, vannhode og epilepsi. Fram til 14 års-alderen levde hun halve livet sitt på sykehus.

Du kan lese mer om jentene på nettisden deres, Bevegelsesbegeistring.

For noen kan det være en utfordring bare å gå på butikken, mens andre kanskje mister noen de er glad i. Begge deler kan gjøre vondt - og begge deler kan ha uventede ressurser gjemt i seg, sier Miriam.

– Noen utfordringer er store, noen er små, men felles for dem er at vår holdning til dem er avgjørende, sier Marit.

- Vi kan for eksempel synes det er utfordrende å komme oss rundt, spesielt på vinterstid. Det kan være veldig belastende å venne seg til å planlegge så mye. Både i forhold til snø, og i til å være avhengig av transportmidler.

– Og vi er avhengige av hjelpemidler; det kan være vanskelig, skyter Miriam inn. Dersom vi punkterer eller går tom for strøm på de batteridrevne el-rullestolene våre, blir vi med ett veldig sårbare, noe som selvfølgelig kan være stressende. Det kan også være utfordrende å skulle strukturere hverdagen, nettopp fordi vi bruker mer tid på en del praktiske gjøremål enn andre.

– Men, og det er viktig, sier Marit.

- Miriam og jeg er opptatt av å tenke ressursorientert. Ikke bare løsningsorientert. Vi tror på å forsøke å se på utfordringer som en kime til ressurser; ved å erfare å punktere, gå tom for batteri, eller merke at dagene ikke går ihop, så blir vi drevne på å finne egne løsninger som vi også kan bruke i liknende situasjoner senere. Det er sunt å se med egne øyne at situasjoner som opplevdes håpløse der og da, bringer med seg noe brukbart til senere.

Øve, øve, øve

Jentene mener det er et holdningsspørsmål. Og holdninger er ikke noe som skapes over natten. Men hvis man øver seg, tror de på muligheten til å se ressurser mens man står oppi problemer.

Det kan også ha en smitteeffekt. Begge jentene har blitt trent i å finne ressursene i å ha en funksjonshemming; de har sett at det å ikke komme seg inn over alt, eller å være avhengig av hjelpemidler og andre, også har med seg noe verdifullt.

– Vi lærer for eksempel å sette pris på når ting fungerer. Og vi lærer å sette pris på hverdagene og rutinene. Men igjen, det er en treningssak, sier Marit.

Saken fortsetter under bildet.

HINDRING: Å være avhengig av rullestol kan by på praktiske utfordringer. Men Miriam insisterer på at slike hinder også er en ressurs. Neste gang vet hun bedre hvordan hun skal vikle seg ut av sperrebåndet - eller unngå å vikle seg inn i det.

HINDRING: Å være avhengig av rullestol kan by på praktiske utfordringer. Men Miriam insisterer på at slike hinder også er en ressurs. Neste gang vet hun bedre hvordan hun skal vikle seg ut av sperrebåndet - eller unngå å vikle seg inn i det. Foto: FOTO: Privat

Og for å komme dit må man først begynne med seg selv og erkjenne at man har et valg om hvordan man vil tenke og handle, rundt den utfordringen man står overfor.

Lar du utfordringen begrense deg, blir det en hindring. Men lar du den gjøre deg bedre rustet; så blir det i beste fall en berikelse.

– Vi mener på ingen måte at det å finne ressurser i vonde ting, er enkelt. Alt vi forsøker å si er at alle utfordringer har kimen i seg til å vokse seg til en ressurs, om man bare øver seg opp til å se det. Og det er den øvelsen vi ønsker å gjøre folk bevisste på med foredraget, sier Marit.

Sårbarhet er en styrke

Jentene tror heller ikke at utfordringer kan måles i størrelse.

– Dersom vi står overfor et fysisk hinder, eller er i hus uten heis, blir selvfølgelig funksjonsnedsettelsen relevant, noe annet ville vært rart. Men dersom vi kun spiser mat, leser en bok, er ute med venner, eller gjør andre ting enn å håndtere fysiske hindre, da blir det simpelthen irrelevant om vi bruker rullestol eller ikke, sier Miriam.

– Alle, absolutt alle, kjenner på utfordringer. Og de er høyst relevante for dem det gjelder, uavhengig av om andre går gjennom noe som er verre.

Men hun understreker at det også er tillatt å synes at utfordringer er vanskelige. Og sårbarhet er en styrke som jentene tror flere av oss må tørre å snakke om.

Jentenes seks tips

  •  Lytt til kroppen din og ta vare på den
  • Øv deg på å takle utfordringer
  • Våg å engasjere deg
  • Tenk med større perspektiv – tenk utenfor boksen
  • Ha tro på at det som virker kjipt i dag, faktisk kan bli en ressurs på sikt
  • Le masse – galgenhumor er viktig!

De mener det både er lov og viktig å akseptere å ha det vondt. Men at det vonde kanskje kjennes annerledes hvis man tør å stå i det og anerkjenne følelsen som nettopp vond, ikke stritte imot den. Da finnes det mulighet for at det kan dukke opp tanker og perspektiver som har ligget gjemt. Som for for Marit:

Låtskriverutfordringen

– Like før jul i 2014 ble jeg veldig sliten og nedfor, og slet med angst- og depresjonsliknende symptomer, forteller Marit. Ting hadde skjedd med helsen og familien.

– Jeg ble nødt til finne tilbake til livsgleden og drivkraften min, og tenkte det ville hjelpe om jeg fokuserte på noe jeg hadde lyst til å gjøre, sier hun.

Hun hadde lenge jobbet som anmelder i studentavisen, og hun har alltid vært interessert i låtskriving.

– Så jeg tenkte det kunne være morsomt å intervjue noen av landets fremste låtskrivere. Litt drøyt kanskje, men merkelig nok var det mange som gikk med på å bli intervjuet av meg, ler Marit.

Så hun utfordret seg selv til å lage et nytt intervju hver måned gjennom året.

Resultatet ble bloggen www.lydliv.com. Mellom januar og desember 2015 hadde Marit intervjuet følgende artister: Marit Larsen, Marte Wullf, Elvira Nikolaisen, Jonas Alaska, Maria Solheim, Marthe Valle, Ingrid Olava, Sondre Lerche, Eva Weel Skram, Thom Hell, Pål Rake og Askil Holm. Og funnet tilbake til drivkraften sin.

– Da jeg ble dårlig og sliten, fant jeg fort ut at jeg ikke bare ville sitte igjen med det, men jeg ønsket å bruke det til noe; og det ønsket om å bruke det til noe, gjorde jo at jeg skapte en ressurs ut av det, konstaterer Marit med et smil.

– Jeg tror alle har godt av å finne sin egen arena. Et sted du kan føle seg hjemme, med kontroll, inspirasjon og drivkraft til å nå ditt fulle potensial. Det gir livsglede og drivkraft, legger hun til.

INGEN KARMA: Marit fikk seg ny bil - men hadde ingen bilkarma. Det var en lettelse da hun droppet å ta sertifikat.

INGEN KARMA: Marit fikk seg ny bil - men hadde ingen bilkarma. Det var en lettelse da hun droppet å ta sertifikat. Foto: FOTO: Privat

Kunsten å snu halvveis

– Men man ikke gå opp Galdhøpiggen. Det er faktisk lov å snu halvveis, sier Miriam.

- Det er en av hjørnesteinene våre. Vi kaller det for «å gå halve trappa.» Og det er noe vi ønsker å fortelle andre. For det er fort gjort å legge lista for høyt. Plutselig befinner man seg da på toppen av trappa og vet ikke hvordan i all verden man skal komme seg ned. Derfor er det viktig å gi seg selv lov til å snu, eller be om hjelp.

Hun understreker at det er utrolig viktig å lytte til seg selv, og kroppen sin. Man må tørre å si fra til andre om hvordan man har det, før det blir for ille. Og det trenger ikke å handle om fysiske eller praktiske utfordringer. Dette gjelder alle mennesker. Også dem uten fysiske hindringer.

– Jeg lærte noe viktig av Lene Marlin, sier Marit.

- På Kvinner i Tiden i Tromsø 2015, sa hun: «Jeg håper vi kommer dit at vi kan si ’oi, nå brygger jeg på litt angst, på lik linje med å fortelle at vi er forkjølet.» Det er viktig å kjempe for videre aksept for mental helse på lik linje med fysisk helse. Lene har vært en eksepsjonell døråpner til akkurat det, fortsetter Marit.

Den vanskelige lappen

Marit har selv valgt bort å ta lappen.

- Jeg prøvde virkelig, sier hun, jeg tok en masse kjøretimer, men jeg følte simpelthen ikke at jeg hadde bilkarma.

Vendepunktet kom da kjæresten hennes en morgen ved frokostbordet sa:

– Marit, du er klar over at du ikke må ta den lappen, ikke sant?

– Jeg var jo ikke det, sier Marit. Men da jeg innså det, var det som om en tung bør ble løftet fra skuldrene mine.

Også Miriam har måttet snu halvveis.

Da hun i 2014 skulle gå Vasaloppet, som er ni og en halv mil, på piggekjelke, måtte hun gi opp etter tre og en halv. Det ble for drøyt.

– Jeg tror jeg skal nøye meg med Halv-Vasan neste gang, smiler Miriam.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning