Hallo? Jeg snakker her!

For noen dager siden, på en busstur mot sentrum, overhørte jeg en 3-4 år gammel gutt som var i følge med 3 kvinner. De tre kvinnene satt og skravlet seg imellom, og nikket bare til guttungen hver gang han sa noe.

Sist oppdatert
Svar som; "mm..kjempefint" var det eneste han fikk. Etterhvert virket det som om guttungen gikk kraftig lei av å bli oversett, og han begynte å rope til dem. Selvsagt med det resultatet at moren irettesatte han. "Du må ikke rope så høyt på bussen. Se hvordan alle andre ser på deg. Fy skamme deg."
Uttrykket i ansiktet til guttungen lyste ikke akkurat av velvilje ved den irrettesettelsen. Men han ble stille i noen øyeblikk. Før han kom på noe annet han måtte fortelle dem. Men ble oversett da han snakket normalt, igjen. Begret rant visst over, og i samme strenge tonefall som han hadde blitt tilsnakket, utbrøt gutten så høyt at alle på bussen fikk det med seg; "hallo? Jeg snakker her!"
Han fikk oppmerksomhet av alle 3 kvinnene samtidig. Med både latter, og jeg tror, en del forlegenhet fra morens side.

Men det hele fikk meg til å tenke litt. Vi er jo i en tid hvor vi bli bombadert med meldinger om at vi må hevde oss. Være frempå. Fortelle om oss selv. Være ærlige etc etc. Dette gjelder mot venner, kjæreste, jobb og egenlig alle andre situasjoner i livet. Vi må alle ut i den store verden, og uttrykke oss selv. Sette vårt preg på samtiden.
Hvis vi tar noen steg tilbake og betrakter oss selv, og jeg gjør gjerne det innimellom, så kan man få inntrykk av at vi er blitt et samfunn av skrikhalser. Alle skal vi ha våre tilmålte 15 minutter med berømmelse før vi går i graven. Vi skal ha de riktige interessene, for igjen å kunne fortelle vennene våre om det. Vi skal være opptatt av samfunnsideer, det som skjer i samtiden, våre venners problemer og gleder etc etc..

Sier man det sånn så høres det litt stressende ut ikke sant? Alt vi må rekke over, for å være trendye nok. For å bli sett på som effektiv nok. En som får maksimalt ut av livet. Det får meg til å tenke på de som sier at de må leve livet fullt ut. Men når jeg spør hva de mener med å leve livet fullt ut, så er det aldri noen som har gode svar å komme med. Et pussig sammentreff, at vi streber etter å leve ut noe vi ikke helt vet hva er. Tempo tempo..

Det er et lite paradoks.. at vi alle skal sette våre spor i verden, men vi "må ikke snakke så høyt at de andre på bussen kan høre oss." Fy skamme oss! Nei, kanskje guttungen har et lite poeng. Noen ganger er det bedre å holde munn, og bare lytte. Jeg for min del har mer sansen for en liten herremann med sine oppdagelser å fortelle om, enn mye av det voksne mennesker klarer å lire av seg. Om jeg ser han flere ganger, så tror jeg jaggu at jeg skal stille meg på hans side. Hallo? Han snakker her!!

Denne saken ble første gang publisert 30/08 2004, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også